Oljeutslippet fra MV Wakashio er det verste i Mauritius’ historie. Oljen lakk rett inn i en av Mauritius’ mest urørte laguner, en grunn korallrevlagune sørvest på øya som inkluderer det vernede våtmarksområdet Pointe d’Esny, naturreservatet Ile aux Aigrettes, og Blue Bay Marine Park.
Disse områdene er svært viktige for både biologisk mangfold og for fiske. Den subtropiske mangroveskogen er habitat for truede planter og en usedvanlig rik fauna (72 fiskeslag og den truede grønne skilpadda) og flora, særlig koraller (38 ulike arter).
I tillegg til oljen som flyter på vannoverflaten, er giftige forbindelser fra oljen i ferd med å løse seg opp og havne på havbunnen, blant mangroverøtter og sjøgress, og påvirke hvordan økosystemet fungerer. Konsekvensene vil antageligvis vare lenge etter at mesteparten av oljen har blitt renset opp.
Sviktende varslingssystemer
Lekkasjen er en tragedie for både lokalsamfunnene, plante- og dyrelivet og økonomien, som allerede er hardt rammet av nedstengningen på grunn av korona. Men Mauritius’ verste utslippskatastrofe har også gitt lærdommer som utviklingsland bør ta innover seg dersom de ønsker å unngå lignende hendelser i framtida.
Tre problemer kyst- og øystater står overfor når det gjelder shipping, olje og gass har kommet til syne under og etter katastrofen på Mauritius. De tre problemene må løses gjennom bredere strukturelle endringer, ansvarlighet og større transparens.
Det første problemet er mangelen på et effektivt system for å overvåke og håndheve myndighet overfor skipsfarten. Dette gjorde det mulig for MV Wakashio å bevege seg inn i Mauritius’ farvann og grunnstøte like ved en av regionens viktigste områder for biologisk mangfold.
MV Wakashio var på vei fra Kina til Brasil, og hadde havnet flere hundre kilometer ute av planlagt kurs da den traff Mauritius. Satelittdata viser at tankeren hadde kurs rett mot Mauritius allerede 21. juli, og beveget seg inn i landets økonomiske sone 23. juli. Dette ble tydeligvis verken fanget opp av fartøyets GPS-system eller av mauritiske myndigheter.
Presset har økt på myndighetene for å forklare hvorfor de ikke umiddelbart gjorde noe for å avskjære MV Wakashio før skipet grunnstøtte 25. juli. 7. august erklærte statsministeren utslippet for en nasjonal nødsituasjon. Det til tross for at pumpingen av oljeutslippet ennå ikke hadde kommet i gang på grunn av uvær.
Mangelfull beredskap
Det andre problemet er mangelen på beredskap. Selv om oljelekkasjen var mindre enn ved tilsvarende lekkasjer i andre land, ble konsekvensene store på grunn av langsom og utilstrekkelig respons.
Mauritius importerer petroleumsgass og andre hydrokarboner, og ligger i nærheten av en av de travleste shippingrutene i Det indiske hav, mellom Sørøst-Asia og Sør-Afrika. Likevel er det 30 år siden landet sist utarbeidet en beredskapsplan for oljeutslipp, med støtte fra FNs miljøprogram.
Selv om planen fra 1990 gir noen retningslinjer for å håndtere oljelekkasjer, er det mye planen ikke forholder seg til. Blant annet sier den ingenting om nye reguleringer og ny teknologi som har kommet i løpet av de siste 30 årene. Planen er dermed for utdatert til å være til nytte i denne situasjonen.
Etter grunnstøtingen ble det tydelig at det lokale sivilsamfunnet måtte trå til og lede arbeidet med å begrense utslippet i myndighetenes fravær. Lokale organisasjoner, lokalsamfunn, turoperatører og frivillige fra hele øya har organisert dugnader og bygget oljelenser av tørkede sukkerrørsblader, gress og hår. Måten det mauritiske folket klarte å finne sammen for å hindre oljen i å spre seg videre er bemerkelsesverdig.
Manglende standarder og reguleringer
Det tredje problemet er mangelen på transparente standarder, lover og reguleringer i shippingnæringen, særlig når det gjelder registrering av fartøy.
Den utbredte praksisen med bekvemmelighetsflagg gjør at rederier kan registrere skipene sine i land med lavere skattenivå, færre reguleringer og dårligere rettigheter for de ansatte.
MV Wakashio eies av et japansk rederi, men er registrert i Panama. Det er uklart hvorfor rederiet valgte å benytte seg av bekvemmelighetsflagg i dette tilfellet, men det gjør at det også blir uklart hvem som er juridisk ansvarlig for å kompensere Mauritius for opprenskningsarbeidet.
Lærdommer fra katastrofen
Utviklingsland opplever økt press på sine økonomiske (hav)soner fra shipping- og fiskeriindustriene. Disse sonene er ekstremt viktige områder for naturressurser, økonomiske muligheter og internasjonale shippingruter. Likevel blir de ikke prioritert, overvåket eller forvaltet godt nok av utviklingsland.
Slik nedprioritering, dårlig overvåkning eller mangelfull forvaltning kan i verste fall føre til naturkatastrofer. Lekkasjen på Mauritius viser hvordan det kan gå når ikke overvåking, risikostyring og håndhevelse av myndighet blir tilstrekkelig ivaretatt i et lands økonomiske sone.
