Forestill deg følgende scenario. I løpet av få dager sprer en dødelig influensapandemi seg over hele verden. Den setter en stopper for handel og reisevirksomhet, skaper sosialt kaos, og setter titalls millioner liv i fare. Et sykdomsutbrudd av et slikt omfang er en urovekkende – men også fullstendig realistisk - forespeiling. For å dempe risikoen er verden nødt til treffe forberedende tiltak nå.
De siste årene har en lang rekke utbrudd – av alt fra gul feber til ebola – inntruffet, inkludert i tett befolkede områder. Nå advarer en rapport fra Global Preparedness Monitoring Board om at menneskeheten går det tjueførste århundrets motstykke til influensapandemien av 1918 blindt i møte. Pandemien denne gangen rammet en tredel av verdens befolkning og drepte omlag femti millioner mennesker.
Risikerer store tap
Et lignende utbrudd i dag ville spredt seg mye raskere og bredere, og ville rammet økonomiske systemer voldsomt – og potensielt ført til at 5 prosent av verdensøkonomien gikk tapt. Og likevel, tross risikoen en slik og andre helsekriser utgjør for verdens sikkerhet, er det å forberede seg på dem noe politiske ledere sjelden prioriterer. Per i dag har ingen lands myndigheter fullfinansiert eller implementert International Health Regulations, den fremste internasjonale avtalen om helsesikkerhet som alle land har skrevet under på. Slik er det ingen overraskelse av verden er sørgelig uforberedt dersom en hurtigbevegende luftbåren pandemi skulle inntreffe.
For å sikre oss, har vi allerede utviklet mange av de verktøyene vi trenger for å forebygge, behandle og styre sykdom, inkludert vaksiner, diagnostikk og medisiner. Men verdens ledere gjør ikke nok for å sørge for at de er tilgjengelig i riktig målestokk. Og dersom en pandemi skulle bryte ut, vil det være for sent til å avverge alvorlig samfunnsskade. Derfor haster det med å få på plass finansering til å skaffe livreddende helseteknologi til de samfunnene som trenger det mest.
Ikke bare et medisinsk anliggende
Men beredskap mot utbrudd er like mye et sosial, politisk og sikkerhetsmessig anliggende som det medisinsk, hvor faktorer som avtakende tillit til institusjoner og tilsiktet spredning av feilinformasjon, truer effektiv handling. Dette ser vi med ebola-utbruddet som pågår i Den demokratiske republikken Kongo.
Verdens helseorganisasjon (WHO) med sine partnere har på mange måter gjennomført en betydelig forbedring av responsevnen siden ebola-utbruddet i Vest-Afrika i 2014-2016, inkludert bruk av vaksiner med stor gjennomslagskraft, medisiner og innovativ teknologi. Men det pågående utbruddet i DR Kongo foregår i mye mer sammensatte omgivelser. Det er preget av politisering og en mangel på tillit til myndighetene og helsearbeidere, og det rammer befolkninger som lider under alvorlig mangel på sikkerhet og har gjort det lenge. I en sånn sammenheng holder det ikke med løsninger som styrt ovenfra.
Involvere lokalsamfunn
Utbrudd starter og slutter i lokalsamfunn, og likevel bruker nasjonale og internasjonale myndigheter sjelden tid eller investerer det som trengs for å involvere disse. En bedre tilnærmingsmåte ville være å anerkjenne hvert lokalsamfunns behov og sikre at lokalbefolkningene er en integrert del av planleggingsprosesser og gjennomføringsmekanismer.
Å beskytte oss mot sykdomsutbrudd vil naturligvis koste. Men ikke så mye som man kanskje tror: Ifølge informasjon fra Verdensbanken vil de fleste land måtte bruke så lite som 1-2 dollar per innbygger per år for å komme på et akseptabelt nivå når det gjelder helsekriseberedskap. En slik investering vil gi avkastning som er opptil ti ganger innsatsen, om ikke mer.
Og tar har man ikke tatt med gevinstene investeringen har for økonomi og sosial stabilitet utover det rent medisinske. I dagens tett sammenknyttede verden er det slik at dersom ett samfunn ikke klarer å forhindre eller håndtere sykdomsutbrudd, så er vi alle i fare. Det betyr at alle deler av samfunnet, også sikkerhetssektoren, må involveres i forebygging og planlegging, og de rikere landene er nødt til å investere mer for å hjelpe lavinntektslandene til å nå adekvate beredskapsnivåer.
Dette inkluderer ikke bare spesifikke initiativer, men også mer utstrakte investeringer, som vil bedre offentlige helsesystemers kvalitet, rekkevidde og bærekraft og sørge for full involvering av lokalsamfunnene. Dette er noe verden allerede skulle vært i gang med: FNs bærekraftmål 3 søker å gi “innen 2030.
Helsekriser har i altfor lang tid blitt møtt med panikk og unnlatelse – en tilnærmingsmåte som er både ekstremt lite effektiv og meget kostbar – og det større faren for oss alle. Verdens myndigheter må begynne å tenke lengre frem i tid og øke finansieringen på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå som skal til for å styrke helsesystemer, bedre vår reponsevne i kriser og motvirke utbruddsspredning, uansett om det gjelder kjente sykdomsfremkallende organismer som Ebola eller andre, til nå ukjente, som spres fra dyr til mennesker.
Vi har kunnskapen og vi har verktøyene. Vi har ikke lenger noen unnskyldning for ikke å være forberedt når det skjer.
Copyright: Project Syndicate
