Så det er egentlig ikke snakk om prioritering: Bare å velge hvilket område som skal få mer penger, i tillegg til alle gamle prioriteringer som videreføres.
Den blå regjeringen har valgt å markere seg på utdanning, og la i fjor frem en egen stortingsmelding om dette. Her står det blant annet: ”Et grunnleggende prinsipp for Norges innsats er at grunnutdanning skal være gratis og tilgjengelig for alle.” Og senere at regjeringen skal ”arbeide for delmål om gratis grunnutdanning av høy kvalitet for alle”.
Men hva om dette tilsynelatende prisverdige delmålet står i veien for det egentlige målet – at barn og unge i fattige land får seg en utdanning der de faktisk lærer noe?
Tidsskriftet The Economist trykket 1. august i år en lengre briefing om privatskoler rettet mot lavinntektsgrupper i fattige land, en sektor i sterk vekst i Afrika og på det indiske subkontinent. Veksten skyldes at selv om staten tilbyr gratis utdanning, velger mange, også en betydelig gruppe fattige seg bort fra disse, siden skolene er for dårlige.
De offentlige skolene er plaget av streiker, eller at lærerne rett og slett ikke møter opp. Economist viser til en studie fra Verdensbanken der lærerne i en del afrikanske land var borte 15-25 prosent av tiden. Tidsskriftet viser også til at private billigskoler ligger i front når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Dette bremses i offentlige skoler der lærere og deres fagorganisasjoner gjør alt de kan for unngå tiltak som fører til mer kontroll med hva de gjør og reduserer behovet for lærere.
Kenya avskaffet skolepenger i 2003, og ble blant annet av Unicef fremhevet som et eksempel til etterfølgelse. Bistandsmidlene strømmet på. Men kvaliteten i de offentlige skolene var og er så dårlige at dette har ført til en kraftig vekst i private skoler. En studie fra Africa Growth Initiative ved Brookings Institution viser at disse har vesentlig bedre resultater, også etter å ha justert for sosioøkonomisk bakgrunn, og selv om de har lavere utgifter. Dessuten er det ikke slik at de ”gratis” skolene egentlig er gratis. De tar gjerne betalt for uniformer, bøker og utstyr. Og selv om mange av de fattigste ikke tar seg råd til skolepenger, klarer en ikke ubetydelig del å finne rom for dette.
Economist konkluderte: ”I valget mellom en gratis offentlig skole der lite undervisning foregår og en privat skole der deres barn faktisk kunne komme til å lære noe, vil foreldre som kan skrape sammen skolepengene hoppe på det siste.”
Stiller krav
Årets Nobelprisvinner i økonomi Angus Deaton trakk i en artikkel hos Project Syndicate i september 2013 frem at en grunn til at bistand ikke virker særlig godt er at den undergraver ansvarliggjøringen av staten. En regjering som skattelegger sine innbyggere og til gjengjeld tilbyr tjenester, må stå ansvarlig. Tilsvarende vil foreldre som betaler skolepenger – selv de små summene vi her snakker om, gjerne noen få dollar i måneden, kunne stille krav.
Brookingsforskeren Mwangi S. Kimenyi skriver om de kenyanske privatskolene: ”Å unnlate å levere resultater er umulig, selv for de billige private skolene. Profittmotivet og konkurranse er viktige kilder til forbrukermakt”.
En forskergruppe (Ashley m.fl.) gikk i fjor, på oppdrag av det britiske bistandsdepartementet, igjennom tilgjenglige forskning på billige privatskoler i utviklingsland. De fant sterke bevis på at undervisningen var bedre i privatskoler, og moderate bevis på at læringsresultatet var bedre der og at de har lavere kostnader.
Forskerne ble senere kritisert av privatskolevennlige Tooley og Longfield for å ha feiltolket og feilpresentert en del av den underliggende forskningen.
Det kan se ut til at vi står overfor et dilemma: Gratisprinsippet gir flere tilgang til utdanning, men denne utdanningen er av dårligere kvalitet enn der det kreves litt skolepenger.
Konsentrere bistanden
En naturlig konklusjon ville være å konsentrere norsk bistand om de aller fattigste, som ikke kan betale selv det minste i skolepenger. Og snarere enn å putte bistanden i et offentlig skolesystem som fungerer dårlig, bør støtten kanaliseres slik at de fattigste kan gå på privatskoler. Men i Stortingsmeldingen er ikke privatskoler nevnt med et ord.
Eller kanskje det rett og slett er slik at utdanningssystemet i fattige land leverer bedre resultater dersom bistandsindustrien holder seg unna, og det enkelte land tar ansvaret for å utvikle en blanding av betalingsskoler, nonprofit og offentlige skoler som må konkurrere om elevene?
