Til tross for økende utdanningsnivå blant kvinner og en kvinnelig leseferdighet på 65 prosent, er det bare en fjerdedel av indiske kvinner som er i arbeidsstyrken. Bare ti prosentpoengs økning i indiske kvinners deltakelse i arbeidslivet, ville ha plusset 700 milliarder dollar på Indias bruttonasjonalprodukt i 2025. Det krever at en viktig hindring for å nå dette målet fjernes: et håpløst system for transport.
Astha er en 35 år gammel lærer som arbeider i skoleadministrasjonen i Jhunjhunu, i delstaten Rajasthan. Hun er en av de yngste lærerne som noen gang er blitt tatt ut til forfremmelse til skolestyrer. Men å akseptere forfremmelsen ville bety transport til et sted lengre fra hjemmet. Hun tok jobben, men erfarte raskt at den nye arbeidsveien ble vanskelig og utrygg. Hun dro hjemmefra tidlig på morgenen og måtte gå til fots halvannen til to kilometer før hun nådde buss-holdeplassen. Av sikkerhetsårsaker måtte hun alltid ha følge av et familiemedlem på denne turen. Det ble etter hvert vanskelig og etter to måneder ga hun opp. Hun sluttet i styrer-jobben og gikk tilbake til den lavere posisjonen på den lokale skolen. Mangelen på trygg og pålitelig transport fikk henne til å gi opp denne muligheten.
Må velge lavere lønn
Ifølge offisielle tall er buss det viktigste transportmiddelet for mer enn 60 prosent av befolkningen i India. Deretter kommer auto rickshaw, taxi, jernbane og sykkel rickshaw. Mens store deler av verden har fått god dekning av buss og jernbane-transport, er Indias dør-til-dør transport fortsatt både utilstrekkelig og upålitelig. Hardest rammer dette indiske kvinner som er i arbeidslivet.
Når trygg og effektivt transport ikke er tilgjengelig, fører det typisk nok til at kvinner velger lavtlønnsjobber i området nært eget hjem. Dette viser seg i distansen kvinner reiser til jobb i byområder. Eksempelvis i Bengaluru, er den gjennomsnittlige arbeidsreisen for en kvinne litt over en engelsk mil, mens menn reiser dobbelt så langt til sine jobber. I New Delhi jobber 75 prosent av kvinnene innenfor en radius av tre engelske mil fra hjemmet, mens menn arbeider innenfor en radius av åtte.
Den største hindringen for kvinner i India, er det planleggerne kaller «den første og siste mil-problemet». Det vil strekningen til og fra buss-stasjonen. Et fenomen Astha vet alt om. Dette er en vanskelighet i alle transport-nettverk, men i utviklingsland betyr det også mer tid, mer penger og ikke minst, mer risiko i hver eneste reise. I New Delhi tar den den første og den siste delen av reisen 41 prosent av hele reisetida og 47 prosent av hele kostnaden.
Flere kvinner i arbeid
De uheldige konsekvensene av denne første og siste delen av reisen er helt opplagt, ikke bare for kvinner, men for Indias økonomi. Hvordan kan planleggere forbedre transport-situasjonen for å få flere kvinner i arbeid?
Det er bare ett overbevisende svar; bedre auto-rickshaws. India har flere tre-hjuls kjøretøy enn noe annet land. Hver eneste dag blir millioner av mennesker manøvrert igjennom trafikk-kaos og smale gater av disse smidige kjøretøyene. Men indiske rickshaws har ikke endret seg på 50 år, verken med tanke med førerens eller passasjerens behov. For å bedre kvinners mulighet til å bevege seg i byene, trengs det et helt nytt revolusjonerende kjøretøy – som er elektrisk, sikkert, «smart» og kan deles av flere.
Indiske kvinners reisemåte kan karakteriseres som «reise-kjeder». De tar kortere og oftere turer enn menn gjør. Kvinners reiser inneholder hyppige stopp, de skal gjøre ærend, handle, hente barn på skolen og så videre. Dette øker deres avhengighet av første og siste mil-transporten. Men, dagens mange rickshawer i India er uorganiserte og mest interessert i de travleste og mest lønnsomme rutene.
Med den riktige innovasjonen i teknologi og bevisst politisk styring, er det mulig å bringe orden inn i den viltvoksende og ustyrlige rickshaw-flåten i India og å få tilbud og etterspørsel til å møtes. For eksempel kan app’er for bestilling og påstigning effektivt matche reisendes behov med tilbudet av rickshawer. Det kan også innebære en velorganisert mate-service til buss og jernbane-nettverk. Dersom man klarer å etablere systemer for deling og felleskjøring kan kapasiteten flerdobles.
Mange ulykker
Når det gjelder sikkerhet, er det nødvendig å tenke på både ulykker, kriminalitet og trakassering. Nesten 40 prosent av alle ulykker i New Delhi involverte en rickshaw. En studie i samme by viste at 51 prosent av kvinner hadde opplevd en form for trakassering på offentlig transport og 42 prosent var redd for at det skulle skje.
Vi trenger innovasjon i systemer som kan forhindre ulykker og annen teknologi som kan bli en del av lavkost-kjøretøyer på tre hjul. Teknologi kan også bidra til å knytte transport-systemer til politi og sykehus, noe som kan redusere respons-tiden for hjelp ved ulykker.
Sikkerhet mot kriminalitet vil trenge et tilkoblet og smart økosystem med auto rickshawen i sentrum. Rickshawer utstyrt med GPS-systemer kan gi passasjerer en mulighet til å dele oppholdssted i sann-tid med familie og venner. Et obligatorisk SOS-system kan gi både fører og passasjerer en mulighet til å be om hjelp, uavhengig av om de har en mobiltelefon eller ikke. Myndighetene har allerede påbudt «panikk-knapper» i taxier, busser og annen offentlig transport. Å påby dem i rickshawer er et naturlig neste steg.
Sist, men ikke minst: vi trenger disse nye gjenskapte kjøretøyene for å være klar for framtida. Luftforurensing er en tikkende bombe. 14 av 15 byer med verdens høyeste konsentrasjon av luft-partikler er i India. Noe som understreker nødvendigheten av et hurtig skifte til lav-karbon, batteridrevne kjøretøy.
Når kvinner kan reise til jobben sin lettvint, med rimelige transportmidler, uten å frykte trakassering eller overgrep, da har India landet. Talentfulle kvinner som Astha vil aldri måtte velge mellom en jobb de elsker og en reisevei de hater. Indiske kvinner trenger rimelige, trygge og pålitelige tilbud for å hjelpe dem over første og siste mil-problemet. En moderne gjenskapt rickshaw kan være svaret.
