Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utlandet (Norfund) gjør bistandsinvesteringer verdt 3,8 milliarder kroner i utviklingsland via åtte såkalte skatteparadiser. Det er omstridt, og kritiseres av blant andre av den tidligere korrupsjonsjegeren Eva Joly.
«Vi bruker ikke (…) skadelige skatteparadiser og deres skjulte strukturer», sier Fondets administrerende direktør. Budskapet er gjentatt i Dagens Næringsliv. Norfunds talsmenn unngår ordet «skatteparadis» og snakker om «oversjøiske finanssentra» eller
«tredjeland».
Norfund beveger seg i et vanskelig farvann når man prøver å skille mellom «skadelige» og «ikke-skadelige» jurisdiksjoner. Fondet har brukt De britiske jomfruøyene, Luxembourg, Delaware, Cayman Islands, Mauritius, Panama og Bahamas. Samtlige har kommet i negativt søkelys enten i Panama Papers-sakene, i kapitalflukt-granskningen til Den afrikanske unionen, eller i andre avsløringer.
Med press fra blant annet OECD har slike jurisdiksjoner blitt tvunget til å bli mer åpne, men de har fortsatt klare begrensninger i sin åpenhet.
Norfunds bruk av «oversjøiske jurisdiksjoner» eller «skatteparadiser» er ikke i hovedsak et norsk problem. Det er et problem for landene der virksomheten drives.
For å ta et tenkt eksempel: Norfund eier en minoritetsandel i et selskap som driver virksomhet i Tanzania, for eksempel i jordbruk. Selskapet er registrert på Mauritius, akkurat som de øvrige eierne av selskapet. Tanzanias skattemyndigheter vil da ikke ha automatisk innsyn i selskapene i Mauritius, verken driftsselskapet eller dets eiere.
Vi har ingen mistanke om at Norfund misbruker skatteparadiser, men det hadde økt troverdigheten for denne viktige delen av bistanden om offentligheten og land i Sør fikk tilgang til flere detaljer om investeringene til de enkelte selskapene og fond, om pengestrømmer, om hva det ble betalt av skatt på landnivå og i finanssentrene.