Første gang jeg kom hit forklarte Samer meg at en gang fortsatte denne veien rett gjennom Gazastripen og hele veien til den egyptiske grensen i Rafah. Men det føles lenge siden nå. Nå står muren og sperrer veien i stedet. Langs den, er flere vakttårn satt opp. Og ved parkeringsplassen hvor vi stopper, er inngangen til den grå bygningen; den eneste veien inn og ut av Gaza. Porten inn til verdens største fengsel.
Rutinen begynner
Første port. En unge jente med uniform fra et sikkerhetsselskap ber om passet mitt og titter nøye på det. Så vender hun seg mot meg og spør:
– Hvilken nasjonalitet har du?
– Jeg er svensk, sier jeg, og lar være å legge til at det er derfor passet mitt er svensk. Hun ser på passet igjen og spør
– Er du diplomat?
– Nei, svarer jeg og lar være å påpeke at det er grunnen til at det ikke står ”diplomat” i passet mitt. Hun blar seg gjennom sidene. Den første siden er av noe slags hard plast med en liten gjennomsiktig luke. Jenta peker på luken og undrer:
– Hva er dette? Hvorfor ser passet ditt slik ut?
Jeg svarer at jeg ikke vet hvorfor, at alle svenske pass ser sånn ut. Hun gir meg passet tilbake og trykker på knappen som åpner jernporten. Første steg på veien inn til Gaza er tatt.
Militærets port. I en vaktbod i den store tomme hallen står to soldater. Veldig unge, som de fleste soldater jeg har sett i Israel er. Disse to er spinkle, de ser ut som om de knapt har fylt 18 år. Passet igjen. Han som tar det denne gangen titter på det i et halvt minutt og spør meg hvor passnummeret står. Jeg forsøker å peke gjennom glasset. Han oppdager sifrene og smiler gjenkjennende. Han søker meg opp i datasystemet, men finner meg ikke. Han får hjelp av en soldatkamerat, men nei.
– Vi har et problem, sier den første.
– Vi finner deg ikke i databasen. Men jeg har stått ved denne vaktboden så mange ganger at selv om skjermen er på avstand, og alt på den står skrevet på hebraisk, forstår jeg at de leter i feil kolonne.
– Der dere leter finnes bare ID-nummeret jeg har fått utstedt av dere, sier jeg. Passnummeret står lenger til venstre.
Og se der, nå finner de meg. Et papir med navnet mitt stemples og signeres. Så går jeg ut fra hallen og inn i neste. Men, først må jeg passere metalldetektoren og veskene mine gjennomlyses.
I neste hall stiller jeg meg på ny i kø for passkontroll. Det finnes nok luker for seks køer, men som regel er bare to i bruk. Én for utlendinger og én for palestinere. Når det er min tur, lyser en grønn lampe, jeg åpner en halvdør og skritter inn i en slags boks, og døren stenges bak meg. Kvinnen på den andre siden av glasset kjenner meg igjen og smiler. Senere, mens hun stirrer på dataskjermen sier hun:
– Minn meg på hvilken organisasjon du jobber for igjen?
– Norsk Folkehjelp, svarer jeg, også med et smil; hun vet at jeg vet at hun allerede visste. Det står jo på datamaskinen hun ser på. Grønt lys over den neste døren, og jeg er gjennom passkontrollen.
– Ha en god dag! sier vakten.
– Du óg, sier jeg. Jeg går videre mot skiltet som lyser ”exit to Gaza” ved en åpen port som leder inn til en betongsti inngjerdet av høye gitter-vegger med videokameraer som følger deg med øynene. Alltid når jeg går her føler jeg at jeg er midt i et dataspill. En tunnel mellom to verdener. I enden står en roterende port. Jeg snurrer den og går ut i den åpne korridoren som leder til enda en tunnel. Her ser jeg i det minste solen. Enda en roterende port og jeg kommer inn i tunellen som er over en kilometer langt. Skjønt, jeg forstår ikke hvorfor de kaller den en tunell – for meg ser den ut som et bur.
Mens jeg går tenker jeg på at det er første gang siden jeg flyttet til Gaza at jeg bare må gjennom to passkontoller for å komme inn. For noen uker tilbake ble det endelig en overenskomst mellom den palestinske selvstyremyndigheten og Hamas – derfor er den tredje passkontrollen tatt vekk.
Og på den siste passkontrollen, den jeg må passere for å komme inn i Gaza, er det ingen som kontrollerer at jeg faktisk har tillatelse fra de palestinske myndighetene til å komme inn. Min kollega Ashraf er der for å møte meg, det er mer enn ett år siden han hadde lov til å komme helt hit. Tidligere var det bare tilreisende som fikk gå igjennom. Jeg tenker at det kanskje finnes et håp for at de interne konfliktene i Palestina er på god vei til å bli løst med denne avtalen. Og så legger jeg merke til i dag, liksom i samklang med håpet, at hele veggen langs bur-tunellen er dekket av gule blomster! Så i dag er jeg optimistisk på Gazas vegne, men jeg vet at det aldri blir godt å bo her før Israel opphever blokkaden. Fortsatt er det to millioner mennesker som ikke slipper ut, selv ikke de alvorlig syke. Enn så lenge er tunellen porten inn i verdens største fengsel. Jeg håper en dag den vil bli veien ut.