Utviklingen i verden kan bli satt 30 år tilbake. Ti års økonomisk vekst nullstilles. Millioner av mennesker vil havne i ekstrem fattigdom. Slike budskap har det vært mange av de siste månedene, i skyggen av koronapandemien og dens økonomiske skadevirkninger.
Det er feil å si at myndighetene i utviklingsland kun har sittet stille og latt det skje. En rekke land har de siste månedene iverksatt eller trappet opp overføringer av penger til egen befolkning. I Afrika sør for Sahara har 27 land gjort dette, ifølge en oversikt fra Verdensbanken. Kenya er ett eksempel, der arbeidsledig ungdom har fått kontantstøtte i bytte mot samfunnsnyttig arbeid.
Dette er muliggjort gjennom at en rekke afrikanske land det siste tiåret begynt å etablere sosiale velferdsordninger, slik for eksempel Latin-Amerika har gjort det tidligere – med betydelig effekt i kampen mot fattigdom. Støtteordningene kan også minne om ulike trygdeordninger som er bygget opp gjennom det siste århundret i vesteuropeiske land; barnetrygd, uføre-pensjon, arbeidsledighetstrygd eller alderstrygd.
En viktig side ved slike ordninger er at mottakerne opplever mer verdighet. Egne penger er selvsagt bedre enn å stå og vente i en matkø ved det lokale ernæringssenteret. Det er penger du slipper å tigge deg til, det er penger du mottar til din egen mobiltelefon, penger du selv kan prioritere bruken av. Forskning på temaet tyder på at den vanlige mann og kvinne prioriterer sine penger klokt - og ofte med en langsiktig horisont.
Et mulig positivt utslag av koronaperioden kan bli at både mottakerland og internasjonale bistandsgivere i større grad får øynene opp for verdien av kontantstøtteordninger – kall det gjerne sosiale velferdsordninger eller kimen til en velferdsstat. Nordiske land – med mange tiårs erfaring fra bygging av velferdssystemer – bør kunne spille en rolle i slike sammenhenger. Rådgivning og institusjonssamarbeid, økonomisk støtte til bygging av kontrollsystemer (som nasjonale ID-kort og personregistre), samt delfinansiering av pilotprogrammer, er tiltak det trolig kan bli etterspørsel etter.
Kapasitetsbygging innen skattesystemer er noe Norge allerede er godt i gang med i sitt bistandssamarbeid, og som hører naturlig sammen med tenkningen rundt bærekraftig finansiering av velferdsordninger. På sikt er det nemlig utviklingslandene selv som må bære de fulle kostnadene.
I et intervju med Bistandsaktuelt tidligere i sommer varslet utviklingsminister Dag-Inge Ulstein en større interesse for temaet. Det er gledelig, og det er å håpe at det også vil gjelde langsiktig bistand, ikke bare den humanitære innsatsen.
(Lederartikkel i Bistandsaktuelt 4 - 2020.)
