Utviklingsminister Nikolai Astrup har understreket at regjeringens politikk skal være kunnskapsbasert.
Utviklingsministeren vil trappe opp innsatsen på mat, ernæring og landbruk i Afrika. Vi mener det er riktig å løfte dette feltet på agendaen og ser fram til den varslede handlingsplanen på området matsikkerhet, klimasmart landbruk og ernæring.
Det er bra at statsråden sier at FNs bærekraftsmål 2 om utrydding av sult er overordnet mål på feltet. Men statsråden har allerede gjort det klart at matsikkerhet ikke blir en ny hovedsatsing på linje med de fem regjeringen allerede har valgt; utdanning, helse, klima, næringsutvikling og humanitær bistand. Satsingen skal være «tverrgående».
Og det er her vi er urolige for de foreløpige signalene på hvordan problemet matusikkerhet forstås og hvilke virkemidler man ser for seg å satse på.Astrup har allerede i flere sammenhenger, blant annet på Næringslivets konferanse for internasjonalisering og på et åpent konsultasjonsmøte med sivilsamfunnsaktører, snakket om matsikkerhet og klimasmart landbruk som en del av næringsutviklingssatsingen og han har vektlagt norsk privat sektor som en viktig del av løsningen.
Hvilke mat- og landbruksutfordringer er det så Astrup mener at norsk næringsliv er egnet til å løse?
Her er tre innspill med basis i vår egen forskning i Rwanda, Malawi og Tanzania:
1. Matsikkerhet og ernæring:
Det er ikke mangel på mat i verden. Tilgang på nok mat er først og fremst et fattigdomsproblem. I Tanzania og Rwanda er mattilgangen på nasjonalt nivå for det meste tilfredsstillende, men under- og feilernæring er likevel et stort problem. I Rwanda satser myndighetene nå på bedret ernæring gjennom en ku per fattig familie-programmet, skolemelk, opplæringsprogrammer og utdeling av gratis næringsrikt mel til sårbare grupper. Produksjon av nok mat er viktig, men det er ikke gitt at ernæringen blir bedre av økt produksjon hverken globalt, nasjonalt eller lokalt. Astrup sier at «vi må forstå de lokale verdikjedene». Det leddet i verdikjeden som oftest svikter er kjøpekraften. Derfor vil fattigdomsreduksjon, fordeling og styrking av sosiale sikkerhetsnett ha større virkning på ernærings- og matsikkerhetssituasjonen enn nasjonal produksjonsvekst.
For øvrig er det en klar melding fra småbøndene vi snakker med at de gjerne kan produsere mye mer, dersom de hadde bedre markedsmuligheter. Lønnsomheten i landbruket er lav og usikker. Norsk næringsliv kan bidra når det gjelder å bedre tilgjengeligheten av innsatsfaktorer som gjødsel, men kan i liten grad bidra til at småbøndene har råd til å kjøpe gjødsel eller tilbakebetale lån de har tatt opp for å finansiere slikt kjøp. Næringsutvikling kan føre til vekst i markedet, men om man sier at målet er bekjempelse av sult og feilernæring må det presenteres en klar «theory of change» for hvordan norsk næringsliv kan bidra til nettopp det.
2. Klimasmart landbruk:
Landbruket har vist en fabelaktig evne til å tilpasse seg varierende klimaforhold. Bøndenes egne tilpasningsstrategier er derfor et godt grunnlag å bygge på for utviklingssamarbeid som sikter på å øke motstandsdyktighetens deres i møte med stadig kortere og varmere vekstsesonger. Nye plantesorter, vekstskifte, jorddekke og presisjonsgjødsling er eksempler på viktig grunnleggende teknologi for bønder. Særlig effektfull blir slik teknologi når den demonstreres og testes ut i samarbeid mellom veiledningstjeneste og bønder. Agronomi som er tilpasset lokale miljøforhold viser seg å spre seg godt med bonde-til-bonde veiledning. Nye plantesorter sprer seg også gjennom uformelle nettverk dersom de i tillegg til å være tørkesterke har egenskaper som passer lokale preferanser og dyrkingsforhold.
Norge støtter mye viktig forsknings- og utviklingsarbeid som nettopp gir bønder tilgang til teknologiske valgmuligheter, blant annet gjennom det internasjonale forskningsnettverket CGIAR. Og selv om det er mange utfordringer med å støtte nasjonale forskningssystemer og veiledningstjenester, er det åpenbart at slike offentlige institusjoner spiller en nøkkelrolle for å styrke bøndenes tilgang til teknologi og kunnskap. I Malawi og Tanzania har det i mange år vært mye fokus på økt produksjon gjennom tilrettelegging for agro-business, samtidig er det offentlige landbruksapparatet kronisk underfinansiert.
3. Politikk og statens rolle:
For at man skal lykkes med matsikkerhet, ernæring og klimasmart landbruk i Afrika, er de politiske rammebetingelsene av avgjørende betydning. Dette gjelder for små så vel som store gårder. Store gårder er like sårbare som små når f.eks. prisen på ris drastisk reduseres pga billig import fra Asia, slik Norfund har erfart i Kilombero i Tanzania. En landbrukspolitikk som tilrettelegger for småbøndenes tilgang på jord, innsatsfaktorer, veiledning, markeder og en prispolitikk som sikrer lønnsomhet i landbruket er av avgjørende betydning for å lykkes med klimasmart landbruk. Norsk næringsliv vil sannsynligvis ha begrenset innflytelse på de politiske rammebetingelse. Slik innflytelse er det jo folket i de afrikanske landene som bør ha jfr. Jeløya plattformen som også trekker frem demokrati som viktig faktor i bistandssammenheng. Når det gjelder private sektor, så har staten og de offentlige institusjonene en viktig rolle i å utarbeide regelverk, sikre at reglene følges inkludert skattlegging, arbeiders rettigheter og ivaretakelse av miljøhensyn.
Bistand bør ikke brukes til å fremme norsk næringslivs interesser dersom det ikke er helt klart på hvilken måte næringslivet virkelig har noe å bidra med når det gjelder å løse de utfordringene utviklingslandene står overfor. Norge har utviklingsprogram som Olje for utvikling, Fisk for utvikling og Skatt for utvikling tuftet på tanken om at Norge – til tross for at situasjonen i utviklingsland er veldig forskjellig – har noe å lære bort når det gjelder institusjonsbygging på disse områdene. Hva ville en slik tankegang innebære på området mat og landbruk? Ikke at det er satsing på økt produktivitet gjennom utenlandsk kapital som er hovedløsningen, men at sterke bondeorganisasjoner, samvirke og offentlige forsknings- og forvaltnings-institusjoner er essensielle for å bygge en landbrukssektor som ikke bukker under for internasjonal frihandel. Vi mener at småbøndene bør gis den sjansen de ber om i Afrika. De bør tas på alvor når de sier at de kan produsere så mye mer om bare rammebetingelsene ble bedre.
