Da Moland og French i 2011 hadde sittet to år i fengsel, ble president Kabila gjenvalgt som president. Valget ble kritisert av observatører for å være rigget og det var opptøyer og uro flere steder i landet: Kongo stod på et bristepunkt og demokratiseringsprosessene gikk bakover, heller enn fremover.
Som forsker og bistandsarbeider bodde og jobbet vi i Kongo fra henholdsvis 2008 og 2011, frem til 2016. Fra Øst-Kongo fulgte vi det som fremstod som en svært sneversynt offentlig samtale om Moland/French-saken i Norge. I hovedsak handlet den om de to nordmennene, og de politiske handlingene for å få dem løslatt.
Når nærmere 20 journalister fra Norge dro til Kisangani, og deretter Kinshasa, for å dekke saken – hvorfor benyttet man ikke muligheten til å beskrive dramatiske hendelser som statskupp-forsøk (som sammenfalt med en høring i Kinshasa), at en sentral general fra den kongolesiske hæren ble drept og kanskje et bittelite notat om den massive humanitære katastrofen som preget landet etter tiår med krig?
Norske medier valgte gjentatte ganger en vinkling som bygget på at «kongolesiske myndigheter må gjøre mer». La oss snu om på bildet og stille følgende spørsmål: «Hvordan ville vi i Norge sett på saken dersom en drapstiltalt kongoleser krevde Erna Solbergs fulle oppmerksomhet, mens det foregikk krig i Finnmark og en gjeng religiøse fanatikere begikk attentat mot den norske regjeringen?
Norge sett fra Kongo
I perioden vi bodde i Kongo var vi vitne til uroligheter og konflikt. Men vi kjente også på en økende utålmodighet blant sivilbefolkningen mot presidenten nettopp fordi politisk ledelse i Kongo var opptatt med å mele sin egen kake fremfor å redusere fattigdommen og de eskalerende konfliktene. Antall væpnede grupper økte kraftig i perioden vi var der, og de ble ytterligere fragmenterte. Fra 2008 var det antatt at det var rundt 20 væpnede grupper som økte til rundt 70 i 2015, samtidig som internt fordrevne var på 1,6 millioner mennesker i 2015.
I tillegg observerte vi at det internasjonale samfunnet var blitt trøtte av politiske utfordringer og komplekse konflikter som var vanskelige å forstå og enda vanskelige å løse. Kongo er ikke strategisk viktig nok til at det internasjonale samfunnet reagerte da det ble tydelig at valget var rigget.
Vi kjente på frustrasjonen med å jobbe med internt fordrevne, med tidligere barnesoldater og med kvinner utsatt for seksuelle overgrep – mennesker som har erfart konsekvensene av konfliktene – i en stat der ledelsen ikke blir holdt ansvarlig, og der det internasjonale samfunnet ikke bryr seg «nok».
På toppen av det hele så virket det som vi nordmenn bare var opptatt av de to nordmennene som satt i fengsel. Det vi fikk spørsmål om de gangene vi reiste hjem, eller nevnte at vi jobbet med Kongo, var om Moland og French; «tror du de er skyldige eller? Kjente du dem? Har du besøkt dem i fengselet?» «huff, stakkars de som sitter i et kongolesisk fengsel, det må være tøft!». Det var frustrerende.
Vi merket at den norske ambassade-seksjonen i Kinshasa var travelt opptatt med denne konsulær-saken fremfor å følge den humanitære situasjonen og arbeidet til sivilsamfunnet i landet. Det var sjeldent ambassaden reiste til øst-Kongo for å følge opp organisasjoner som får norske bistandsmidler.
De sa selv de ikke hadde kapasitet, saken spiste opp alt av tid.
Når vi prøvde å få opp oppmerksomheten rettet mot Kongo og temaer som trengte mer innsats, merket vi at det var mer virkningsfullt å bruke Moland og French som inngangsvinkel enn å ikke gjøre det. For oss var dekningen provoserende snever når saken først fant sted i et land som sårt trenger verdens øyne.
To hvite menn
La oss ta noen skritt tilbake og se på situasjonen i Kongo da Moland og French ble arrestert: Krigen raste mot slutten av 2008. Laurent Nkunda, Rwandisk-kongolesisk opprørsleder for National Congress for the Defence of the People (CNDP), truet med å ta over deler av øst-Kongo. Det var flukt, kaos og uro.
I mars 2009, startet en løs fredsforhandling. En fredsavtale ble inngått, en avtale som skulle vise seg å skape så mye misnøye blant tidligere opprørere i CNDP at de et par år senere startet en egen gruppe kalt M23 (etter fredsavtalen).
Moland og French drev et sikkerhetsfirma som jobbet med gruveindustrien. Det er flere små og større konflikter rundt mineralutvinning i Øst-Kongo som illustrerer hvordan de to nordmennene var dypt involvert i det kongolesiske konfliktbildet. De viktigste mineral-konsesjonene går til multinasjonale gruveselskaper som igjen hyrer ulike sikkerhetsfirmaer og soldater for å manøvrere seg i Kongos uavklarte landområder, skattleggingssystemer og eksport.
De private sikkerhetsselskapene er gjerne eid av internasjonale selskaper og driftes av utlendinger som jobber i Kongo eller nabolandene. De mest effektive private sikkerhetsselskapene, er de som er dypt involvert i lokale konflikter. Med andre ord har disse selskapene de tetteste båndene til politiske og økonomiske maktpersoner der de opererer, og må derfor forstås som en del av konfliktbildet.
Midt opp i dette befant det seg altså to hvite menn med våpen, med falsk legitimasjon og tilhørighet til et privat sikkerhetsselskap. Allerede her ringer flere varsellamper for både kongolesere og utlendinger som tilbringer mye tid i Kongo. For det første bærer man ikke våpen i Kongo uten god grunn. Da er man en del av konflikten. Kombinasjonen av den militære bakgrunnen, ID-kort med falske navn, et drap og det store diplomati- og medietrykket var med på å forsterke mistanken mot de to nordmennene, forståelig nok.
Under rettssaken bekreftet Moland at han støttet Laurent Nkunda. Opprørslederen er også kjent under navnet «slakteren av Kisangani» og ble på den tiden ansett som en statsfiende. Senere har det også vist seg at Moland og French jobbet for Nkundas opprørsstyrke da de ble arrestert for drapet på sjåføren Abedi Kasongo og stilt for militærrett.
Med andre ord, disse to nordmennene var på ingen måte noen naive eventyrere på reise i Kongo, men to leiesoldater som aktivt tok del i konfliktbildet i landet.
Moland og French sin oppførsel må sees i sammenheng med Kongos historie som er full av overgrep begått av utenlandske aktører. Dette gjelder særlig de som assosieres med det militære. Kongos militære forsvar har sitt opphav i kong Leopolds såkalte «Fristat». Det var da et militærapparat styrt kun av europeere med kongolesiske fotsoldater. Disse soldatene var satt til å knuse enhver form for intern motstand og dermed legge til rette for utvinning av blant annet verdifull gummi.
Det at Moland og French så opp til koloniherrer og idealiserte leiesoldater og fortellinger om den hvite mann i Afrika gir ingen sympati i et land som Kongo som har en av de mørkeste kapitlene i kolonihistorien. Det at de i tillegg oppkalte fengselscellen i Kisangani for «Expatriate Club Stanleyville Prison» er en direkte provokasjon for mange kongolesere, som får frem vonde minner fra kolonihistorien. Stanleyville var kolonitidens navn for byen Kisangani.
Betenkelige tilnærmelser
Myndighetene i Norge gikk bemerkelsesverdig langt for å få de to fangene løslatt. Ikke bare pengebruk, men også strategier som i beste fall kan tolkes som naive og i verste fall skadelige. Blant annet oppsøkte Erna Solberg daværende president Kabila ved en minneseremoni for Nelson Mandela i Sør-Afrika i slutten av 2013 for å snakke om å få French hjem. Fra vårt ståsted viser det dårlig forståelse for både hvem Kabila er og hvordan man tilnærmer seg den øverst rangerte lederen for Kongo. Flere andre eksempler viser, slik vi ser det, at norske myndigheter var lite bevandret i hvordan man snakker med høytstående kongolesiske myndigheter.
Det å forholde seg til myndigheter i Kongo er noe helt annet enn i Norge. I Norge er det flate strukturer og uformelt. Langdryge høflighetsfraser før man kommer til poenget i møte med høytstående personer virker fjernt. I Kongo er det motsatt. Hierarkier er sentrale. Lange åpningstaler med luftige høflighetsfraser er vanlig.
Selv om mange kongolesere er kritiske til maktapparatet, i mange tilfeller også latterliggjør politikere, er dette forbeholdt trygge situasjoner og ikke i direkte konfrontasjon. Det er også mange kongolesere som har mange fordommer mot hvite, etter historiske erfaringer med kolonialisme og utnyttelse av det ressursrike landet. Slik kunnskap må hensyntas om man skal komme noen vei.
Andre eksempler fra norske myndigheters pressmidler kan regnes som direkte ødeleggende; Da Regnskogsprogrammet REDD+ ble holdt igjen på grunn av denne saken viser det hvordan høy-politikk går utover de svakeste og mest sårbare delene av samfunnet. Å bruke bistand som pressmiddel er et umoralsk trekk.
Det var også underlig å spørre den israelske mangemilliardæren Dan Getler om hjelp. Getler har tette bånd til tidligere president Kabila, han er blitt rik på diamanter og gull, og står på sanksjonslisten til USA. Navnet hans dukket opp i Panama papirene over 200 ganger og han har visstnok betalt 800 millioner kroner i bestikkelser til Kongos daværende president Kabila.
Norge, som har nulltoleranse mot korrupsjon, viser en dobbeltstandard når de hyrer Gertler til bistand i saken. Det faktum at leiesoldater er en integrert del av konfliktene rundt gruver som er eid av blant annet Gertler (også en del av konfliktbildet), gjør at dette blir en full sirkel.
Symboltungt
Romantiseringen av situasjonen til Moland og French kan delvis forklares med manglende kunnskap og kontekstforståelse. De to ble fremstilt i norsk media som to eventyrere i Afrika. Det har opplevdes som absurd for mange i Norge hvordan disse mennene ble fremstilt i Kongo foran en militærdomstol, med krav om høye pengesummer og med dødsstraff som utfall.
Saken fremstår ikke like absurd i kongolesiske øyne, der undertrykkelse og konflikt, etter kolonitiden, er del av den kollektive bevisstheten
Mange vil si at vi i Norge engasjerer oss lettere når det er nordmenn som havner i problemer, men med nærmere ettersyn er ikke det tilfelle. Det er nærliggende å argumentere for at det er en ubevisst rasisme i Norge og norsk utenrikspolitikk; en underliggende forskjellsbehandling av de som ikke ligner på «oss».
Illustrativt er eksempelet om den 29-år gamle tobarnsmoren al-Hol i Syria som norske myndigheter til slutt valgte å hjelpe, noe som skapte splittelse i den norske regjeringen og befolkning. Saken står i skarp kontrast til assistansen som ble gitt Moland og French, som faktisk var anmeldt og stilt i retten for mord – og der Norges statsminister avbrøt nasjonaldagsfeiringen og annonserte Joshua French´frigivelse fra et kongolesisk militærfengsel på selveste 17. mai.
Det kan ikke bli mer symboltungt.
Dersom vi konkluderer med at «de andres» handlinger er «absurde», eller vi ikke forstår hvordan egne handlinger påvirker et konfliktbilde, som å sette Regnskogsatsingen i Kongo på pause eller involvere Getler, kommer vi ikke nærmere gode løsninger. Her har også media en viktig rolle i å forsøke å belyse det større bildet og å holde beslutningstagere ansvarlige.
Kunnskap og god kontekst- og konfliktforståelse må være på plass for å sikre gode beslutninger. Noen ganger er det nyttig å snu på perspektivene og se oss selv og våre handlinger utenfra, for eksempel sett fra Kongo.
- Kronikken er en forkortet versjon av et av kapitlene i den ferske boka «Maskespill. Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende».
