Og når det først gikk galt, bør Norge stå alene om skylda for det? Svaret på det siste spørsmålet er entydig. Både partene i borgerkrigen så vel som det internasjonale samfunn kan vel så mye klandres som Norge. Men at Norge trådte feil på viktige områder, kan det neppe herske tvil om.
Men aller først, hvorfor tok Norge på seg denne rollen?
Det var i ren egeninteresse. Fredsdiplomati ble sett på som et viktig utenrikspolitisk redskap da den kalde krigen var over. Det skulle sikre at stormaktene fortsatt var interessert i lille Norge. Derfor ble også norsk bistandspolitikk til Sri Lanka hovedsakelig rettet inn mot arbeid som ville fremme fredsforhandlinger og utvikling.
Hvilke lærdommer kan trekkes?
1. Norges mislyktes i å fokusere på politisk støtte fra de to politiske hovedmotstanderne i sør. Norge fikk heller aldri en klart uttalt støtte fra ledende singalesiske politikere, verken fra Kumaratunga, Wikremasinghe eller Rajapakse. Norge ble en syndebukk det passet godt å gi skylda for alt. I Colombo klarte Norge aldri å bli kvitt stempelet om å være LTTE-vennlig. Tamilene førte en rettferdig kamp, mener Erik Solheim. Men understreker at LTTEs svar var ekstremt og metodene helt uakseptable.
Derfor burde Norge holdt seg til rollen som fasilitator, ikke bli mekler i alt annet enn navnet, er tidligere ambassadør Jon Westborgs oppfatning. Partene ønsket en internasjonal lettvekter, en som kunne bringe kommunikasjon mellom partene, og bare det. Solheim oppfatter det derimot slik at begge parter ønsket en mekler. Hvorom alt er. Det ene tok det andre, fasilitatoren ble mekler, en mekler uten muskler. Vi hadde ikke pressmidler som USA i andre sammenhenger, sier Solheim.
President Kumaratunga stakk kjepper i hjulene for prosessen etter oktober/november 2003, da hun erklærte unntakstilstand og det relativt gode samboerskapet med den konservative regjeringen gikk overstyr. Norge holdt henne stort sett utenfor i sentrale spørsmål i prosessen, og hun ble bare rent formelt orientert etterpå. Våpenhvileavtalen i 2002 var bare mellom statsminister Wikremasinghe og LTTE. Det var den største enkeltfeilen i hele fredsprosessen, sier Solheim i ettertid.
Kumaratunga mener nordmennene var naive og ikke forsto henne. Men understreker at de norske forhandlerne gjorde sitt beste, forsøkte å overbevise LTTE, og at ingen andre kunne gjort mer.
2. Norge hadde trolig altfor liten kunnskap om hvordan det politiske spillet i Colombo alltid hadde foregått. Der trumfet politiske egeninteresser alt, inkludert fred og humanitære spørsmål. Selv etter den katastrofale tsunamien i 2004, måtte humanitære hensyn vike. Paradoksalt økte tsunamien muligheten for konflikt i stedet for å svekke den. Vidar Helgesen tror det var der ”vi mistet” Prabhakaran, som så at tamilene kunne gå for lut og kaldt vann om politiske egeninteresser i Colombo så seg best tjent med det. Det mangler ikke på eksempler at fredsprosessen ble et ledd i den politiske maktkampen i Colombo. Det var Prabhakaran klar over. Hver gang partiet ved makten forsøker å løse det tamilske spørsmålet, går opposisjonen imot og sporer av forsøket, sa han i 2003.
Men forakten for menneskeliv var temmelig likt fordelt på begge sider. LTTE brukte menneskelige skjold. For Rajapakses styre var alle midler rettferdige i kampen mot terroristene. I den regjeringskontrollerte delen av øya førtes det ren terror mot kritiske journalister og andre som hevet røsten mot regimet.
3. En annen svakhet ved Norges tilnærming var at man i tida etter 11/9 ikke klarte å få med seg andre sentrale land, og slik å skape et fundament av land til støtte for seg. Solheim ser det i dag som en svakhet. Helgesen går enda lenger og mener det er selve hovedsvakheten ved Norges tilnærming til fredsprosesser generelt. De bredere parameterne talte mot Norges ”sak”, forhandle med terrorister var vanskelig i disse årene. For USA kom etter hvert også Kina i veien, og da veide geostrategiske hensyn sterkere enn sivile liv.
Et viktig spørsmål er om Norge burde trukket seg ut under Rajapakses styre i 2005-06, da Norge ikke lenger drev fredsforhandlinger, bare opprettholdt kontakten mellom partene. Wikremasinghe mener ja. Andre mener nei. Og Norge ble værende, den siste tida i et magert håp om å få Tigrene til å forstå at krigen var tapt, og slik spare titusener av sivile liv.
4. Hva så med Prabhakarans rolle? Solheim mener utfallet kunne blitt et helt annet om LTTE-lederen hadde vist mer klokskap. Det synet er han ikke alene om. Han var en vellykket militær leder, politisk var han etter svært manges mening en katastrofe.
Et spørsmål er også om han ikke burde sittet ved forhandlingsbordet, slik Raymond Johansen antyder. Når han ikke gjorde det, burde ikke Norge involvert seg så sterkt, er den tidligere statssekretærens syn.
Prabhakaran var enerådende i LTTE, og når forhandlingsleder Balasingham for eksempel gikk med på føderalisme i den såkalte Oslo-erklæringen i 2002, satte han effektivt foten ned.
Han ville ikke spille annenfiolin, og var muligens aldri innstilt på et kompromiss med singaleserne, selv om tamilene fikk indre selvstyre i en føderasjon. Han ville aldri gi slipp på militær makt. For Colombo kunne bunnlinjen i en fredsprosess aldri bli noe annet enn en énstatsløsning. Det kan ikke utelukkes at det ikke var seriøst ment når Prabhakaran – og også Balasingham – sa at en egen stat bare var siste utvei, skulle selvstyre innen en føderalstat ikke få gjennomslag.
Solheim er ikke alene om å mene at Prabhakaran levde isolert i en fantasiverden. Han forsto ikke tankegangen verken i Delhi, Washington eller i EU. Ikke bare var det i sin tid en katastrofal blunder å ta livet av Indias statsminister Rajiv Gandhi når LTTE hadde sin største støtte nettopp i India. Han skjønte heller ikke at LTTE ikke kunne unngå å bli oppført som en terrororganisasjon etter at den tok livet av utenriksminister Laksman Kadirgamar.
Gjengs dom er han drev et énmannsshow, ikke kunne inngå kompromisser, og aldri var interessert å lytte til andre tamilske stemmer, verken i sivilsamfunnet eller andre tamilske organisasjoner. Lederne i de sistnevnte tok han kaldblodig livet av i alle år. Hvor virkelighetsfjern han var kom ikke minst til uttrykk i april 2009, da han til FNs spesialutsending sa LTTE kunne redusere sitt krav om full uavhengighet til noe mindre. Til slutt valgte han å ta sin egen befolkning med seg inn i døden.
Den største politiske tabben Prabhakaran gjorde, var å ”oppfordre” tamilene til boikott av presidentvalget i 2005. Det førte til Rajapakses seier, og var begynnelsen til slutten for LTTE. Solheim kaller det en ”astronomisk blunder”, og senere ambassadør Tore Hattrem sa ”de laget et rep de selv ble hengt i”.
Arne Fjørtoft, en sentral aktør i innledningen til Norges fredsdiplomati, er 100 prosent sikker på at LTTE ble kjøpt til en valgboikott. Både Solheim, Helgesen og USAs ambassadør til Sri Lanka, Jeffrey Lundstead, mener den kom etter en avtale mellom Rajapakse og LTTE.
5. Burde andre aktører vært brakt inn? I Colombo ville ikke regjeringen at nordmennene skulle bringe buddhistiske ledere med i prosessen. De var en viktig premissleverandør for folkeopinionen, og kunne skapt en mer solid prosess. En helt annen sak er om de ville ha ønsket det selv, ultranasjonalistiske som de var. På tamilsk side ville Prabhakaran ikke at Norge skulle ha noe å gjøre med andre tamilske grupper. Den store muslimske befolkningen i øst kom det aldri på tale å trekke med. Holdningen i Colombo og Kilinochchi viser det elitistiske vesen ved srilankisk politikk. Både Rajapakse og Prabakharan satt med ubestridt makt de under dekke av krig brukte til å ta livet av politiske motstandere.
6. En konklusjon må være at det ikke bare var Norge som feilet. Hele det internasjonale samfunnet sviktet, et tannløst FN inkludert. India og Kina forsynte regjeringen med våpen, India og USA med militær etterretning. India lider av et ”Burma-syndrom”, mener Hattrem. I Sri Lanka torde India ikke presse på for demokrati og menneskerettsspørsmål av frykt for å skyve landet over i Kinas armer.
Erik Solheim mener utfallet på borgerkrigen viser at en epoke er over, en epoke der makter utenfor regionen en krig pågår, ikke lenger vil kunne ha noen innflytelse og meklerrolle. Dette gjelder i sær denne delen av verden, der Kina og India er store aktører med interesser det må tas hensyn til.
Artikkelen er basert på Mark Salter: To end a civil war. Norway’s peace engagement in Sri Lanka, Hurst & Co., London 2015
