Det er derfor svært gledelig å lese tidligere fagdirektør i Norad Ragnhild Dybdahls innlegg på Noradbloggen 8. august, hvor hun peker på at utdanningssatsingen i norsk utviklingspolitikk har en tendens til å se utdanning i et for snevert lys. Hovedfokus ligger på læring og læringsmiljø, mens andre faktorer som spiller en viktig rolle for barnas evne til å tilegne seg kunnskap, som for eksempel manglende trygghet og omsorg i hverdagen, vektlegges lite, fastslår Dybdahl.
Viktig å være skoleklar – emosjonelt og kognitiv
I SOS-barnebyers debatt om bistand og de omsorgsløse barna under Arendalsuka påpekte Kristin Clemet at vi snakker alt for lite om å gjøre barn skoleklare. Og det å gjøre barn skoleklare handler her ikke om å gjøre dem kjent med bøker, lære dem å skrive navnet sitt eller gå til innkjøp av ryggsekk og pennal. Det handler om å sørge for at de har hatt stabil omsorg og at de har en trygg hverdag som gir dem muligheten til å utvikle seg og klare til å møte skolehverdagen, både emosjonelt og kognitivt.
For å kunne oppnå FNs bærekraftsmål #4: Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle, er det nødvendig å se på læring og utdanning i et bredere perspektiv. Vi må løfte blikket ut av klasserommet og se på barns evne til læring og utviklingsmuligheter i sammenheng med livssituasjonen deres. Ved å styrke familier i krise, forebygge at barn blir forlatt og tilby gode alternative omsorgsløsninger, gir vi barn verden over den trygge rammen rundt livet som gjør at de kan få utbytte av skolegang og læring.
Mer omsorg, bedre utvikling
En rapport utarbeidet på oppdrag fra SOS-barnebyer, anslår at så mange som 10 prosent av verdens barn lever uten eller står i fare for å miste foreldreomsorg. Barnekonvensjonen slår fast at det beste for barn er å vokse opp i en familie. FN har også utviklet egne retningslinjer for alternativ omsorg. Med alternativ omsorg menes det omsorgstilbudet som barn tilbys når foreldre eller andre personer i deres nærhet ikke kan ta seg av dem.
Dybdahl trekker frem at Norges samarbeid med UNICEF og andre organisasjoner har bidratt til viktig innsats gjennom helsesektoren og investering i barn- og mødrehelse. Vi mener at Norge nå bør strekke innsatsen enda lenger, og bidra til tiltak som sikrer at barn får vokse opp med gode omsorgspersoner, slik at de får muligheten til normal utvikling helt fra barnet er i mors liv og til det kan stå på egne ben.
Norge kan i vår utviklingspolitikk arbeide for å sikre en implementering av FNs retningslinjer for alternativ omsorg og investering i omsorgs- og beskyttelsesstrukturer, og dermed bidra til at flere barn får den omsorgen og oppveksten de har rett til. Ved å investere i en god barndom kan Norge medvirke til at millioner av barn som i dag faller utenfor, får kvalitetsutdanning og utvikle seg til å bli selvstendige voksne som igjen kan bli gode bidragsytere i samfunnet.
