I oktober 1996 rykket soldater fra AFLD-alliansen inn i DR Kongo etter lang tids ustabilitet i regionen. Alliansen var formeldt ledet av den kongolesiske opprøreren Laurent Kabila, men bestod i hovedsak av rwandiske styrker ledet av egne offiserer. Flere historikere har påvist at invasjonen ble støttet av USA. Målet var å styrte Kongos lengesittende diktator Mabuto Sese Seko.
Dette var starten på Kongokrigen som de syv første årene kostet over 6 millioner menneskeliv og sendte landet inn i en spiral av vold, menneskerettighetsbrudd, massakre, massevoldtekter, flyktningekatastrofer og plyndring av Kongos store beholdning av naturressurser.
Kamp om mineraler
«Det er vanskeligere å avslutte kriger enn å begynne dem», sier et gammelt uttrykk. Det gjelder i hvert fall en krig i et land med så til de grader store mengder med viktige ressurser for moderne industri. Kongo sitter på kanskje verdens største beholdning av koltan, er verdens femte største kobberforekomster, og 60 -70 prosent av verdens kobolt.[1] Disse mineralene er essensielle i mobil-, IT- og elbilindustrien. I tillegg til dette sitter landet på betydelige mengder uran, gull, diamanter og gass.
Det er et enormt paradoks at Kongo som har store mengder av noen av de mest etterspurte naturressursene, har en befolkning blant verdens fattigste.
Systematiske drap på flyktninger
Så fort Rwandas hær var inne i Kongo, begynte systematiske massakre på hutu-flyktninger fra Rwanda. «Soldater kom med fly direkte fra Rwanda til flyplassen i Kisangani 17. april 1997 for å forberede massakrene på flyktningene der. Når Rwandas spesialstyrker hadde landet i byen Kisangani, fikk hjelpeorganisasjonene beskjed om å forlate området. Et team soldater, spesialiserte på massedrap, ble flydd inn fra Rwanda. Den 21. april begynte drepingen der de tømte en leir med 85 000 flyktninger»[2]. Slik beskriver forskeren Gerard Prunier hvordan en av massakrene ble organisert. Han hevder at Rwandas hær massakrerte over 400.000 mennesker før de tok makten i Kongos hovedstad 17. mai 1997. Disse massedrapene er vel dokumentert, men skapte bortimot ingen internasjonal interesse. I Hubert Sauper sin dokumentarfilm «Kisangani Diary» (1998) får vi et brutalt nærbilde av flyktningmassakren i Tingi-Tingi-leieren.
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) brukte rapporten fra ”Coalition to Stop the Use of Child Soldiers” i sin dokumentasjon av Kongos og Rwandas bruk av barnesoldater i Kongokrigen. De skriver i rapporten fra 2001 at invasjonsstyrkene rekrutterte og brukte bortimot 10 000 barn. Leveforholdene barna hadde i militærleirene var så miserable at flere barn døde i leirene. Barn vitnet om at de ble kidnappet og tvangsrekruttert på vei hjem fra skolen og unge jenter helt ned i tiårsalderen forteller at de ble brukt som sexslaver.
Etter at Playstation 2 var blitt lansert sa den britiske parlamentarikeren Oona King følgende til NRK: ”Barn i Kongo ble sendt ned i gruvene for å dø slik at barn i Europa og Amerika kunne spille dataspill i egen stue.[3]” Ifølge Toward Freedom har etterspørselen etter stoffet [coltan] ført til at det har blitt plyndret koltan til flere hundre millioner dollar i Kongo. FN hevder at rwandisk militære, lokal milits og ulike vestlige gruveselskaper har vært mest aktive i plyndringen, og hevder at krigsfanger og unger blir brukt til å hente ut råstoffet fra Kongos gruver[4].
Rwanda, som ikke har koltangruver, ble landet som eksporterte mest coltan i verden. Ifølge Christian Science Monitor, fløy det lastefly hver eneste dag fulle av diamanter, gull og palmeoljeblader fra Congo til Rwanda og Uganda. Mellom syv og ti slike flygninger gikk det daglig fra Kongo til Rwandas hovedstad Kigali. Flyene ble lastet av i Kigali og det meste av cargoen ble lastet direkte inn i fly som fløy til Europa[5]
Amnesty estimerer at «40.000 barn arbeider i koboltgruvene i Kongo» i dag og «barn helt ned i sjuårsalderen arbeider ved gruvene for en til to dollar dagen».
FN har kalt den seksuelle volden i Kongo for det verste i verden. Jeg har selv møtt noen av ofrene på klinikken til fredsprisvinner Denis Mukwege, sett jentene i øynene, hørt historiene deres, og blitt merket for livet. Bak statistikker og grafer er dette vanlige unge jenter.
Fredsprisvinneren engasjerer seg
En som heldigvis ikke har tiet om barnearbeid, overgrep, voldtekter, misbruk av barn og multinasjonale selskapers plyndringer er fredsprisvinner Mukwege. Det har kført til at han og hans familie har fått gjentatte drapsforsøk og drapstrusler. Han har vært et forstyrrende element for flere som tjener store penger og for både Kongos og Rwandas myndigheter. Truslene har økt i omfang i sommer etter at Mukwege fordømte en nylig massakre ved landsbyen Kipupu der over 220 mennesker ble drept. I mange år har dette pågått ubemerket. Nå er det en fredsprisvinner som snakker. Slikt kan få oppmerksomhet.
Den som senest var ute og fordømte Mukweges aktivisme er James Kabarebe, Rwandas tidligere forsvarsminister og en av Rwandas presidents mest betrodde.
Det er ikke rart at nettopp James Kabarebe vil stilne Mukwege. Det var nettopp han sammen med tidligere president Joseph Kabila som ledet opprørshæren AFDL (som i hovedsak bestod av Rwandas hær) under invasjonen av Kongo og var en sentral kommandant da mange av de brutale massakrene fant sted. Han har siden gitt støtte til flere av de rwanda-vennlige rebellgruppene som har operert og plyndret Øst- Kongo for naturressurser[6].
Ønsker internasjonal rettsprosess
Det store problemet for James Kabarebe, og andre sentrale personer i både DR Kongo og Rwanda er at Mukwege etterlyser en internasjonal domstol. En slik domstol kan gå gjennom de enorme mengder av krigsforbrytelser, overgrep, massakre og menneskerettighetsbrudd i Kongo siden krigen startet. Dersom han blir hørt i dette, er det mange som ikke lenger kommer unna med brutale overgrep slik som de har gjort til nå. Spør du meg, bør de også granske vestlige ledere og multinasjonale selskaper som oppmuntret, støttet og dekket over det som har skjedd. De ble alle fete og rike og sover trygt om natten mens overgrepene pågår fremdeles i Kongo.
Mukwege referer ofte til «UN Mapping Report» som ble forfattet av FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR), og offentliggjort i 2010. Den dokumenterer overgrep og brudd på internasjonal humanitær rett i DR Kongo i perioden mellom mars 1993 og juni 2003. Mukwege sa i sin nobeltale at vi lar «UN mapping report» støve ned på et kontor i New York. De skyldige går fri.
Det finnes flere troverdige rapporter som navngir personer, selskaper og land som har vært med på å plyndret folket i Kongo[7].
Norge har mulighet til å handle
Norge i FNs sikkerhetsråd har nå mulighet for å forsvare de undertrykte og støtte Mukweges arbeid for å få dannet en internasjonal FN- domstol for å etterforske og stratte overgrepene i den største humanitære katastrofen i verden siden andre verdenskrig.
Det er nå Norge kan vise at Black Lives really Matter. At ikke personer, regjeringer og selskaper skal komme unna med slike overgrep i tiår på tiår fordi det har blitt gjort mot svarte afrikanere som verden egentlig ikke bryr seg om.
Kilder:
[1] ( https://amnesty.no/aksjon/vi-vil-ha-etiske-batterier, https://investingnews.com/daily/resource-investing/battery-metals-investing/cobalt-investing/top-cobalt-producing-countries-congo-china-canada-russia-australia)
[2] Pruner, Gerard: Africa’s World War Congo, the Rwanda Genocide, and the making of Continental Catastrophe. Oxford University Press: 2009 s.146-147
[3] https://www.nrk.no/kultur/blodig-kamp-om-playstation-deler-1.6153290
[4] https://www.nrk.no/kultur/blodig-kamp-om-playstation-deler-1.6153290
[5] http://www.minesandcommunities.org//article.php?a=13&highlight=kagame
[6] https://www.reuters.com/article/us-congo-democratic-rwanda/u-n-to-release-divisive-report-on-rwanda-support-for-congo-rebels-idUSBRE85P1JA20120627
