Ta malaria, som i følge Verdens helseorganisasjon rammet over 200 millioner mennesker i 2017 og drepte 435.000 av dem.
Frem til 1940-tallet var anti-malaria strategien bygget på tre søyler: bedre boligforhold, sterkere helsevesen og miljøendringer.
Basert på mekanismene for spredningen av malaria, - først beskrevet for over 100 år siden, fokuserte helsemyndighetene på å minimere spredning av Anopheles-myggen. Dernest på å hindre at mennesker ble utsatt for den og videre tilgang til dekkende medisinsk behandling.
Landene som valgte denne tilnærmingen oppnådde gode resultater og i de fleste tilfeller fortsatt malaria-fri. I USA gikk for eksempel malaria-dødsfallene ned med 75 prosent mellom 1920 og 1939.
På 1940-tallet endret alt seg. Da ble det svært effektive innsektsmiddelet Dichlorordiphenyltrichloretan , forkortet DDT lansert. DDT ble raskt en hjørnesten i strategier for å kontrollere malaria, inkludert det første forsøket på å utrydde malaria globalt.
Takket den utbredte bruken av DDT ble det gjort betydelige framskritt i kampen mot malaria i Europa, Latin-Amerika, Karibia og i deler av Asia.
Økte kraftig på 60-tallet
I Afrika tok aldri denne DDT-baserte malaria-kampanjen helt av. Dette på grunn av dårlig logistikk-kapasitet, ineffektive offentlige helsesystemer og mangel på ressurser til å skalere opp kampanjen. Fra begynnelsen av 1960-tallet gikk antall malaria-tilfeller i Afrika til himmels.
Men verden begynte å bry seg om dette først i sluttene av 1990-tallet. Da var malaria ansvarlig for over en million dødsfall årlig og en sterk bidragsyter til økonomisk stagnasjon på grunn av tapt arbeidskraft.
Omsider, i 2000 møttes afrikanske statsoverhoder i Abuja, Nigeria – for å møte katastrofen. De lovet da å halvere antall dødsfall av malaria innen 2010.
På grunn av begrenset finansiering og kapasitet ble mye av ansvaret for dette løftet overlatt til eksterne givere, bilaterale partnere og NGO ‘er. Strategien som ble fulgt var å distribuere brukervennlige produkter, inkludert innsektsmidler, impregnerte myggnett, tilbud om artemisinin-baserte legemidler og tilgang til rask diagnose.
På vei opp igjen
Fra 2000 til 2015 ble antallet malaria-dødsfall i Afrika halvert og mer enn 750.000 tilfeller ble avverget. Ekspertene hevder at 80 prosent av denne gevinsten skyldes myggnett innsatt med insekts dreper, spraying av hus og adekvate legemidler.
Men, til tross for denne framgangen, - er det et alvorlig problem ved denne til tilnærmingen: Den har drevet fram en massiv malaria-kontroll industri som er mer og mer frakoblet selve kjerneideen om sunne samfunn.
De mest berørte afrikanske landene – Burkina Faso, Kamerun, DR Kongo, Ghana, Mosambik, Niger, Nigeria og Uganda, som til sammen står for 60 prosent av den globale malaria-byrden – importerer myggnett, innsektsmidler og medisiner som promoteres av industrielle aktører.
Likevel er tallet på malaria-tilfeller på vei opp igjen. I 16 afrikanske land økte de med mer 100 000 fra 2016 til 2017, i følge WHO. Det er ikke et gode at «malaria-businessen» har ført til en svekkelse av praktisk malaria-kunnskap i de rammede landene.
Trenger ny strategi
Når verden nå arbeider for å nå Bærekraftsmålene – som også inkluderer målet om å få slutt på malaria-epidemien innen 2030 – må tilnærmingen revurderes. Hvis globale malaria-kampanjer skaleres ned, kan antall tilfeller øke med 74 prosent innen 2030, - i forhold til situasjonen i 2016.
Men selv om de industrielle strategiene fortsetter, vil resultatet bare være en marginal reduksjon av sykdommen i 2030.
Derfor, mens de store internasjonale aktørene fortsetter sitt arbeid, bør afrikanske regjeringer og andre partnere utvikle en langsiktig strategi fokusert på å bygge motstandskraft.
De bør sørge for lokal produksjon av myggnett og oppgradere hus, - som for eksempel med nettingvinduer og lukkede tak. De må sikre at helsesystemene har kapasitet til å identifisere og behandle nye malaria-tilfeller og forsterke helseundervisning i skolen og i lokalsamfunn.
Gitt at malaria uforholdsmessig rammer de fattigste husstandene, er det også behov for å fokusere på mattrygghet og generelt bedre befolkningens økonomi.
Fordi disse programmene vanligvis ikke er administrert av helse-ministeriene, - må det bygges allianser på tvers av relevante sektorer. En slik holistisk tilnærming vil bli avgjørende for fremdriften av hele SDG-agendaen.
Må finne ny finansiering
For å kunne finansiere en slik innsats, må landene satse på innenlandske ressurser, på subsidier, skattefradrag eller andre innovative finansieringsmekanismer. Som for eksempel å la internasjonale turister som besøker rammede land betale en malaria-avgift på 10 dollar.
Etter hvert som situasjonen forbedres, vil belastningen på nasjonal økonomi og helsesystemer bli redusert. Dette kan frigjøre ressurser til ytterlige innsats i kampen mot malaria og beslektede felt.
Storstilt industriell satsing kan fortsette å bidra med noen kortsiktige gevinster i kampen mot malaria. Men den eneste måten å bekjempe sykdommen på en gang for alle er med en langsiktig holdning basert på å bygge motstandskraft.
