FN anslår at Afrikas befolkning vil dobles fra 1,3 milliarder i dag til 2,6 milliarder i 2050. Dette skaper utfordringer. Mange land har satt i gang familieplanleggingsprogram for å redusere befolkningsveksten, men fremdeles mangler mer enn 200 millioner kvinner som ønsker å unngå graviditet tilgang til prevensjon.
Familieplanleggingsprogrammer har tradisjonelt fokusert på å øke tilgjengelighet og kvalitet og redusere prisen på familieplanleggingstjenester. Selv om disse programmene ga gode resultater i startfasen, har bruken av tjenestene stagnert de siste tiårene. Spørsmålet er hvorfor. Dersom tjenestene er der, hvorfor blir de ikke brukt? Mye tyder på at svaret ligger hos de familiene programmene er rettet mot. Dersom familier ikke etterspør familieplanleggingstjenester sier det seg selv at det er vanskelig å øke bruken av disse tjenestene.
Sier menn nei til prevensjon?
Vi vet at behovet for prevensjon er stort. Mer enn 200 millioner kvinner ønsker ikke flere barn eller vil vente med å få flere barn, men bruker ikke prevensjon. I Vest- og Øst-Afrika er problemet spesielt stort. I begge regioner har mer enn 1 av 5 gifte kvinner i reproduktiv alder behov for prevensjon.
Svaret kan ligge i hvordan beslutningene i familien tas. Selv om de fleste familieplanleggingsprogrammer er rettet mot kvinner, gjøres beslutningen i en familie hvor både mannens og kvinnens meninger skal tas hensyn til (i tillegg til utvidet familie). I denne debatten blir ofte mannen sett på som den store stygge ulven som hindrer kvinnen i å bruke prevensjon. Bakgrunnen for dette argumentet er at menn typisk ønsker flere barn enn kvinner, og at menn har mest beslutningsmakt i familien. Med andre ord: Menn bestemmer. Derfor prøver ofte bistandsorganisasjoner og helsearbeidere som jobber med familieplanlegging og prevensjon å ta kontakt med kvinnen direkte, for å unngå at mannen skal legge ned veto.
Sammen med Ben D’Exelle på University of East Anglia, har jeg gjennomført en studie hvor vi ser på effekten av å involvere ektemannen i spørsmål om familieplanleggingstjenester og prevensjon. Studien viser at det å gå direkte til kvinnen (og bevisst unngå mannen) kan ha utilsiktede, negative konsekvenser for bruken av slike tjenester.
Vi gjennomførte et felteksperiment der mer enn 500 ektepar i rurale områder nord i Tanzania deltok. I eksperimentet fikk parene velge mellom to pengeoverføringer som ville bli betalt ut etter en måned. Den ene overføringen hadde ingen betingelser knyttet til seg, mens den andre krevde at kvinnen deltok på et møte på det lokale helsesenteret om familieplanlegging.
Vi varierte tilfeldig om kvinnen tok dette valget alene, om mannen tok valget alene, eller om de tok det i fellesskap. Ved å sammenligne hvor mange som velger pengeoverføringer hvor de måtte delta på et familieplanleggingsmøte i hver gruppe, kan vi finne effekten av å involvere ektemannen i en slik beslutning.
Mannen er ikke til hinder
Resultatene av eksperimentet lager riper i lakken på myten om mannen som den store stygge ulven: Det å involvere ektemannen øker sannsynligheten for at paret går på et familieplanleggingsmøte. Vi finner også at denne effekten kommer fra par hvor kvinnen tror at mannen er imot bruk av prevensjon. Med andre ord, når kvinnen tar en beslutning alene og tror at mannen er imot bruk av prevensjon, er det mer sannsynlig at hun velger alternativet hvor hun ikke trenger å gå på et familieplanleggingsmøte. Dersom kvinnen derimot tror at mannen støtter prevensjonsbruk, er det ingen forskjeller mellom de ulike gruppene.
Spørsmålet er om mannen faktisk er imot bruk av prevensjon, eller om dette bare er noe kvinnen tror. Dessverre har vi ikke nøyaktige mål på dette, men dataene våre tilsier at dette er noe kvinnen tror og som faktisk ikke er korrekt. Bare 40 prosent av utvalget vårt diskuterer familieplanlegging og bruk av prevensjon. Kvinner tror også at menn vil ha flere barn enn de faktisk ønsker, noe som tyder på at de også kan ta feil når det gjelder mannens meninger om prevensjonsbruk.
Det å delta på et familieplanleggingsmøte fører ikke automatisk til at flere par bruker prevensjon. Men i vårt utvalg ser det ut som om dette er tilfelle. Av dem som gikk på møtet fikk nesten 80 prosent utdelt prevensjon (i hovedsak kondomer, p-piller, p-sprøyte og spiral), og nesten 50 prosent fikk langsiktig prevensjon (p-sprøyte og spiral).
Studien vår gir oppløftende resultater. Menn hindrer ikke nødvendigvis ektefellen i å bruke prevensjon. Andre studier viser at menn mener prevensjon og familieplanlegging er noe kvinner skal ta seg av, og at kvinner ofte ikke tør å snakke med mennene sine om temaet. Mangelen på kommunikasjon gjør at det oppstår misforståelser. Tiltak som gjør det lettere for ektepar å snakke med hverandre om familieplanlegging og prevensjonsbruk, og som får parene til å oppsøke helsesenter for å snakke om disse temaene kan bidra til å øke prevensjonsbruken og derfor bremse befolkningseksplosjonen.
