Hva er og kan Norfund?
Norfund er en minoritetsinvestor som normalt tar opp til 35 prosent av eierandelen i et prosjekt. Vi er altså avhengig av en hovedeier eller promotor. Mye arbeid går med til å finne slike partnere som vi er enige med, som deler våre syn på standarder om HMS, nulltoleranse for korrupsjon, ikke-diskriminering av kjønn, rase eller stamme ved ansettelser - og som er villig til å investere inn i noen av verdens fattigste land. Norfund har i dag fokus på 30 land hvorav 16 er MUL (minst utviklede land). Det kommer neppe som noen overraskelse for leserne, men det er likevel nødvendig å minne om følgende: denne type partnere står ikke i kø. Det er ikke slik at vi velger bort mange og at vi kan sette nesten hva vi vil av betingelser for å bli medinvestor. Ofte bruker vi mye tid på å overbevise industrielle partnere om at det er mulig å drive forretning i angjeldende land. Eller at våre krav til standarder på miljø, håndtering av lokalsamfunnet eller HMS er mulig uten at lønnsomheten forsvinner.
Vi leter altså etter partnere og det er ikke vi som minoritetseier som sitter i førersetet. Da må vi være tydelig på hva som er minimumskrav for at en partner er aktuell, og deretter tydelig på hva vi prioriteter som viktigste egenskaper ut over det. Som forklart er det å løfte standardene på miljø, sosiale forhold, god virksomhetsledelse og arbeidsforhold for de ansatte som kan forsvares.
Fordi det er mangel på potensielle partnere og vi har en lang liste av forventninger til dem, har vi ikke valgt å prioritere at organiseringen av de finansielle og avtalemessige forholdene mellom oss og våre partnere skal gjøres helt annerledes enn det som er kutyme og praksis i de aktuelle markedene. Og til Kapitalfluktutvalgets forslag (der Morten Eriksen satt) om at Norfund bør underlegges helt andre rammebetingelser enn annet norsk offentlig og privat næringsliv, har vi fremholdt at det radikalt vil redusere vår mulighet til å være katalytisk, dvs trekke med flere og større private investeringer inn i fattige land enn det som ellers ville skjedd. Et pålegg om ikke å bruke tredjeland ville i praksis, særlig for MUL, innebære at vi må legge om til å bli en låneinstitusjon og ikke en egenkapitalinvestor. Det er behov for både lån og egenkapital i fattige land, men det er størst knapphet på egenkapital. Derfor vil en slik omlegging redusere utviklingseffektene av det vi gjør.
Hva er et skatteparadis og hvordan skal vi forholde oss til dem?
Det synes som Eriksen er av den oppfatning at skatteparadis er betegnelsen på land som har illegitime strukturer som muliggjør skatteunndragelse og hvitvasking av penger. Vi har i andre artikler prøvd å legge en distinksjon mellom landet og den delen av finanssektoren som driver eller muliggjør illegitim virksomhet, og ment at det siste bør bekjempes, at Norfund ikke bør bruke slike strukturer, at vi må kjenne alle partnere vi investerer med og at vi må ha full åpenhet om hva vi gjør.
Vi er dessuten overbevist om at forbedringer i internasjonal finansvirksomhet bare kan drives gjennom ved internasjonalt samarbeid. Derfor har vi lagt stor vekt på det veldig positive arbeidet som OECD og Global Forum on Transparency and Exchange of Information for Tax Purposes driver på dette området, og lagt deres vurderinger til grunn.
Eriksen synes å mene at vi bør boikotte skatteparadiser, og det ser ut til at han med det mener land. Her er vi uenige. Vi synes det blir rart at Norge skal starte med å boikotte Sveits eller Luxemburg. Vi jobber sammen med den sveitsiske utviklingsfinansinstitusjonen (DFI-en) og med den Europeiske investeringsbanken (EIB) i Luxemburg. Vi har et selskap for å finansiere klimaprosjekter sammen med våre 14 europeiske DFI søsterfond i Luxemburg. Vi har også fremhevet at Sveits ikke bare er hjemland til FN-organisasjoner, men også mange av våre største NGOer, som organiserer sitt internasjonale samarbeid med basis i sveitsisk selskapslovgivning og ved bruk av sveitsiske banker og finansielle tjenester.
Om Sveits, som i over hundre år har hatt som en forretningsmodell å hjelpe rike mennesker fra hele verden til å skjule sine formuer, er det svært gledelig at Tyskland og USA for et par år siden tvang gjennom lovendringer som sikrer større åpenhet og utveksling av skatteinformasjon. Og OECD/Global Forum har stilt en rekke krav til transparens og forbedringer i lovverket som radikalt vil redusere muligheten til å skjule formuer. Vi tror dette er veien til å bekjempe «skatteparadis», og vi ser at det gjøres betydelig fremskritt.
Spørsmålet til Eriksen er om han virkelig mener at vi skal boikotte landene det her er snakk om? Eller er det bare fattige øystater utenfor Europa som skal behandles slik, mens våre nære partnere i EØS skal få en mykere behandling? Dessuten, mener Eriksen at land som har vært «skatteparadis» kan tilpasse sin lovgivning og praksis til internasjonalt omforente standarder og dermed renvaskes slik at de igjen blir legitime steder å drive forretningsvirksomhet? Og i så fall, er det naturlig å legge OECD/Global Forums vurderinger til grunn eller skal Norge/Norfund/Eriksen legge andre kriterier til grunn?
Norfund er mot «skatteparadis»
Vi har gjentatt til det kjedsommelige i snart 10 år: Vi er mot skatteparadis, dvs skadelige strukturer og praksis slik som er avslørt i Panama Papers. Vi bruker dem ikke, og har full åpenhet om hva vi gjør og med hvem.
Oppsummert:
- Vi skal være katalytiske og trekke med private investorer. Da må vi ha samme rammebetingelser som våre partnere
- Vi sitter ikke i førersetet, men kommer ofte inn i selskaper strukturert av andre.
- Det er stor mangel på selskaper som vil investere i verdens fattigste land, så vi kan ikke velge «i øverste hylle» der vi setter alle krav hvordan samarbeidet organiseres
Må Norfund benytte skatteparadis? Nei, vi trenger ikke og benytter heller ikke strukturer som muliggjør hemmelighold av partnere eller transaksjoner rundt våre investeringer. Vi hilser alle endringer i retning større åpenhet og enklere utveksling av informasjon mellom lands skattemyndigheter velkommen. Men ja, vi trenger å kunne jobbe med partnere i land som Sveits, Luxemburg og Mauritius, og vi trenger å kunne domisiliere selskaper i slike land for å investere i verdens fattigste land.
