Anemi er verdens mest utbredte ernæringssykdom. Den berører mer enn 1,6 milliarder mennesker.
I en bred definisjon betyr anemi en altfor lav konsentrasjon av hemoglobin i blodet. Det er et jernrikt protein som fører oksygen til vev i hele kroppen. Anemi oppstår når det er for få røde blodceller eller deres evne til å frakte oksygen forringes. Dette er forårsaket av mangel på viktige næringsstoffer, oftest jern, men også folsyre, vitamin B12 eller A-vitamin.
Selv om anemi kan ramme alle, er majoriteten kvinner i fertil alder. I 2011 var det 29 prosent av ikke-gravide kvinner over hele verden og 38 prosent av gravide kvinner i alderen 15 til 49 år som led av anemi. Lidelsen er mest utbredt i Sør-Asia, i Sentral og Vest-Afrika.
Alvorlig konsekvenser
Anemi blir ofte udiagnostisert, spesielt i de tidligere stadiene, men konsekvensene er alvorlige. Jernmangel-anemi – som representerer omtrent halvparten av alle tilfeller – forårsaker nesten en million dødsfall hvert år. 75 prosent av dem skjer i Afrika og Sør-Asia. Dessuten bidrar anemi betydelig til mødre og barnedødelighet. I Asia er det den nest viktigste årsaken til at mødre dør under fødsel. Omtrent en tredel av alle anemi-relaterte mødredødsfall skjer i Sør-Asia.
For å få til fremgang i å takle denne livsfarlige og utbredte lidelsen, vedtok Verdens helseorganisasjon (WHO) en omfattende plan for mødre og barns ernæring. Den inkluderte målet om å redusere anemi med 50 prosent for kvinner i reproduktiv alder innen 2025. WHO anbefaler strategier som omfatter mer variert kosthold, matvarer tilsatt jern, folsyre og andre næringsstoffer. I tillegg kommer distribusjon av jerntilskudd.
Det er en god start. Spørsmålet er hvordan man gjennomfører disse anbefalingene, spesielt i utviklingsland.
Manglende kunnskap om ernæring
I land Bangladesh er et daglig inntak av næringsrike matvarer som rødt kjøtt, bladgrønnsaker, nøtter og frø, ofte ikke et alternativ på grunn av fattigdom. Selv om det fantes penger, ville mangel kunnskap om ernæring hindre en slik nødvendig endring.
Men arbeidsgivere, særlig de som serverer lunsj til arbeidstakerne – har en mulighet til å få opp inntaket av næringsstoffer blant sine ansatte og dermed redusere forekomsten av anemi. Det er konklusjonen på en fersk studie, gjennomført av mine kolleger og meg ved icddr.b. Dette er et internasjonalt forskningsinstitutt for folkehelse basert i Dhaka, Bangladesh.
Vi begynte med å utvikle flere intervensjons-pakker, som hver inneholdt en kombinasjon av tilstrekkelig næringsrike lunsjmåltider, jern-folsyre tilskudd og rådgivning om ernæring. Deretter testet vi disse pakkene på 1310 kvinner over en ti-måneders periode. De var i alderen 18 til 42 år og jobbet i fire tekstil-fabrikker. Åtte av ti kvinnelige tekstil-arbeidere i Bangladesh lider av anemi.
Den første gruppen kvinner fikk en ernæringsmessig forbedret lunsj med forsterket ris hver dag. De fikk også jerntilskudd og rådgivning om kosthold og anemi hver måned. Den andre gruppen fikk sin vanlige lunsj, ingen jerntilskudd og en generell rådgivning om kosthold. Den tredje gruppen - som jobber på en fabrikk uten lunsjprogram – fikk to ganger i uken et jerntilskudd og rådgivning om anemi, men den fjerde fikk ingen lunsj eller tilskudd og bare generell kostholdsrådgivning.
Resultatene var lovende, for å si det forsiktig. Innføringen av en full ernæringspakke i den første fabrikken reduserte forekomsten av anemi med 32 prosent. Selv bare utdelingen av jerntilskudd og enkel rådgivning førte til en nedgang på 12 prosent. Mengden hemoglobin økte i begge gruppene.
Nedgang i anemi
Dette forsterker funnene fra andre studier. De viste at beriket mat fikk anemi-frekvensen til å falle med 46 prosent i løpet av 6 til 11 måneder. Periodevise tilskudd av jern fikk forekomsten av anemi hos menstruerende kvinner til å falle med 27 prosent.
I icddr.b -studien rapporterte kvinner fra alle de fire fabrikkene også en betydelig økning i kunnskapen om de viktigste matvaregruppene, jernholdige matvarer og gunstige vitaminer og mineraler. I gruppe nummer to – som fikk rådgiving, men ingen beriket mat eller tilskudd – økte blodmangelen med 6 prosent. Dette forteller at det er reelle kosthold og ernæringsendringer som gjør den store forskjellen, ikke sosiale eller demografiske faktorer.
Hvis dette kliniske beviset ikke er tilstrekkelig for å overbevise fabrikkene til å bekjempe anemi blant sine ansatte, vil kanskje produktivitetsøkningen være det. Vår studie viste at ernæringsmessig forbedret mat førte til økt produktivitet. Deltakerne i den første gruppen var i stand til å jobbe flere timer og det var betydelig færre tilfeller av forkjølelse, urinveisinfeksjoner og leddsmerter.
Likevel, vi kan neppe stole på at selskapene vil gjøre de nødvendige endringene. Det er grunnen til at icddr,b planlegger å utfordre politikere og andre aktører i Bangladesh til å gå inn for et omfattende ernæringsprogram som effektivt kan innføres på alle tekstilfabrikker i landet.
Vi planlegger også å teste de samme pakkene i andre grupperinger, som for eksempel på skoler eller blant hushjelper, i håp om at vellykkede strategier kan rulles ut bredt, særlig på kvinnedominerte arbeidsplasser. Slike initiativ kan tjene som modell for andre utviklingsland, der anemi fortsetter å skade og noen ganger avslutte kvinners liv.
Copyright: Project Syndicate
