Motstanden mot abort er mange steder i verden så overveldende intens, at selv der hvor kvinner har rett til å avslutte svangerskapet – kan det være ekstremt vanskelig å få det gjennomført. Men, enda verre er det, at motstanderne av abort fullstendig overser de omstendighetene som får en kvinne til å ville ta det valget.
Fra en moralsk synsvinkel, er det sterke argumenter for å respektere en kvinnes frihet og kroppslige uavhengighet, i stedet for å tvinge henne til å risikere helse og velferd ved å fullføre en uønsket og usikker graviditet. Tatt i betraktning av hvor skakkjørt denne debatten er, av feilinformasjon og vikarierende argumenter, kommer det ofte lite ut av en abortdebatt dersom det ikke dreier seg om rene helsespørsmål.
Ta for eksempel Kenya. Til tross for en av Afrikas mest progressive abortlover, hvor en kvinne har rett til å avslutte svangerskapet «dersom det er behov for øyeblikkelig hjelp, morens liv og helse er i fare eller dersom det er tillatt av andre årsaker», så har vedvarende motstand undergravet gjennomføring. Da kan man tenke seg situasjonen for kvinner som ikke engang kvalifiserer for abort etter disse reglene.
Endrer ikke praksis
Det er vel dokumentert at å forby abort ikke endrer praksis. Når myndighetene pågriper og fengsler noen som er kjent for å tilby trygge aborter – som det skjer i Kenya – så ender kvinner opp med å vende seg til tilbydere som bruker svært farlige metoder for å få jobben gjort. For eksempel å stikke hull på livmoren med skarpe gjenstander, sette seg på kvinnens mage for å presse ut fosteret eller foreskrive usikre og ofte farlige medisinblandinger.
For å unngå slike aborter på «svartebørs», forsøker kvinner å fremkalle aborter på egen hånd. Det gjør de ved å ta store mengder smertestillende tabletter eller ved å forgifte seg selv med vaskemidler. Noen dør, andre sitter igjen uten livmor og andre får skader som fistula og andre komplikasjoner.
Etter å ha arbeidet med reproduktiv helse i årevis, kan jeg med stor sikkerhet si: kvinner tar ikke abort som et innfall. De betaler ikke en ukvalifisert person for å ødelegge livmoren deres fordi de er i dårlig humør. Å fordømme dem vil ikke få de til å skifte mening, heller ikke å prioritere fosterets utvikling framfor morens rettigheter og behov. Det eneste dette vil føre til, er større sannsynlighet for at kvinner vil risikere liv og helse med en utrygg abort.
Hvis vi vil redusere etterspørselen etter aborter, må vi erkjenne at den ofte er kulminasjonen på en rekke uheldige omstendigheter som begynner i en ung jentes liv. Viktigst er en moderne seksualundervisning. En undervisning som lærer unge mennesker om sex og kjæresteforhold på en alderstilpasset, realistisk, ikke-fordømmende, kultursensitiv og vitenskapelig korrekt måte. Dette kan øke bruken av prevensjon og redusere antallet ungdomsgraviditeter, særlig hvis undervisningen har fokus på å styrke unge jenters evne til å ta vare på egen helse.
En rettighet
En slik undervisning er ikke et privilegium, men en rettighet. I Kenya garanterer paragraf 35 i grunnloven alle innbyggere «en rett til opplysning som en annen person besitter, og som kreves for utøve en beskyttelse eller en grunnleggende frihet». Dette inkluderer retten til reproduktiv helsehjelp, som er omtalt i paragraf 43.
Men, akkurat som retten til abort, er retten til seksualitetsundervisning ofte ikke respektert. Grunnen er at religiøse ledere og abort-motstandere kjemper imot, og bruker moraliserende argumenter. I tillegg kommer andre faktorer; som svak formidling av læreplaner og ikke-kvalifiserte lærere. Resultatet er at myter og misforståelser er svært utbredt.
Dette, sammen med mangel på finansiering og kulturelle faktorer, som for eksempel mangelen på menn som engasjerer seg i reproduktive helseproblemer, bidrar til lav bruk av prevensjon. Bare 58 prosent av kvinner som burde bruke prevensjon, gjør det. Ikke overraskende, er antallet ungdomsgraviditeter uakseptabelt høyt.
Det er på tide å ta tak i forhold og omstendigheter som gjør at jenter og kvinner ender opp med å dø eller bli ødelagt. Her vil en beskjeden og nøktern innsats gi stort utbytte. Eksempelvis prevensjon inn i helsebudsjetter, seksualitetsundervisning i skolen og ungdomsvennlig reproduktiv helsehjelp.
Trenger moderne lover
Men endring må også bli mulig. Regler som straffer kvinner må erstattes av moderne lover, på linje med internasjonale rammeverk for menneskerettigheter. Disse lovene må beskytte kvinners reproduktive frihet, inkludert retten til trygg abort. Skriftlige retningslinjer er nødvendig for å stoppe forfølgelsen av dem som utfører aborter.
Hvordan kan en regjering som ikke klarer å gi seksual-undervisning eller investere i familieplanlegging straffe sin kvinner for uønskede graviditeter? Hvordan kan et samfunn som ikke bryr seg kvinners lidelse klandre ofrene for sine handlinger?
Mitt syn er klart: De som ikke gjør noe for å hindre uønskede graviditeter og gjør alt for å straffe kvinnene som er rammet av dem, kan heller ikke sette seg på moralens høye hest.
Copyright: Project Syndicate
