Ordene «I can’t breathe» vil for alltid bli stående som et minne om ugjerningen – politiets umenneskelige behandling av en arrestant som lå i håndjern på bakken og ba tynt om å få puste.
Takket være sivilpersoners videofilming av det som skjedde har fenomenet politivold nå blitt eksponert i all sin gru. Undertonene av rasisme innen politikorpset gjør saken bare enda verre.
Med det fokuset som har vært på fenomenet de siste ukene er det lett å tenke at politidrap er et særskilt USA-fenomen. Men slik er det ikke. Mange land ligger langt foran USA på statistikken over land der befolkningen har størst sannsynlighet for å bli drept av politiet: Venezuela er selve «verstingen» og topper listen med 5287 drepte i 2018. Deretter kommer El Salvador, Syria, Nicaragua og Jamaica sammen med en rekke land i Latin-Amerika, Karibia og Afrika. Først et stykke ned på listen kommer USA, riktig nok som en versting blant rike vestlige land.
Verdensbanken gjennomførte for en del år siden en stor undersøkelse – «Voices of the Poor» – der de dybdeintervjuet tusener av helt vanlige mennesker i utviklingsland. Et av spørsmålene var: Hva er det som betyr aller mest for deg? Forskerne ble overrasket da de oppdaget at «trygghet» var det som kom aller øverst på listen. Da intervjuerne gikk nærmere inn på dette fikk de også vite hva folk fryktet mest; det var å møte «lovens voktere» – de staten hadde tildelt oppgaven å ivareta folks rettsvern og trygghet mot overgrep. Politiet ble ansett som både korrupte, tyvaktige og potensielt farlige overgripere. Jo fattigere man var, jo større var sjansen for å bli trakassert og utsatt for vold.
Politifolks drap på mennesker under koronarestriksjoner og portforbud i land som Kenya og Nigeria er ferske eksempler på slike overgrep. I Kenya er 15 drept, i Nigeria 18.
Tillit til politi og domstoler er en helt grunnleggende kvalitet ved et samfunn. Av samme grunn har tiltak for å styrke og forbedre justissektoren i mottakerland også vært en prioritert oppgave for norsk bistand i mange land. Mange norske polititjenestemenn har bidratt positivt på dette området, blant annet med ulike typer menneskerettighetsopplæring av kolleger i andre land. Norske jurister har også bidratt med rådgivning og kursing knyttet til ulike typer politireformer.
Slike tiltak er viktige, men har også sine begrensninger. Bare når lederne av samfunnets kontrollorganer er faglig profesjonelle og reelt uavhengig av det sittende politiske regimet kan man ha tro på at reformer vil føre til reelle endringer.
(Lederartikkel i Bistandsaktuelt 2/3 - 2020.)
