Nicaragua illustrerer den glidende overgangen mellom venstrepolitikk og populisme i Latin-Amerika, et tema som også er sentralt for debatten om Venezuela.
Revolusjonen i 1979, og forsøkene på å skape et mer rettferdig samfunn i tiåret som fulgte, vekket bred internasjonal solidaritet. Jordreform, alfabetiseringskorstog, satsing på skole- og helsevesen for alle – det var mange og omfattende tiltak for å skape et nytt Nicaragua. Nicaragua var et brennpunkt i striden mellom supermaktene. President Reagan var glødende opptatt av å knuse det han så som et kommunistisk diktatur i USAs bakgård, og finansierte den væpnete opprørsbevegelsen Contras, innførte økonomisk boikott av landet og minela nicaraguanske havner.
Nicaragua var sterkt til stede i nyhetsbildet, med president Daniel Ortega som ansikt utad for det regjerende sandinist-partiet FSLN. Mot det voldsomme presset fra supermakten i nord, framsto Nicaragua som en heroisk David i kamp med Goliat. Men mot slutten av åttitallet sluknet dessverre mye av entusiasmen i Nicaragua. Goliat var for stor. Krigen mot Contras og økonomisk krise – men også reaksjoner mot sandinistisk monopolisering av makten – førte til at Ortega tapte valget i 1990.
En annen utgave
Ortega forble likevel en innflytelsesrik politiker, og lyktes i 2006 å bli gjenvalgt. Det er en annen utgave av Ortega vi har sett de siste ti årene. Retorikken om sosialisme og kamp mot global kapitalisme er i behold, men i praksis er den økonomiske politikken avtalt med næringslivsorganisasjonene og det internasjonale pengefondet. For å tekkes kirken har han støttet loven som gjør abort straffbart selv i tilfelle av voldtekt, incest eller fare for morens liv.
Ortega har målbevisst konsolidert sin maktposisjon. Med full kontroll over rettssystem og valgråd fikk han opphevet forbudet mot gjentatte presidentperioder og kunne stille til valg igjen i 2011. I dette valget ble han gjenvalgt med stort flertall, og fikk også to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen. Kontrollen over statsapparatet brukes uhemmet for å favorisere FSLN, og det har vært omfattende anklager om valgfusk. Men Ortega er populær blant store deler av befolkningen, og hadde antagelig vunnet i 2011 uten juks.
Valget i år er uten spenning. I sommer avsatte høyesterett ledelsen for det viktigste opposisjonspartiet PLI og anerkjente en obskur fraksjon av partiet. En ukjent advokat ble innsatt som ny leder, og PLIs 16 medlemmer av nasjonalforsamlingen mistet plassene. Partiets opprinnelige presidentkandidat er blokkert fra å stille til valg. Selv om Ortega fremdeles har fem utfordrere fra ulike småpartier, vil det ikke være overraskende om han vinner mer enn 80 prosent av stemmene.
Kona og den indre kretsen
I august valgte Ortega sin kone, Rosario Murillo, som visepresidentkandidat. Hun har lenge vært regjeringens sterke person ved siden av Ortega. Samtidig er hele fem av parets barn blant de rundt 20 personene som utgjør den indre krets rundt presidentparet, ifølge ukeavisen Confidencial. Mange reagerer på nepotismen og maktkonsentrasjonen, og trekker parallellen til Somoza-diktaturet som sandinistene styrtet i 1979, der far og to sønner skiftet på å ha makten gjennom mer enn 40 år.
Hvorfor velger Ortega å stramme grepet så kraftig når han antagelig hadde vunnet valget i fri konkurranse? Sannsynligvis for å sikre sandinistisk makt i lang tid fremover. Det er nemlig tvilsomt om han kan beholde sin høye oppslutning, som er bygd på regjeringens sosiale programmer. Hundretusener av fattige familier har mottatt beskjedne men konkrete og nyttige tilskudd – som takplater, innsatsmidler til jordbruk og tilgang på subsidierte basisvarer. Tildelingen skjer gjennom et nettverk av partikontrollerte nabolagskomiteer, og kritikere ser systemet som et middel for å sikre regjeringen lojalitet og stemmer.
Den enorme støtten Nicaragua har fått fra Venezuela har gjort disse programmene mulige. Gunstige lån på over 500 millioner dollar årlig har gitt Ortega et stort handlingsrom. Men Venezuelas egne problemer gjør at støtten fases ut. Nå skal gjelden til Venezuela tilbakebetales, og Ortega vil neppe ha råd til å kjøpe seg politisk oppslutning særlig lenge.
Press fra USA
Enda verre kan situasjonen bli om den såkalte Nica Act, som nylig ble enstemmig vedtatt i Representantenes Hus i USA, også går gjennom i Senatet. Den pålegger amerikanske myndigheter å gjøre det de kan for å stoppe alle lån og bevilgninger fra internasjonale finansieringsinstitusjoner til Nicaragua inntil demokratiet gjenopprettes. Her står ytterligere flere hundre millioner dollar årlig på spill.
Ortega er en erfaren og dyktig maktpolitiker. Kanskje har han trukket lærdom fra sin regjeringsperiode på 80-tallet. Da innførte han et flerpartidemokrati som førte til at han ble avsatt. Som president på totusentallet har han i stedet bygget ned demokratiet for å sikre at dette ikke skal gjenta seg. Det avslører hva han er i dag: En maktkåt politiker som pynter seg med sosialistisk retorikk.
