I snart et halvt år har fredelige demonstranter okkupert Sudans gater i protest mot makthaverne som styrte landet med jernhånd i 30 år. Det store flertallet av demonstranter har vært kvinner. Nå bruker de beryktede Rapid Support Forces, eller janjaweed-militsen, seksuell vold som et strategisk middel for å presse de kvinnelige demonstrantene bort fra gatene og tilbake «der de hører hjemme».
Janjaweed er notorisk kjent for å ha utøvd seksuell vold i Darfur i en årrekke.
Regimets sanne ansikt
President Omar al-Bashir ble tvunget til å gå av 6. april, men støttespillerne hans sitter fremdeles med makten. Det militære rådet har forhandlet med alliansen som representerer demonstrantene om overgang til sivilt styre, men er lite interessert i å gi fra seg makt.
De viste ettertrykkelig sitt sanne ansikt 3. juni da væpnede styrker angrep den fredelige demonstrasjonsleiren utenfor militærets hovedkvarter i Khartoum. Mer enn 100 personer ble drept, og langt flere alvorlig såret. Og i helgen skjedde det igjen; flere demonstranter ble drept.
Leger i Sudan har rapportert om mer enn 70 voldtekter av kvinnelige, men også mannlige demonstranter. Informasjonen om voldtektene har kommet ut til tross for restriksjoner på kommunikasjon i Sudan, men omfanget av seksuell vold er fortsatt ukjent.
Et brennende ønske om endring
Unge og eldre kvinner fra hele landet, med ulik religiøs og etnisk bakgrunn, har deltatt i demonstrasjonene. Det de har til felles er et brennende ønske om endring. Og at regimets militære styrker har møtt dem med tåregass, kuler, vold – og overgrep.
Den islamske staten i Sudan har gjort det religiøse hodeplagget hijab påbudt og straffet kvinner som har ikke har kledd seg «muslimsk» nok med pisking.
Under demonstrasjonene har de væpnede styrkene revet hijaben av hodene deres og klippet håret av kvinner de mener ikke oppfører seg som «beskjedne» kvinner, men mer som høylytte menn. Dette fordi kvinnelige demonstranter har brutt med ideen om at kvinner skal kle og oppføre seg beskjedent. For eksempel har de jobbet nattskift i protestleiren sammen med menn som de ikke er i familie med.
Nå skal de straffes.
Kjemper hjemme og borte
Den svært reelle muligheten for å bli seksuelt trakassert og misbrukt tilfører en ekstra dimensjon av frykt for de kvinnelige demonstrantene. Sammen med min forskningskollega i Sudan har jeg intervjuet mange av de kvinnene som deltar i demonstrasjonene. Flere av dem sier at de har deltatt uten sin families velsignelse, og at de også deltok i hemmelighet. De må kjempe både på hjemmebane og på bortebane.
Kvinner med og uten hijab eller ansiktsdekkende niqab, universitetsstudenter og kvinner uten utdanning fortalte lignende historier:
At de deltok til tross for at familien hadde lagt ned forbud.
Å nekte å innrette seg kan få dramatiske konsekvenser. Men det kan også ende med at de når fram. En av kvinnene vi snakket med fortalte at ektemannen nektet henne å delta i demonstrasjonene. Hun gikk likevel, og ville ikke ta telefonen da han prøvde å ringe henne.
Da han truet med å skille seg fra henne ropte hun høyt: Talaga ma bitagtul, bugtul sugat al zol – en kule dreper ikke, stillhet dreper. Talaga har to betydninger, nemlig «kule» og «å være skilt».
Paret er fremdeles gift og har siden deltatt i demonstrasjonene sammen.
Bevisst strategi
Hun er bare en av mange kvinnelige demonstranter som har måttet forhandle og bruke ulike strategier for å undergrave familiens beslutning, en beslutning som ofte er basert på frykt. I Sudan skal man ikke bare gifte seg og få barn. Man skal også være jomfru når man gifter seg, og spesielt ugifte unge kvinner er sårbare.
Å bli voldtatt av de militære styrkene vil ødelegge livet, ikke bare for kvinnen selv, men også for familien hennes. Det handler om å bryte ned verdighet og ære. De væpnede styrkene har gjentatte ganger sagt til kvinnelige demonstranter at de skal «ødelegge ryktet deres».
Det at skildringer av seksuelle overgrep mot kvinner har fått sirkulere i sosiale medier og i nyhetsbildet, til tross for alle restriksjonene på kommunikasjon, vitner om en bevisst strategi. Målet er å få den gruppen som har vært i flertall og ledet an i demonstrasjonene bort fra gatene, og varskoet til Sudans familier er klart: Hold kvinnene deres hjemme!
Men strategien har feilet, og Sudans kvinner står fremdeles i ledtog.
For frihet, fred og rettferdighet.
