Norge er valgt inn i FNs Sikkerhetsråd. Vi tar av oss hatten og gratulerer. Særdeles godt jobba av fotfolket i Utenriksdepartementet (UD) og regjeringen. Og dette til tross for at Greta Thunberg og andre klimaaktivister, samt en del klimaforskere, ba sårbare øystater om å ikke stemme på Norge på grunn av oljepolitikken vår. Vi skjønner deres frustrasjon.
Det er manglende samstemthet i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Vi tror likevel at Norge har mye å bidra med i Sikkerhetsrådet, realpolitikkens høyborg. Det er tre hovedgrunner til at vi hilser Norges gjeninntreden i Sikkerhetsrådet velkommen.
Seksuell vold kan settes på dagsorden
FN og Norge lanserte i begynnelsen av juni en håndbok for forebygging og bekjempelse av seksualisert vold. Dette er den første håndboka for FNs fredsoperasjoner som ser alle de ulike aktørenes ansvarsområder i sammenheng. Den skal sikre en mer helhetlig, koordinert og målrettet innsats mot seksualisert vold (Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og FN har samarbeidet om utarbeidelsen).
Å sette dette sakskomplekset på dagsorden er en viktig forsikring for fremtidens humanitære rett. Samfunn som rammes av seksualisert vold som våpen blir inhumane, farlige og ødelagte. Den seksualiserte volden vi har sett i de østlige delene av Den Demokratiske Republikken Kongo er rystende. Unge jenter og funksjonshemmede er ofte ekstra utsatt.
Fredsprisen tildelt Denis Mukwege i 2018 var et håndslag til kampen mot dette uvesenet. Mange av de kvinnene som behandles ved Panzi sykehuset i Bukavu blir såpass ødelagte av seksuell vold at de får varige funksjonsnedsettelser.
Norge har et stort navn internasjonalt på likestillingsfronten, og vil kunne bruke dette i sitt arbeid i Sikkerhetsrådet. I en tid hvor rasisme debatteres i mange land, kan det argumenteres for at den mest utbredte rasismen forblir forbeholdt kvinner.
Norge har ingen uttalt feministisk utenrikspolitikk slik som Sverige. Vi oppfatter likevel Norge som like gode som svenskene på dette feltet. Det vil si i verdenstoppen. Dette er noe vi kan være stolte av, og som samtidig må gjennomsyre vårt arbeid i Sikkerhetsrådet.
Arbeid for fred og humanitær innsats
Den andre hovedgrunnen er at verdenssamfunnet trenger å styrke FNs fredsbevarende styrker. Norge har historisk sett forsøkt å utføre fredsbevarende arbeid med gode intensjoner og god vilje. Vi har mislyktes flere ganger, ikke minst på Sri Lanka og i Israel/Palestina-konflikten. Men vi har forsøkt.
De siste årene har vi satset mer på NATO som fredsbevarende organisasjon enn på FNs fredsbevarende styrker. Det er etter vårt skjønn uheldig, særlig fordi NATO brukes til å fremme amerikanske strategiske og taktiske interesser.
Vi tror likevel at en inntreden i Sikkerhetsrådet vil få Norge tilbake på et mer aktivt FN-spor. Det kan bety mer aktiv bruk av norsk militær- og politipersonell i FNs fredsbevarende arbeid. Vi har en ryddig og profesjonell ordensmakt, som vil kunne bidra til en god korpsånd. Verden har god bruk for slike stabiliserende tropper, og Norge har finansielle muskler til å bidra.
Den tredje hovedgrunnen er den gode norske humanitære tradisjonen. Norge er et av de rauseste landene i verden når det gjelder å bidra til fellesskapet ved ulike krisesituasjoner. Vi er små, men akkurat på dette feltet er vi en stormakt.
Sikkerhetsrådet vedtok sommeren 2019 resolusjon 2475, som handlet om funksjonshemmede i konfliktsituasjoner og under humanitære kriser. Denne resolusjonen er det første dokumentet fra Sikkerhetsrådets hånd som spesifikt retter seg mot mennesker med funksjonsnedsettelser.
Resolusjonen signaliserer at personer med funksjonsnedsettelser skal inkluderes langs alle akser i FN-systemet, inkludert innenfor det viktige området fred og sikkerhet. Med Norge i Sikkerhetsrådet og egne dedikerte ressurser på funksjonshemmedes rettigheter plassert i Utenriksdepartement, kan Norge legge ekstra trykk på dette feltet.
Egne humanitære handlingsplaner
Ikke bare kan Norge bidra til å holde FN-systemet i ørene her, men dette kan også «tvinge» norske humanitære aktører til å etablere egne baselines som viser status for funksjonsnedsettelser i krise- og konfliktsituasjoner. Derved vil også norske humanitære organisasjoner lettere kunne dokumentere de spesifikke utfordringene personer med funksjonsnedsettelser møter – og hvor organisasjonene ikke lykkes helt. Da blir veien kort til å lage egne inkluderende humanitære handlingsplaner, basert på prinsippene vedtatt i FN-systemet.
FNs ambisiøse bærekraftsmål er nå som en skute som tar inn vann, truffet som de er av en tsunami av problemer skapt av covid-19. Ethvert forsøk på å gjøre verden til et mer likestilt og fredeligere sted, vil derfor være et bidrag til måloppnåelse.
Norge som global aktør har noen sikre kort på hånda. Våre komparative fortrinn som en progressiv utviklingsaktør vil bli brukt uavhengig av vår plass i Sikkerhetsrådet. Men kortene er enda mer verdifulle når spillerne er færre. Vi må derfor bruke dem godt i de neste to årene for å vinne nye slag for verdighet, humanitet og respekt.
