Kjernen i utenrikspolitikk er å tjene nasjonale interesser. Litt forenklet kan man si at utenrikstjenesten både skal bidra til at norske politikere blir lyttet til i Washington, at Putin respekterer våre grenser og at norsk laks havner på restaurantbordene i Beijing. På et overordnet plan dreier det seg om å jobbe for at norske borgere får leve i fred og å sikre et økonomisk grunnlag for velferden vi lever i.
Utviklingspolitikken er en del av utenrikspolitikken. Spørsmålet er likevel om utviklingspolitikken – og da særlig bistanden – er et politikkområde som skal styres av de samme eller helt andre motiver enn den øvrige utenrikspolitikken?
Bistandens røtter
Da norsk statlig bistand ble etablert for over 50 år siden, var det i stor grad altruistiske og idealistiske ideer som lå bak. U-hjelpen hadde sin basis i arbeiderbevegelsens solidaritetstanker og kristenfolkets ideer om nestekjærlighet. Bakteppet var avkoloniseringen og norske politikeres ønske om å støtte nye, uavhengige stater i Afrika og Asia.
Det idealistiske motivet, å bekjempe fattigdom og nød, å redde liv, å hjelpe de aller fattigste og mest marginaliserte, har alltid vært der. Og det er der fortsatt i 2017, med støtte i alle politiske partier. Store satsinger på helse, utdanning og rettighetsbistand kan neppe sies å være motivert av norske egeninteresser, med mindre man legger store konspiratoriske tankemodeller til grunn.
Idealismen har imidlertid alltid blitt utfordret – av politikere og pressgrupper som også vektlegger andre hensyn og motiver. De har ment at ulike deler av bistanden – eller u-hjelpen som det het før – bør kunne brukes også for å avhjelpe særlige norske problemer.
«Vinn-vinn»
I USA har det i en årrekke vært spesielle krav til nødhjelp i form av regler om at maten skulle være produsert av amerikanske bønder og fraktet med amerikanske skip. På den måten oppnår man en «vinn-vinn-situasjon» – både at sultne mennesker får mat og at USAs økonomi stimuleres, har amerikanske politikere ment.
Bistandsekspertisen har imidlertid vært sterkt kritisk. Å ri to hester på én gang er vanskelig, og det er lite effektiv bruk av penger. Ankomsten av utenlandsk mat bidrar til å underminere lokale markeder. Det langsiktige resultatet kan derfor bli mer sult, ikke mindre.
Også i Norge har vi tradisjoner for «vinn-vinn-argumenter» når nasjonale interesser skal frontes i bistandsdebatten. I bistandens tidlige år var dette særlig representert ved et ønske fra eksportrettet næringsliv om å binde u-hjelpen til norske leveranser av varer og tjenester. I en lang periode ga vi for eksempel norsk varebistand til Verdens matvareprogram. Senere ble «blandede kreditter» et stridstema.
Nyttig å ha i verktøykassa
Regjeringer fra Arbeiderpartiet og Høyre har tradisjonelt vært lydhøre overfor næringslivets ønsker på utviklingsfeltet. De samme partiene – anført av ambisiøse politikere – har også ment at bistanden er et godt instrument i den utenrikspolitiske verktøykassa, ikke minst når Norge skal ut i verden og mekle fred.
Mellompartiene og SV har derimot vært mer skeptiske til denne pragmatismen. Særlig er det KrF, et parti med røtter i misjonsmiljøene, som har vært den konsekvente forsvareren av bistandens renhet og gamle idealer – med stikkord som «behov», «Afrika» og «fattigdomsorientering».
«Det er nødvendig med nye grep som skal sikre langsiktighet, forutsigbarhet og en forsterket fattigdomsorientering. (…) Samtidig er vi tydelige på at fattigdomsbekjempelse og ikke norske egeninteresser skal være styrende for arbeidet med å bistå sårbare stater», skriver Knut Arild Hareide og Hilde Frafjord Johnson i forordet til KrFs alternative utviklingsmelding som ble lansert i fjor høst.
Moralsk troverdighet
Argumenter om at ulike regjeringer både fremmer norske interesser og driver egenprofilering via bistand har også vært brukt om Norges mer generelle internasjonale diplomati. Gjennom støtte til FN, internasjonale fond, humanitære bidrag, klimasatsing og fredsdiplomati har Norge bygget moralsk og politisk troverdighet. Norske politikere og journalister har vært på sitt aller lykkeligste når USAs president eller andre har hevdet at Norge bokser i en vektklasse høyere enn andre små land.
Enkelte politikere har også bevisst brukt «egeninteresser», som et ord med positiv ladning, for å forsvare høye nivåer på fredsdiplomati og humanitære bidrag. Argumentet er at slike engasjementer også gir tilgang og mulighet til å ta opp andre saker av nasjonal egeninteresse. For eksempel: Når man først er invitert til Washington for å diskutere Midtøsten, kan det også by seg en mulighet til å snakke om norsk laks.
Motiv: Anti-terror
De siste årene har det skjedd store endringer i hvilke temaer som diskuteres i norsk utviklingspolitisk debatt. Tiltak for å bekjempe terror har blitt et stort tema, ofte definert ut fra egne nasjonale sikkerhetsbehov. Det høye nivået på bistanden til Afghanistan hadde i hovedsak sin begrunnelse i å stabilisere landet og å demme opp for internasjonal terrorisme. Lojaliteten til NATO sto helt sentralt.
De siste årene ser vi at anti-terror-argumentene, definert ut fra norsk sikkerhet, forsterker seg ytterligere i den hjemlige utviklingsdebatten. Når regjeringen skifter geografisk fokus for norsk bistand over til en kraftig satsing på sårbare stater i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahel, skjer det nesten uten protester fra Stortingets utenrikskomité. KrF er imidlertid tydelig skeptisk til å dreie bistanden bort fra langsiktig bistand og langvarige partnerskap i det sørlige Afrika.
Tilsvarende dukker nasjonale egeninteresser opp i forbindelse med de store flyktning- og migrasjonsutfordringene Europa står overfor. I mange år har utgifter til statlige flyktningmottak blitt finansiert over bistandsbudsjettet, uten de store protestene fra det politiske miljøet. Da disse utgiftene tilsynelatende gikk i taket under budsjettdebatten høsten 2015, kom det imidlertid ulike forslag om å sette et tak på disse innenlandske utgiftene.
Høyaktuelt: Migrasjon
I 2017 er koblingen migrasjon og bistand høyaktuell, i en tid da utenriksdepartementet forbereder både en ny utviklingsmelding og en melding om veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.
I europeiske land har det hersket stor rådvillhet om tiltak for å motvirke flyktningstrømmen til Europa. Under et toppmøte på Malta i 2015, der Norge også deltok, ble europeiske og afrikanske ledere enige om noen tiltak. Blant disse er alt fra statsbygging og inntektsskapende tiltak til politisamarbeid og tiltak mot menneskesmugling.
Enigheten på Malta-møtet har resultert i et pengesterkt nytt EU-fond. Fondet, som støttes med norsk bistand, vil premiere afrikanske land som klarer å stanse migrantene før de når Middelhavet. Europeiske lands iver etter resultater på migrasjonsfeltet kommer blant annet til syne i at «verstinger» på menneskerettighetsområdet, som Sudan og Eritrea, er tatt med i samarbeidet.
Blant Europas uløste problemer på migrasjonsområdet er blant annet opphopningen av tidligere asylsøkere – uten hjemlige ID-papirer – som har fått avslag på sine søknader. Koblet til EUs hjelpepakke er det derfor nå inkludert krav om at de afrikanske samarbeidslandene skal forplikte seg til å ta imot egne borgere som ikke har fått innvilget asyl i Europa.
True med bistandskutt?
Å koble bistand til klausuler om at mottakerlandet skal ta imot egne motvillige og regimekritiske borgere i utlendighet kan virke som en original idé, og fjernt fra bistandsfaglige erfaringer. Betingelser til bistand, såkalt kondisjonalitet, har sjelden vært vellykket. Like fullt er det politikerne som styrer og bestemmer. Allerede i dag forhandler EU og Norge returavtaler med afrikanske land. Ett av dem er Sudan, en «versting» innen demokrati og menneskerettigheter.
Tiltakene har også vunnet gjenklang i det partipolitiske miljøet, som vil ta et skritt videre. Både Høyre, Frp og Senterpartiet foreslår å programfeste at land som sier nei til å ta imot borgere som har fått avslag på asylsøknader i Norge, kan straffes med bistandskutt, melder avisen Vårt Land.
Forslagene vil bli lagt merke til også i andre partier. Da kan det raskt brygge opp til politisk strid – mellom bistandspolitikkens purister og pragmatikere.
