Til forsiden

Dette er mannen Trump-administrasjon ønsker skal lede den viktige utviklingsbanken IDB de nærmeste årene. Bildet viser Trumps seniorrådgiver Mauricio Claver-Carone på vei til et møte med Bolivias utenriksminister Karen Longaric i La Paz i januar i år. Foto: Juan Karita / AP / NTB scanpix

Trump vil bryte uskreven regel, lanserer ultra-konservativ kandidat

KRONIKK: Mens Latin-Amerika står foran sin verste økonomiske krise noensinne, forsøker USA nå å bryte med lange tradisjoner for hvem som skal ha toppsjefen for Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB). Trump-administrasjon vil presse igjennom valget av sin kandidat som ny IDB-sjef, skriver Latin-Amerika-kjenner Benedicte Bull.

Av Benedicte Bull Publisert: 27.07.2020 12:21:39 Sist oppdatert: 27.07.2020 12:21:39

Siden 1959 har Den inter-amerikanske utviklingsbanken (IDB) vært den viktigste kilden til utviklingsfinansiering for de fattigste landene i Latin-Amerika. I alle disse årene har det vært en hevdvunnet, uskreven regel at bankens øverste leder skulle være fra et latinamerikansk land.

Men nå kan den 60-årige styringstradisjonen stå for fall. Trump vil ha begge hendene på rattet i IDB, og hans utvalgte til å lede banken er ultrakonservative Mauricio Claver-Carone fra Florida.

Får Trump det som han vil, vil det være et stort tilbakeslag for multilateralt utviklingssamarbeid med Latin-Amerika, og gjøre IDB til slagmark i det stadig mer tilspissede forholdet mellom USA og Kina.

Norge må snarest stille seg bak forslaget om å utsette valget til etter presidentvalget i USA.

Å balansere USAs dominans

Ideen om en utviklingsbank spesielt innrettet for å modernisere de latinamerikanske økonomiene, ble lansert av de latinamerikanske landene allerede i 1890. Det neste halve århundret ble ideen tatt opp igjen flere ganger av en generasjon intellektuelle og politiske ledere, som søkte å finne Latin-Amerikas egen utviklingsvei. Man trengte imidlertid USA med på laget for å sikre muligheten til å gi rimelige lån og bistand.

Det fikk man ikke før revolusjonen på Cuba i 1959 økte USAs vektlegging av å demme opp for videre kommunistisk innflytelse i Latin-Amerika. De latinamerikanske landene var likevel oppsatt på å gjøre IDB dette til «sin» bank, og i bankens styring har man forsøkt å balansere USAs dominans med Latin-Amerikas egen innflytelse. Mens hovedkvarteret er i Washington, D.C., har de latinamerikanske landene flertall i styret, og presidenten har alltid vært fra Latin-Amerika. Banken hadde tre svært markante ledere: Felipe Herrera fra Chile (1960-1970), Antonio Ortiz-Mena fra Mexico (1971-1988), og Enrique Iglesias fra Uruguay (1989-2005), før sittende president Luis Alberto Moreno fra Colombia tok over i 2005. Han skal altså etter planen gå av i år, og valg på ny president skal skje i september.

Presidentene har hver på sin måte satt preg på IDB og ledet banken gjennom kriser. Etter gjeldskrisen 1980-tallet, ble IDB lillebror til Verdensbanken og fulgte etter i en light-versjon av nyliberalismen. Samtidig inviterte IDB ikke-regionale land inn som medlemmer, først og fremst europeiske. De europeiske landene balanserte USAs innflytelse og utvidet agendaen.

Kinas økte innflytelse merkes

Norge ble med i 1986.[1] Senere har også oljefondet investert i IDB.[2] Etter finanskrisen i 2008 ble Kina medlem. USA har fremdeles 30 prosent av stemmene i styret, og Kina bare 0,004 prosent. Kinas innflytelse har likevel etter hvert blitt merkbar, ikke minst gjennom ulike former for partnerskap med IDBs avdeling for privat sektor (IDB Invest). Det har også skapt politiske bølger. I 2019 skulle IDBs årsmøte avholdes i Shanghai. Det var etter at opposisjonsleder Juan Guaidó hadde hevdet å ha den rettmessige presidentmakten i Venezuela, og hans «interimregjering» ville sende sin IDB-representant, Ricardo Hausmann, til årsmøtet. Kina nektet, mens USA satte det som forutsetning for sin deltakelse. Resultatet ble at møtet ble avlyst og en mindre samling organisert i Ecuador.[3]

Nå står Latin-Amerika foran sin dypeste økonomiske krise noensinne. Latin-Amerika har vært episenteret for Covid-19-pandemien siden mai, og IMF har spådd en negativ økonomisk vekst for regionen på 9,4 prosent i gjennomsnitt i år, verre enn i noen annen del av verden. Ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC) vil 45 millioner mennesker igjen havne under fattigdomsgrensen. En undersøkelse IDB selv har gjennomført viser at halvparten av latinamerikanerne enten har mistet jobben eller inntekten. I en slik situasjon bør alle aktører stå sammen om å sikre både private og offentlige investeringer, i jobber, helse, utdanning og miljø.

Istedet går altså nå USA høyt på banen med sin kandidat Mauricio Claver-Carone til å etterfølge Moreno. Claver-Carone kommer fra det eksil-kubanske miljøet i Sør-Florida, og er en profilert forkjemper for USAs handelsembargo mot Cuba. Han er nå ansvarlig for Latin-Amerika i National Security Council i Det hvite hus. Den rollen har han brukt til å kjempe for en «hardline»- strategi overfor Venezuela, inkludert sanksjoner og mulighet for militær intervensjon.[4] Han har ellers minimal erfaring med utviklingssamarbeid generelt eller med Latin-Amerika spesielt. Hans kandidatur bryter ikke bare med et 60 år gammelt prinsipp i multilateralt samarbeid, men er også svært splittende og kontroversielt, både blant medlemslandene og i sivilsamfunnet. Om han blir valgt, vil det også kunne bidra til å øke konfliktnivået med Kina. Det er blant annet kommet advarsler om at Trump vil bruke kontrollen med IDB til å kutte finansiering til land som har tette bånd til Kina.[5] Om det skulle bli en seier for Biden i presidentvalget i USA, vil også et IDB styrt av Claver-Carone bli høyst problematisk.

En arena for skiftende politiske konflikter

Det betyr selvsagt ikke at Claver-Carones kandidatur er det eneste som splitter Latin-Amerika, eller at IDB har vært noen forbilledlig multilateral organisasjon. IDB har vært en arena for skiftende politiske konflikter, og har delvis med rette blitt beskyldt for både byråkratisk ineffektivitet og feilslåtte og ødeleggende prosjekter. Hadde de latinamerikanske landene stått sammen, ville de med sitt numeriske flertall i styret ha fått igjennom sin kandidat.

Utfordringen er nå både at Latin-Amerika er dypt splittet, og at flere tunge land er styrt av regjeringer som selv setter multilateralt samarbeid langt lavere enn kortsiktig politisk gevinst.

Brasil med høyrepopulisten Jair Bolsonaro og Bolivia med Jeanine Añez, interimpresidenten som tok over etter kuppet mot Evo Morales i fjor, er sikre stemmer for Claver-Carone. Også El Salvador, Paraguay, og Colombia har varslet at de vil stemme for ham, og USA legger nå tungt press på de andre landene i regionen. Costa Rica og Argentina har lansert sine egne kandidater: Costa Rica sin eks-president med tidligere fartstid i IDB, Laura Chinchilla, og Argentinas sin «strategiminister» Gustavo Beliz.

Norge bør ta initiativ

Ingen av dem vil kunne oppnå noe flertall.[6] Det som er mer sannsynlig at man kan få til er en utsettelse av presidentvalget i IDB til etter USAs presidentvalg. Det har både EU og ikke-statlige organisasjoner tatt til orde for [7].

Norge har gjennom mange tiår vært en sterk forkjemper for multilateralt samarbeid. Det ble ytterligere understreket i fjor med stortingsmeldingen om multilateralismen i en ny verden.[8] Det bør ikke bare være en naturlig posisjon for Norge å stille seg bak forslaget om utsettelse. Norge bør også ta et initiativ overfor sine likesinnede land i Norden og Europa for å gjøre det samme. Det kan gi et utsettelsesforslag de nødvendige 25 prosent av stemmene, og sikre at ikke IDB på ny blir en arena for kald-krigspolitikk.