Teamet mitt og jeg begynte umiddelbart å jobbe med barnet. Vi satte i gang med behandling mot krampene, satte opp intravenøst drypp og ga henne alle nødvendige medisiner.
Så tok vi tester: Jeg blåste luft imot henne, og hun skrek av smerte. Jeg tilbød henne vann og hennes ubehag steg ytterligere.
Diagnosen var klar: hun hadde rabies (også kalt hundegalskap, red.anm.) – og det var for sent å redde henne.
Jentas familie visste at en hund hadde bitt henne, men de hadde blitt fortalt at tradisjonelle urter ville gjøre henne frisk. Derfor utsatte de å ta henne med til sykehuset. Jenta døde mindre enn en dag etter at hun kom til oss.
Hadde foreldrene hennes tatt henne med til sykehuset umiddelbart, slik at hun kunne få anti-rabiesserum og de nødvendige vaksinene – hadde hun vært i live i dag. Hennes mors sorgtunge skrik lyder fortsatt i ørene mine.
Dessverre: dette er ikke uvanlig
Som mangeårig spesialist i barnemedisin er jeg ikke ukjent med døden. Men å se et uskyldig barn omkomme av en tilstand som lett kunne vært forhindret, med enkle midler, det tar på. Og det verste av alt: Den lille jenta jeg så dø den dagen, var ikke noe uvanlig tilfelle.
Til tross for betydelig framgang i å utbre vaksiner over hele verden, rapporterer Verdens Helseorganisasjon at dekningen har stanset på rundt 85 prosent de siste årene.
I 2017 var det nesten 20 millioner barn under ett år som ikke fikk den anbefalte trippel-vaksinen (difteri, kikhoste og stivkrampe) i 2017. Nesten 21 millioner fikk ikke en eneste dose vaksine mot meslinger, ifølge Unicef.
Verdens Helseorganisasjon anslår at 1,5 millioner dødsfall kunne vært avverget hvert år, dersom global vaksinedekning ble forbedret.
Også et annet helsetilbud er svekket. Stadig færre barn tilbys tilskudd av A-vitamin, en viktig komponent i vaksinasjonsprogrammer. En konsekvens er at at 1,4 millioner er blitt blinde, 75 prosent av dem i Asia og Afrika.
India: 62 prosent dekning
Historien om mitt hjemland, India, er på linje med de triste globale realiteter. India har et sterkt helsevesen. I 1985 etablerte myndighetene en plan for vaksinering av alle, et program som har fått mye ros og som sikter mot minst 85 prosent dekning.
Likevel er Indias gjennomsnittlige vaksinedekning på bare 62 prosent, ifølge Unicef. De siste årene har det vært lite framgang. Status er at India har 7,4 millioner ikke-vaksinerte barn. Det er flere enn noe annet land i verden.
Og som så ofte er tilfelle; vaksinedekning reflekterer dyp ulikhet i samfunnet. At barn på landsbygda skal få et komplett sett av vaksiner er mye mindre sannsynlig enn for barn i byene. Jenter får færre vaksiner enn gutter, og fattige barn kommer dårligere ut enn velstående.
Overbefolket og fattigslig
Sykehuset hvor jeg jobber ligger i slummen i byen Ghaziabad, i delstaten Uttar Pradesh. Den har en stor migrant-befolkning, mennesker som har forlatt landsbyene sine for å søke arbeid. Forholdene er vanskelige: området er overbefolket, det er dårlige sanitæranlegg og en upålitelig vannforsyning (samt dårlig vannkvalitet) underminerer helsa til innbyggerne. Det rammer særlig barna. Stoffmisbruk er også svært utbredt.
I mange tilfeller må begge foreldre jobbe lange dager for å få endene til å møtes. De mangler penger til sunn og variert mat, og barna må nøye seg med hovedsakelig ris av lav kvalitet.
Ikke overraskende, har slike familier lite tid og ressurser til å følge opp barnas rutinemessige helsestell – som vaksinasjoner.
Kan denne urettferdigheten forsvares?
Denne urettferdigheten er det ikke mulig å forsvare. Det er bare hvis vi tillater oss selv å dykke ned i virkeligheten, at vi innser omfanget av grusomheter i verden. Barn som blir syke, som blir funksjonshemmet og altfor ofte dør av årsaker som kan forhindres, er blant menneskehetens mest skammelige feil.
Dette er et ekstra stort paradoks når vi samtidig vet at intet forebyggende helsetiltak er mer kostnadseffektivt enn vaksiner, ifølge WHO.
Å utvide vaksinedekning er utvilsomt utfordrende, men det er ingen unnskyldning for å ikke fortsette å arbeid for framgang på området: med enkle, billige og bærekraftige løsninger.
Vi må organisere vaksineprogrammer slik at de når helt fram til dørstokken hos de aller fattigste. For å få til dette må myndigheter og sivilsamfunn gå sammen om å skape en effektiv leveranse. Det fordrer at barrierer fjernes og at langsiktig tenkning erstatter kortsiktig bekymring for utgifter.
Vaksine ville reddet henne
Hadde hun blitt vaksinert mot rabies, kunne den fire år gamle jenta ha levd, gått på skolen, fått venner, blitt forelsket, hatt kjærlighetssorg og blitt forelsket igjen. Hun kunne ha bestemt seg for å studere medisin og bli lege, slik som meg. I stedet døde hun, uten nesten å ha levd et liv, i grusomme smerter.
Vedvarende huller i vaksinedekningen må møtes med sterke og effektive mottiltak. Beslutningstakere må handle raskt, som om man var i en krig. Barn vil fortsette å lide og død. Sønderknuste mødre vil fortsette å gråte over dem – hvis vi ikke går inn i denne krigen. Hvis ikke, kommer vi til å fortsette å miste uskyldige liv, og mødre vil sørge høyt og lenge. Vi kan ikke overse deres situasjon. Vi kan ikke vende det døve øret til deres klageskrik.
(Med enerett for Bistandsaktuelt i Norge. Copyright: Project Syndicate.)
