Afrikanske politikeres frynsegoder og luksusbiler står i grell kontrast til den nøysomme virkelighet deres egne velgere lever i. Dette er tema for en artikkel i denne utgaven, der lokale korrespondenter beskriver «Toyota Landcruiser»-kulturen i sine hjemland.
Luksus- og sløsekulturer kan oppstå når politikere selv bestemmer sin inntekt og andre goder. Det har vi sett mange steder i verden. Også i Norge er det slik at Stortinget har bestemt over politikeres inntektsnivå, pensjoner og etterlønn. Vårt fokus på temaet er følgelig ikke et forsøk på å stemple afrikanske politikere som særlig umoralske egoister, men å stille spørsmål ved hvordan slike systemer i fattige land kan utvikle seg til å skape en helt egen politisk dynamikk. Vil luksusgodene i seg selv bli en viktig drivkraft for politisk rekruttering og engasjement? Kan slike goder brukes som brikker og lokkemat i et politisk spill? Vil hele politikken få feil fokus?
I de fleste afrikanske land er politikken blant få karriereveier som gir håp om rikdom og suksess. Innen akademia vil man sjelden kunne regne med noen inntekt av betydning. Næringslivet er ofte elite-styrt, lite utviklet, har stor risiko og lav inntjening. Fotballdrømmen er forbeholdt et fåtall. Politikkens vei står derimot åpen for den som vil, også folk fra enkle kår – særlig hvis man opptrer lojalt overfor regjeringspartiene eller andre innflytelsesrike eliter.
Norsk overoptimistisk naivitet har de siste tiårene ofte kommet til syne i forbindelse med ulike politiske endringer i samarbeidsland. Men nye statslederes gode formuleringer om demokrati og sosial utvikling har sjelden vært synonymt med sterk politisk vilje til gjennomføring.
Grundige analyser og god forståelse av den politiske økonomi og kultur i hvert enkelt land er avgjørende for vellykkede resultater i utviklingssamarbeid. Det gjelder for eksempel ved partnervalg i det enkelte land. Tilstedeværelse på landnivå og kontinuitet i landspesifikk kompetanse på giversiden blir i den sammenhengen uhyre viktig.