– Tem miedo, jeg er redd, sa hun. Overalt hvor de har funnet olje blir det krig, som i Nigeria.
Hun var sent i tenårene og passet småsøsken utenfor huset med tak av palmeblader i en av de søvnige fiskelandsbyene rundt provinshovedstaden Pemba i Cabo Delgado. I 2012 hadde olje- og gasselskapene inntatt området, stedets strandhoteller var blitt innkvartering, supply-skip lå og duppet over sårbare korallrev. Men med unntak av et par hotelleiere møtte man få som trodde lokalbefolkningen kom til å tjene på Mosambiks gasseventyr. I stedet uttrykte mange frykt.
– Jeg er redd for krig, sa den unge jenta.
Opptakten
I 2012, da jeg intervjuet lokalbefolkning rundt Pemba, var provinsen fortsatt relativt fredelig. Men under overflaten hadde misnøyen alt satt seg. Cabo Delgado er Mosambiks nordligste og minst utbygde provins. I et land kjent for dårlig veistandard, er dette området notorisk uframkommelig for reisende.
Her er man så langt fra hovedstaden Maputo som man kan komme både i bokstavelig, politisk og kulturell forstand. Og her hadde man i 2012 altså startet utbyggingen av framtidige ilandføringsbaser for gass, samtidig som det pågikk letevirksomhet etter både gass og olje ute i Rovumabassenget under det turkisblå Indiske hav.
Det kom rapporter om de første angrepene i 2015, ikke langt fra der man bygget ilandføringsterminalen, et godt stykke nord for Pemba. I 2017 ble enkelthendelser til opprør, da bevæpnede menn første gang inntok en litt større by, Mocimboa da Praia.
Siden har angrepene blitt mer vågale og hyppigere, på tross av at mosambikiske myndigheter har satt inn både egne tropper og leiesoldater fra blant annet Russland og Sør-Afrika. Det har igjen forsterket en nedadgående voldspiral. Så langt har konflikten tatt livet av et tusentalls mennesker og drevet i overkant av 200.000 på flukt i følge FN. Og nå i august tok opprørerne nok en gang over Mocimboa da Praia og holdt byen i flere dager.
Et kalifat i Cabo Delgado?
I Maputo heter det at opprøret er drevet av onde krefter fra utlandet, islamister fra et annet sted, som vil opprette et kalifat i Cabo Delgado. Selv kaller opprørerne seg for Ahlu Sunnah wa-Jamaa, og de har sverget troskap til ISIL i Midtøsten.
Det skal være kenyanere og tanzanianere blant dem, men det er så langt lite hold i at opprøret skal være drevet av noen andre enn områdets egen ungdom. I internasjonale medier er imidlertid veivingen med det svarte flagget nok til å stemple det hele som nok et islamistopprør i Afrika, og vise til Mali, Nigeria og Somalia.
Men analytikere godtar ikke denne forenklede framstillingen av det som skjer i Cabo Delgado. Joseph Hanlon, en kronikør av Mosambiks tidligere kriger, mener opprøret som har styrket seg gjennom hele 2020, er noe langt mer. Det er en marginalisert befolknings opprør mot den politiske elitens tilraning av statens, og nå også Cabo Delgados, ressurser, og må håndteres deretter.
Hanlon finner støtte blant andre analytikere, som Fransisco Almeida dos Santos ved Christian Michelsens Institutt, som tidligere i år ga ut rapporten War in Northern Mozambique – six cenarios .
Både Hanlon og Dos Santos viser til hvordan den politiske og økonomiske eliten i Maputo, innbefattet regjeringspartiet Frelimo, har håndtert det siste tiårets framvekst av en olje- og gassektor i landet, nettopp i Cabo Delgado.
Ressursforbannelsen
Det er forsket mye på sammenhengene mellom olje- og gassressurser og konflikt. Olje har hatt en rolle i mange afrikanske konflikter, fra Nigeria til Sudan og Angola. Noen ganger er naturressursene en forutsetning for konflikt, krigførende parter kan selv sørge for å kontrollere en andel og dette gir inntekter.
Det er imidlertid mer vanlig med ressurser som trenger mindre kunnskap og utstyr å utvinne enn olje- og gass. Et eksempel er konfliktmineraler som diamanter, gull eller coltan. Mer vanlig er det at utbygging av olje- og gassinstallasjoner skaper indirekte forutsetninger, gjennom et plutselig innsig av penger i områder som tidligere hadde lite. Forventing om store rikdommer skaper også konflikt.
I Cabo Delgado har ankomsten til den internasjonale olje- og gassvirksomheten helt klart bidratt til økt spenning. Her er det ikke bare økt spenning mellom befolkningen i regionen og eliten i Maputo, men også interne spenninger mellom konkurrerende eliter i denne delen av Mosambik.
Men verken islamisme eller ressursforbannelse er årsaksforklaring god nok i seg selv for opprøret som nå finner sted i Cabo Delgado. Det finnes flere, og beslektede årsaker, som den historiske utviklingen langs denne delen av kysten, fattigdommen og marginaliseringen, en korrupt og svak stat styrt av et autoritært parti.
Den direkte årsaken til at konflikt bryter ut er ofte svært lokale. Men forutsetningene kjenner man igjen fra flere steder – en følelse av avmakt og marginalisering.
Dager etter at mosambikiske tropper gjeninntok Mocimboa da Praia i midten av august, overtok Mosambik ordførerklubba i SADC. Men selv om opprøret er i ferd med å bli et regionalt problem, har ikke Mosambik og nabolandene blitt enige om hva de skal gjøre med det.
Mye tyder på at det ikke holder å fortsette den militære runddansen med opprørerne, med hjelp av utenlandske leiesoldater. Dessverre ser det ut til at det er liten politisk vilje til å ta tak i flere av de bakenforliggende årsakene til konflikten i Cabo Delgado. Og det, det kan bety at innbyggerne der i Mosambiks nordligste provins må fortsette å leve i frykt, en god stund til.
