Et usedvanlig slitesterkt argument mot skatten, er at skattlegging har negative incentivet på investeringsviljen og arbeidslysten. Formuesskatten må ned fra 1 prosent til 0,1 prosent, eller aller helst fjernes helt. For vanlige lønnstakere er debatten noe teoretisk. De fleste har ingen valgmuligheter, og heller ikke overskudd av betydning som kan føres tilbake til arbeidende kapital.
De fleste lønnstakere betaler ca 60-80 prosent av brutto inntekt, i form av inntekts- og formuesskatt, merverdiavgift, og diverse særavgifter (bensin, alkohol m.v). Hvilket navn skatten har, er uten betydning. En krone i skatt medfører redusert inntekt uansett. I alle tilfeller er borgerne ikke bare skattytere, men også forbrukere. Før eller siden vil forbrukerne motta skatteregningene - direkte eller indirekte fra bedrifter og andre.
- Les også Norfunds innlegg: - Norfund er mot skatteparadiser
Det er aldri noen som spør lønnstakere om den høye bruttoskatten påvirker arbeidslysten, eller om de er villige til å sette penger i næringsvirksomhet hvis de kan får redusert skatten.
Får mye tilbake
Nå må det straks nevnes at vi får utrolig mye tilbake for hva som er betalt i skatter og avgifter. All vår frihet, vår trygghet og velferd bygger i det alt vesentlige på at andre betaler skatt. Våre egne bidrag blir isolert sett små.
Straks vi går ut av vår bolig om morgenen, nyter vi godt av skatteinnbetalinger. Veier, veibelysning, skoler, sykehus, politi, forsvar, utviklingshjelp osv. koster store summer. De som kan tenke seg å lese statsbudsjettet vil se hvor mye det bevilges til. Om jeg biler fra Oslo til Trondhjem, og utsettes for ulykke, står ambulansetjeneste og sykehus klare til å hjelpe – "gratis" – noe det slett ikke er. Ingenting er gratis.
Utviklingslandene mangler det meste, og særlig offentlige inntekter i form av skatter og avgifter. Skatteavtalene mellom Mauritius og en rekke stater i Afrika, gir beskatningsretten til Mauritius, som ikke har skatt av betydning. Dette påpekte vi i Kapitalfluktutvalget, og mente det hadde vært riktig om de afrikanske statene kunne motta skatteproveny ved å skattlegge utbytte.
Direktør Kjell Roland har forsvart Norfunds plassering av fondet i et skatteparadis, bl.a. med at fondet reinvesterte midlene, og bidro til ny verdiskapning i samme eller andre selskaper i eller andre utviklingsland.
Argumentet er gammelt, og uholdbart. En krone i investering versus en krone betalt skatt er ikke likestilt. Alle skattytere vil selvsagt konvertere fra skattyter til investor, hvis staten tillot borgerne å velge. Men det blir ingen reelle valg så lenge staten er avhengig av betydelig skattebidrag fra lønnstakere og hederlige næringsdrivende. De er enkle å beskatte, sikre skattyter, enkle å kontrollere. Beskatning av flernasjonale selskaper er derimot svært komplisert, selv om skattefundamentet er enormt. Av de hundre største økonomiene i verden er halvparten flernasjonale selskaper.
Bidrag til fellesskapet
En krone investert gir investor ny mulighet til ytterligere avkastning, mens en krone betalt skatt er tapt for skattyter. Til gjengjeld gir innbetaling av skatter bidrag til fellesløsninger i form av veier, skole, helsestell osv. Investor får mulighet til personlig formuesøkning, mens skattyter bidrar til å finansiere fellesskapsløsninger.
I forskjellsbehandlingen mellom investorer og skattytere ligger kimen til ett av vår tids største problemer; utviklingen stadig økende gap mellom de rikeste og de fattigste, og mellom rike og fattige land. I alle land går utviklingen i uheldig retning, selv om ren sult er i ferd med å reduseres betydelig.
Det hjelper ikke om fattige land har årlig vekst i brutto nasjonalprodukt på 4-5 prosent, mens rike land kanskje er nede i 1-2 prosent, ettersom beregningsgrunnlaget er vidt forskjellig. Per kapita vil BNP på 50000 USD, være helt annet utgangspunkt for å vurdere vekst i BNP, enn 1500 USD.
Viktig å stanse kapitalflukten
Går kapitalstrømmene syd-nord, vil også flyktningstrømmene over tid følge etter. Logistikken for transport av flyktninger til de rike statene blir bedre og bedre. Fattigdom og ufred er drivere i flyttingen. Derfor er det viktigere enn noen gang å stanse kapitalflukten. Og derfor er debatten i kjølvannet av Panama-avsløringene så viktig. Sammenhengene mellom misbruk av skatteparadiser, kapitalflukt og fordeling av jordas verdiskapning må bevisstgjøres for hos alle, for å kunne ta riktige valg.
Norfund er statens utviklingsfond for investeringer i fattige land, og bør ikke gå foran og forsvare bruk av skatteparadiser, eller bruke skatteøkonomiske argumenter som er svært uheldige for fattigdomsbekjempelsen.
