Endelig blir det debatt om norsk bistand! Det trengs. Derfor ønsker jeg statssekretær Tone Skogens svar i Bistandsaktuelt hjertelig velkommen. Men Skogen tar feil hvis hun tror jeg vil tilbake i tid.
Mye har forandret seg på ti år. Derfor trenger vi også nye løsninger. Og derfor har Kristelig Folkeparti også satt i gang arbeidet med å lage en utviklingsmelding som kommer til høsten. Der vil vi vise at veivalg er verdivalg - også i utviklingspolitikken.
KrF blir ofte møtt med anklagen om at vi bare er opptatt av bistandsprosenten. Nå forsøker Tone Skogen seg på det samme: Fordi vi har fått til høye bistandsbudsjetter gjennom samarbeid om budsjettet, skal KrF slå seg til ro med det og være fornøyd. Slik har det aldri vært og slik er det heller ikke nå. Vi er opptatt av resultater for de som trenger det mest. Det er et verdivalg.
- Les innlegget til Tone Skogen: Utviklingspolitikk anno 2016, ikke år 2005
De tøffe dragkampene rundt flere bistandsbudsjetter i denne perioden har nemlig ikke bare dreid seg om kutt i bistanden og prosenten, men om prioriteringer. Det har gått på manglende fattigdomsorientering, kutt i langsiktig bistand til Afrika, og kutt i støtten til frivillige organisasjoners bistandsvirksomhet, for å nevne noe.
Ønsker en annen strategi
Skogen beskylder KrF for å ønske å skru tiden tilbake til 2005, fordi vi er kritiske til regjeringens prioriteringer. Vår uenighet er imidlertid ikke et utslag av nostalgi, men av at vi ønsker en annen strategi for utviklingspolitikken. Norsk utviklingspolitikk for fremtiden bør basere seg på FNs bærekraftsmål fra 2015 og være fattigdomsrettet. Dette handler ikke bare om tilgang til helse og utdanning, men mer framtidsrettede løsninger blant annet innen fornybar energi, tilgang til mobilnett og internett for folk flest, samt nye finansieringsløsninger som kan treffe de aller fattigste.
- Les også artikkelen som startet debatten: KrF-topp: - Norge er ikke lenger en partner å stole på
Samtidig som vi må tenke nytt om virkemidler og strategier, er det etter vår vurdering noen få viktige prinsipper i utviklingspolitikken som bør stå fast. Det er disse som nå er utfordret. Det gjelder fattigdomsorienteringen, der det skjer en dreining i bistand bort fra de fattigste landene og til mellominntektsland. Det gjelder nedprioriteringen av det langsiktige partnerskapet. Og det gjelder utvanningen av bistanden. At Norge skal være den største mottakeren av norsk bistand bør ikke bli den nye normalen.
Tidligere i år støttet Norge også aktivt en utvidelse av bistandskriteriene med hensyn til de militæres rolle og en egen kategori for forebygging av terror i OECD. I internasjonal sammenheng har skiftet i norske posisjoner på dette punktet vakt oppsikt. Når uran-transporten fra Kasakhstan til Iran også blir bistand, nærmer vi oss en situasjon der bistandsbudsjettet blir brukt som global ymsepost. Det er meget uheldig.
Kan ikke lenger stole på Norge
Det er også kommet mange tilbakemeldinger fra både myndigheter i samarbeidsland og andre partnere om at de ikke lenger kan stole på at Norge står ved sine løfter og avtaler. Og det er ikke fordi alt skal være som det alltid har vært. Grunnen er at det gir mindre effektiv bruk av bistandsmidler. Hvis man ikke vet om man får penger neste år, kan man ikke planlegge og sikre god gjennomføring. Det gir dårligere resultater.
Flere av Norges tyngste samarbeidsland i Afrika kan vise til meget gode resultater når det gjelder fattigdomsreduksjon de siste 15 årene. Kombinasjonen av forbedrete rammevilkår, godt styresett og målrettet og langsiktig bistand, har vært vellykket. Det viser resultatene av innsatsen for å nå tusenårsmålene. Det er et paradoks at man ikke bygger videre på en slik suksess og prioriterer nettopp de som har lyktes godt for å få til enda mer for eget folk.
Selvfølgelig er fleksibilitet viktig. Den såkalte «gap-bevilgningen», som skulle dekke behov utover rammene for humanitær bistand, skulle nettopp sikre dette og sørge for rask respons slik at langsiktige prioriteringer ikke ble skadelidende. Denne bevilgningen ble foreslått fjernet i siste budsjett, noe vi i KrF heldigvis fikk rettet opp. Det mest interessante er hvem som må ta kuttene når man «endevender bistandsbudsjettet», som Skogen sier. Det er i slike situasjoner veivalgene og prioriteringene kommer tydelig frem, og det er her KrF har vært kritisk.
Vektlegger fattigdom mer enn sikkerhet
Tone Skogen hevder jeg er negativ til regjeringens prioritering av bistanden til sårbare stater. Jeg har vært en aktiv aktør i det internasjonale arbeidet med sårbarhet de siste 13 årene, både i Afrikabanken, i UNICEF og i Sør-Sudan. Dette er et felt jeg kjenner godt og som jeg mener må prioriteres høyt. Det problematiske er regjeringens tilnærming til sårbare stater, som synes å ta utgangspunkt i sikkerhetspolitiske og migrasjonsrelaterte interesser i beltet fra Sahel, Somalia via Midtøsten og til Afghanistan.
Dette har så langt ikke vært hovedfokus i det internasjonale arbeidet for sårbare stater i OECD, FN og Verdensbanken. Der dreier debatten seg dessuten nå bort fra sårbare stater og over på sårbarhet. Bare Storbritannia har fremlagt en strategi med tilsvarende tilnærming, der slike strategiske interesser dominerer.
KrFs perspektiv følger den internasjonale trenden og ønsker en tilnærming til sårbarhet som vektlegger fattigdom mer enn sikkerhet. Målet er ikke å bruke bistand til norske sikkerhetspolitiske mål eller tiltak for å få færre flyktninger til Norge. Dette tilsier et særskilt fokus på de sårbare statene i Afrika sør for Sahara. Det er disse landene som henger lengst etter og der fattigdommen er størst.
Satsing på utdanning var jobb nummer 1 for meg gjennom alle årene jeg var utviklingsminister. Vi nådde faktisk målet om at 15 prosent av bistanden skulle gå til utdanningsformål. Siden ble dette nedprioritert. Det er bra at regjeringen har gjort dette til en hovedsatsing, og har selvsagt full støtte fra KrF både for utdanningssatsingen og et fortsatt fokus på helse.
Ønsker levende utviklingsdebatt
Mens det er stor debatt om de fleste andre politikkområder i norsk offentlighet, omgås relativt store omlegginger på utviklingsområdet med tilnærmet taushet. Det er et felles ansvar å gjøre noe med det. Stortinget må få bedre informasjon. Det dreier seg tross alt om bruken av over 30 milliarder kroner årlig.
Derfor har vi krevd et utviklingsbudsjett som er til å forstå og en ny utviklingsmelding fra Regjeringen. Ettersom den lar vente på seg, håper vi at våre egen utviklingsmelding vil bidra til en levende norsk utviklingsdebatt. Hvis den også kan bidra til nye veivalg og verdivalg i regjeringens politikk er intet bedre.
