Kvinners deltakelse i politikken er en av mange globale statistikker Nigeria gjør det dårlig på. I hjemlandet mitt har vi aldri hatt en kvinnelig president, ei heller en kvinnelig guvernør i noen av landets 36 stater. I skrivende stund er det færre enn sju prosent kvinner i den lovgivende forsamlingen – det laveste antallet i Afrika.
Ved presidentvalget i februar i år var det 73 registrerte kandidater - bare seks var kvinner. Oby Ezekkwesili, den mest fremtredende av kvinnene som siktet mot landets høyeste verv, trakk seg overraskende fra racet bare få uker før valget. Grunnen hun oppga var "korrupsjon internt i partiet" som hun sa var mot hennes verdier.
Bare 12 prosent av kandidatene til senatet var kvinner, noe som faktisk er en tilbakegang, ettersom kvinnene for fire år siden utgjorde 17 prosent.
En plutselig bølge av kvinner
Tallene ligner på hverandre både på nasjonalt og lokalt nivå, men situasjonen lokalt er litt mer oppmuntrende: En plutselig bølge av kvinner, mange av dem unge, engasjerte seg i valgkampanjen. De hadde et tydelig mål om flere kvinnelige representanter i politikken, og samtidig gjøre noe for å bedre nigerianske kvinners kår på lang sikt.
Sosiale medier som facebook, whatsapp og twitter åpner nye muligheter for deltakelse. Unge nigerianere av alle kjønn kan nå dele historier, finne fellesskap og bygge nettverk rundt temaer som opptar dem. Det ble tydelig demonstrert i 2015, da sosiale medier ble brukt av den sittende presidenten for å få unge mennesker til å stemme på ham.
Internettkampanjens suksess inspirerte politisk interesserte unge nigerianere. Nå kunne de plutselig se for seg at det var mulig å engasjere seg aktivt i en demokratisk prosess – ikke bare som stemmegivere, men som folkevalgte selv.
Slik ble kampanjen #NotTooYoungToRun født. Målet med kampanjen var å senke aldersgrensen for å bli politisk valgt på nasjonalt nivå.
Kampanjen ble et bevis på at den politiske apatien som har eksistert blant unge nigerianere sakte men sikkert er i ferd med å forsvinne. Suksessen kampanjen fikk, viste også at det politiske landskapet i Nigeria er i ferd med å åpne seg opp. Det kan bety at også kvinner etter hvert kan få nøkkelroller i landets politiske liv.
Truet med voldtekt i Senatet
Dessverre, er det fortsatt i dag mange fremtredende nigerianere som mener at kvinner ikke har, og aldri burde hatt, noen plass i landets politikk.
Denne typen holdninger er helt vanlig her. Et grelt eksempel er denne kommentaren fra Muhammed Kazaure, medlem av nasjonalforsamlingen:
– Hvis det blir 70 – 80 prosent kvinner i dette kammeret, vil de bare rote det til. Vi er de som kontrollerer dem, det er derfor Gud har sagt de skal være underordnet oss. Vi vil gifte oss med dem, og de vil tjene under oss.
Et annet eksempel er et utsagn fra sittende senator Dino Melaye, som han rettet mot sin kvinnelige senatorkollega, Remi Tinubu. I juli 2016 rapporterte nigerianske medier om at førstnevnte i et lukket møte hadde truet Tinubu med at han kunne banke, voldta og befrukte henne. Det skulle skje der på gulvet i Senatet, uten at det fikk noen konsekvenser.
Oppmerksomheten rundt utsagnet på sosiale medier, og spesielt blant den utdannede eliten eksploderte. Men det var også en motreaksjon. Plutselig samlet store grupper fattige og uutdannete kvinner seg i gatene. Noen hadde gitt dem t-skjorter påtrykket Melayes bilde. De krevde at «forfølgelsen» av den mannlige politikeren måtte ta slutt.
Visjonær kvinnelig leder
I sterk kontrast til slike demonstrasjoner står enkelte sterke kvinner og forkjempere for likestilling. Helt i front står Funmilayo Ransome-Kuti. Hun var en visjonær politiker, aktivist og lærer, og en foregangskvinne for kvinners utdanning, stemmerett og likestilling i det politiske liv i Nigeria.
Dessverre, blir den nå avdøde aktivisten, primært husket for to ting av folk flest; at hun var den første kvinnen i Nigeria som kjørte bil – og at hun er moren til en av landets best kjente artister, Fela Anikulapo-Kuti.
Det til tross for de utrolige politiske prestasjonene hun sto bak gjennom et langt og aktivt liv.
Ransome-Kuti var så mye mer enn en kvinne som hadde tilgang til en bil, og så mye mer enn en mor. Hun var en av Nigerias tidlige feminister, blant annet sørget hun for å gi formell utdannelse til arbeiderklassekvinner gjennom såkalte «kvinneklubber.»
Hun organiserte også titusener av kvinner i det politiske liv, ikke bare i Nigeria, men over hele Vest-Afrika. Og hun var medlem av et av Nigerias største partier før uavhengigheten.
I en alder av 77 år tok livet hennes en brå og tragisk slutt i 1978. Hun døde av skadene hun fikk etter at soldater i det nigerianske militæret kastet henne ut av et vindu i tredje etasje. Nigerias tradisjon med å forkaste sine kvinner har aldri vært mer bokstavelig.
I Funmilayos fotspor
Nigerianske kvinner lar seg likevel ikke stoppe - tross historiens mange overgrep. Zainab Sulaiman Umar er ett eksempel. 26-åring var i år den yngste kandidaten til valget til delstatsforsamlingen i Kano. Om hun hadde vunnet fram kunne hun blitt den første kvinnen valgt til denne forsamlingen.
Men som for kampanjene til de fleste andre unge kandidatene ved delstatsvalgene, ble Umars også begrenset av mangel på økonomisk støtte. Og, som de fleste andre kvinner som har stilt til valg, ble hun også utsatt for trusler, invaderende spørsmål om privatlivet og seksuell trakassering.
Og som de fleste andre kvinner som stikker hånden inn i Nigerias politiske vepsebol, tapte også hun valget.
Noe er på gang
Tross de mange tapene for kvinnene som stilte til valg i år, har jeg på følelsen at noe er på gang. Kvinner er bedre utdannet, samtaler om kvinner i politikken får større oppmerksomhet enn før og bøker har blitt skrevet for kvinner som vil engasjere seg i politikk. Bøkene gir råd til hvordan kvinner skal klare å bli valgt.
Mange unge kvinner stilte til valg for aller første gang i år, de visste at de antagelig ikke ville vinne frem. Men de tok risikoen, de prøvde – og vi kan være helt sikre på at de vil prøve igjen.
For til tross for at det blir sagt at "Nigeria ikke er klar for kvinner i politikken" er ikke disse kvinnene villige til å vente på at landet blir klare for dem – i stedet er de i ferd med å tvinge nigerianere til å bli klare for kvinner i politikken. Og en dag vil de lykkes.
