De siste ti årene har antall internt fordrevne holdt seg på et høyt nivå i DR Kongo. I skogene i Øst-Kongo har ulike opprørsgrupper herjet. Nå er landet enda mer fragmentert med strid flere steder. og nøden er blitt dramatisk forverret det siste året. Appellene om hjelp runger, men finner lite gjenklang. Det er lite trolig at USAs utenriksminister eller Norges utviklingsminister vil besøke DR Kongo, slik de gjorde for ti år siden.
Langvarig konflikt
Deler av det veldige DR Kongo har vært preget av konflikt siden slutten av 1990-tallet. I ulike perioder har konflikten vært omtalt som «Afrikas verdenskrig», fordi flere afrikanske land var innblandet. Rundt 2008-9 klarte hjelpeorganisasjoner og FN å få internasjonal oppmerksomhet om DR Kongo. De fokuserte på de grusomme voldtektene som skjedde i forbindelse med kampene i Øst-Kongo. Også jeg skrev bok om dette. FN og hjelpeorganisasjonene strømmet til byene Goma og Bukavu, men kom seg sjelden ut i skogen eller i høylandet.
De presenterte voldtekt som et krigsvåpen. De sa også at voldtekt var en konsekvens av kampen mellom regjeringsoffiserer og opprørsgrupper om landets koltan, gull og diamanter i skogene og elveleiene i øst. De mobiliserte til sanksjoner for å stanse «blodmineraler» fra Øst-Kongo – implisitt at det ville redusere voldsnivået, både mot kvinner og generelt. Det har ikke skjedd i særlig grad.
USAs daværende utenriksminister Hillary Clinton besøkte Goma, og snakket også om vold mot kvinner og barn. Hun og Norges daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre ble enig om å bygge et sykehus i byen for å hjelpe overgrepsofrene. Til slutt var det Norge som stilte med penger for å bygge Kyesheru sykehuset, og ikke USA. I USA ble det vedtatt en lov som klarte kvele en del av den uregulerte handelen med koltan. Smuglingen av gull, diamanter og treverk fortsatt som før.
For heller ikke for ti år siden snakket man om de grunnleggende problemene:
- Om at den kongolesiske staten har en hær som ikke fungerte på noen vis
- Om at regjering var uten evne til å styre sitt eget land
- Om nabolandenes (og da spesielt Uganda og Rwandas) stadige innblanding i Kongos lokale konflikter
- Om de underliggende etniske motsetningene som ofte forverres av kampen om jorda
- Om den omfattende korrupsjon
- Om et rettssystem som vakler
Redusert engasjement
Det norske engasjementet i DR Kongo har også forvitret. UDs dyktige og velansett spesialutsending for region ble satt til nye oppgaver. Rettssaken og fengslingen av det drapsdømte paret Moland og French tok Utenriksdepartementets oppmerksomheten. Mye bistand ble satt inn på et samarbeid med myndighetene i Kinshasa for å bevare regnskogen. Støtten til prosjekter i øst ble gradvis redusert. I dag er arbeidet for kvinner ved det norskbygda Kyesheru-sykehus i faresonen.
Flyktninghjelpen har hele tiden prøvd å minne om den vedvarende krisen, uten å slå gjennom. Nylig sendte de ned den vokale generalsekretæren, Jan Egeland for å rope høyere. Kirkens Nødhjelp har de siste årene snakke mest om Denis Mukwege, fistel-legen i Bukavu som de håper vil få Nobels fredspris. Han er en større helt i Vesten enn i sitt eget land. Nå sender KN ut innsamlingsbrev for å kunne hjelpe fordrevne flere steder i landet.
De ansvarlige
President Kabila og landets politiske elite har hovedansvaret for elendigheten i sitt eget land. Ifølge grunnloven skulle han ha gått av i slutten av 2016. Opposisjonen er splittet og udugelig. Den katolske kirken har det siste året begynt å framstå som en moralsk korreks, og demokratiet store forkjemper. De burde få mye mer politisk oppbakking internasjonalt. Det er også oppløftende at finanstilsynet i USA, Sveits og EU har begynt å fryse bankkontoene til en rekke sentrale kongolesere og deres internasjonale forretningsforbindelser. Disse driver med plyndring av landets naturressurser eller er delaktige i grove menneskerettighetsbrudd.
Ved siden av Kabila & Co er det Den afrikanske unionen som har sviktet DR Kongo, og fortsetter å gjøre det. For seks år siden klarte en opprørsgruppe ved navn M23 å overta byen Goma i det østlige Kongo. Gruppen var da støttet av nabolandet Rwanda. De ble etter hvert knust av FNs innsatsstyrke med sørafrikanske soldater i spissen og av regjeringshæren. Den gjenlevende M23-soldatene havnet i leirer i Rwanda og Uganda. De er nå tilbake i Kongo. I fjor kom det meldinger om at noen av soldatene var blitt brukt av Kabila til å angripe opposisjonens demonstranter. Nå er deres hær like nord for Goma, igjen. De hadde ikke vært der uten å få hjelp fra enten Uganda eller Rwanda, eller begge.
I år er Rwandas president Paul Kagame ordføreren i Den afrikanske unionen. Han har sin egen agenda i DR Kongo. Det lover ikke godt for utviklingen av demokrati i DR Kongo eller for at det blir en fredelig avvikling av styret til president Kabila.
Og i kulissene har man hele FN-systemet. Det er en stor kontingent FN-soldater i landet, og mangfoldige FN-organisasjoner. De har hele tiden forsøkt å spille på lag med en regjering som i økende grad har mistet folkets tillit. Dermed betraktes FN som en del av problemet av mange kongolesere. Klarer FN kunst-stykket å forandre dette, vil det være håp å spore.
Realistisk hjelp
Hjelpearbeidet som norske og andre organisasjoner nå driver er viktig. Den humanitære krisen er svært alvorlig. Og jeg håper pengene strømmer inn for at hjelpen skal kunne komme fram. Men vær realistisk når du gir. Og organisasjonene må være redelig om hva de lover. De redder noen liv, men løser ikke Kongos problemer. Appellene om hjelp vil komme fortløpende i årene framover.
Norge kan gi nødhjelp. Men kanskje det er på tide at politikere som er opptatt av demokrati våger å si sannheten og risikere å få noen uvenner i Afrika. Det er på tide at presidentene Kabila og Kagame hører noen sannhetens ord om ansvar. På sikt er det flere maktmenn i området som bør stilles for internasjonale domstoler. Da blir det jubel i Kinshasas og Gomas gater.
