Fagforeningen for barnearbeidere i India, og de av oss som kjemper sammen med dem, har i flere tiår forsøkt å nå ut med budskapet om at kampen mot barnearbeid ikke må bli en kamp mot barn. Desverre er det fortsatt slik at tiltakene som settes inn for å bekjempe barnearbeid presser arbeidende barn og unge inn i enda farligere og mer skadelige situasjoner – fanget i institusjoner eller usynliggjort.
Under korona-krisen identifiseres «de sårbare» for å sikre at de som trenger det mest, skal få hjelp først. Likevel fanges ikke denne gruppen barn og unge opp av de eksisterende «velferdssikkerhetsnettene» selv under den pågående pandemien. Barn som arbeider er «barn» i henhold til nasjonale og internasjonale definisjoner. Likevel blir de ikke behandlet på lik linje med andre barn. Under nedstengningen ble de til og med nektet lunsj og gratis sanitærprodukter.
Unge migranter har mistet levebrødet
Migrantarbeidernes situasjon under pandeminen har ført til at myndighetenes brutale behandling av disse migrantene har kommet til syne. Og blant strømmen av voksne migranter, finnes det flere hundre tusen barn og unge. Deres historier blir ikke hørt. Mange unge har mistet levebrødet sitt, og en kollektiv frykt for fremtiden preger denne sårbare gruppen.
Allerede før pandemien ble disse ungdommene møtt med ekskludering og diskriminering. Familiene deres er blant de mest sårbare, uten tilgang til grunnleggende fasiliteter eller beskyttelse.
Den indiske staten bedriver en grov underrapportering av barnearbeidere. Grunnen er at staten, ved å anerkjenne barnearbeidernes eksistens, ville gjort seg skyldig i et enormt svik mot de aller svakeste. Og til og med når ungdommene blir en del av statistikken som «barn som trenger omsorg og beskyttelse» blir de behandlet som kriminelle.
Staten er fullstendig blind for unge arbeidestakeres kamp for å overleve. På grunn av denne likegyldigheten kan disse ungdommene kun stole på hverandre dersom de skal klare å hjelpe sine familier. I stedet for å verdsette dem og støtte opp om deres bemerkelsesverdige mot og styrke, blir de irettesatt og neglisjert.
Prioriterer arbeid fremfor skole
At «all skole er bra og alt arbeid er dårlig» er langt fra sant. Kriteriene for å få gå på skolen bidrar til å utelukke mange barn. Det nasjonale instituttet for åpen skolegang (National Institute of Open Schooling, eller NIOS) ble etablert spesielt for barn som har vanskeligheter med å få tilgang til formell utdanning. Likevel inkluderer selv ikke NIOS barn som ikke har fødselsattest eller som ikke har råd til å betale for eksamen.
En annen utfordring er at mange barn som legger ned en enorm innsats for å gå på skolen, kun får et ubetydelig utbytte tilbake. Barna får ikke gode læringsopplevelser på skolen, og skolegangen styrker ikke barnas tro på egne krefter. Skolegangen gir heller ikke relevant kunnskap som kan hjelpe barna i jakten på et fremtidig levebrød.
Mange av barna jobber hardt for å kunne fortsette på sine studier. Likevel har de som ønsker å enten lære seg et yrke eller studere etter videregående skole rett og slett ingen alternativer.
Fordi arbeidserfaringer gir kunnskap og ferdigheter som er nyttige for fremtiden, velger mange barn å jobbe fremfor å gå på skolen. Barna finner mening i å stå i jobb, og får anerkjennelse og respekt av å arbeide. Det står i skarp kontrast til de erfaringer de har gjort seg på skolen.
Jobbmangel gir stor usikkerhet
Det er skremmende å høre arbeidende barn og unge fortelle om sine utfordringer når det gjelder fremtiden. En tenåring som solgte koster før nedstengelsen av samfunnet sa at «jeg har ingen anelse om hva som vil komme til skje, men jeg har heller ingen styrke akkurat nå til å tenke på fremtiden».
Vekten av denne usikkerheten veier uutholdelig tungt på unge skuldre. Ett barn er bekymret for å ikke finne penger til farens cellegiftbehandling. Et annet er deprimert over ikke å kunne støtte søsterens skolegang. Hvis bare «vi kan få en trygg jobb, eller hvilken som helst jobb», sukker de.
Selv om lovverket fastslår at ungdom har rett til trygt arbeid, har de ingen muligheter til å få innpass i trygge yrker. Selv ikke The Mahatma Gandhi National Rural Employment Guarantee Act inkluderer bestemmelser som gir ungdom tilgang til trygge yrker.
Lærdom fra arbeidende barn
Arbeidende barn må anerkjennes som personer med rett til selvbestemmelse. Staten må ta hensyn til deres velfunderte anbefalinger som er beskrevet nedenfor.
Mange arbeidende barn trenger læringsarenaer som også anerkjenner deres behov for å jobbe. Ungdom har rett til såkalte flexi-skoler og kveldsskoler med statlig pensum eller læringsinnhold tilrettelagt av NIOS.
Yrkesfaglig utdanning kombinert med formell utdanning bør også være tilgjengelig for barn, ikke bare ungdom, på lokalt plan. Dette kan muliggjøres ved at barn kan inkluderes i ulike trainee-programmer som er utarbeidet spesielt for arbeidsløs ungdom.
Hvis ungdom i praksis ikke får tilgang til trygge yrker, kan den juridiske bestemmelsen om «trygt arbeid» bidra til at de unge blir en «billig og lett utnyttbar» arbeidskraft. Regjeringen vil i så fall kunne utnytte denne arbeidskraften i deres strategi for å gjenskape India som en stor nasjon innenfor design og klesproduksjon.
For å sørge for ungdommenes sikkerhet, bør deres arbeid knyttes til overfornevnte Employment Guarantee Act og annet lovverkt som regulerer trainees og lærlinger, samt overvåkes av lokale myndigheter.
Barna er en del av løsningen
Trygt arbeid i skoleferien ville vært svært nyttig. Lærlingeplasser som kombinerer praktiske så vel som teoretiske ferdigheter bør bli sertifisert for å sikre at elever kan få jobb etter endt utdanning. I tillegg bør lærlingeplassene knyttes til egne «utviklingsfond» som gir tilgang til stipender, videreutdanning eller startkapital.
Disse ungdommene må få stipender under NIOS-programmet. Et spesielt fokus må gis minoritetsungdom som faller inn under andre offentlige ordninger. Og for de barna som har returnert til sine landsbyer er Residential Child Care Institutions avgjørende.
Vanligvis blir arbeidende barns deltagelse i forum for barn ignorert eller oversett. Barn har en uavhengig rett til å bli hørt som ikke skal være avhengig av voksnes velvilje. Derfor må retten arbeidende barn og unge har til deltagelse i formelle forum for barn sikres slik at de selv kan ta opp egne problemer og perspektiver. Disse samtalene er avgjørende for å skape et barnevennlig samfunn for fremtiden.
Som Den internasjonale bevegelsen for arbeidende barn påpekte overfor ILO: «Vi er ikke en pest som må utryddes. Vi er ikke problemet. Vi er en del av løsningen.»
