Forbausende nok er det her i landet skrevet lite seriøst om FNs Sikkerhetsråd, et av de mektigste organer på den internasjonale scene. Sånn sett er det en prisverdig oppgave mangeårig journalist Tove Gravdal har påtatt seg. Og hennes forutsetninger er de beste, både fordi hun har bred erfaring som utenriksjournalist og fordi hun var presseråd ved vår FN-delegasjon i en del av perioden da Norge sist var medlem av Sikkerhetsrådet, for 20 år siden.
God folkeopplysning
Gravdals tilnærming i boken er tredelt. På den ene siden å gjøre leserne bedre kjent med bakteppet for opprettelsen av Sikkerhetsrådet med sine interne strukturer, prosedyrer og maktforhold. Dernest drøfte rådets behandling av et utall mer eller mindre kjente stridsspørsmål. Og ikke minst, med utgangspunkt i erfaringene fra 2001-02; hvorfor ønsker Norge på nytt å spise kirsebær med de store i FN; vetomaktene USA, Kina, Russland, Frankrike og Storbritannia?
Når boken er leseverdig er det ikke minst fordi den gjør oss klokere om FN-systemets fremste maktsentrum og samtidig kortfattet rekapitulerer viktige politiske og sikkerhetspolitiske hendelser. Mange av disse har havnet på Sikkerhetsrådets dagsorden, mens andre - av mer eller mindre aktverdige grunner - aldri er blitt et anliggende for rådet.
Mens Norge for 20 år siden konkurrerte med Irland og Italia, er Irland og Canada denne gang våre konkurrenter. To av de tre landene vil få plass i Sikkerhetsrådet for 2021-22, og det kan ikke utelukkes at kommende votering vil gi flere ekstraomganger slik tilfellet var sist, den gang mellom Norge og Italia.
Lærdommen fra Folkeforbundet
Deler av innholdet i Gravdals bok er kjent for de som følger internasjonal politikk, og særlig for de som har interesse for politisk historie. Likevel skader det ikke å få skissert motivene bak etableringen av FN og Sikkerhetsrådet i kjølvannet av annen verdenskrig.
Boken tar oss innom viktige møter i Moskva, Teheran, Jalta, London, San Francisco og New York, og minner oss om de geopolitiske endringene som fant sted i forlengelsen av Japans angrep på Pearl Harbor i desember 1941. USA innså at man måtte unngå feilen fra Folkeforbundet etter første verdenskrig - organisasjonen som hadde begrenset makt fordi USA aldri ble medlem.
Da Sovjetunionen foreslo opprettet et sterkt maktsentrum innen FN, med «alle mulige» midler i spørsmål om krig og fred, var konturene lagt for Sikkerhetsrådet. Og som en del av dette fulgte vetoretten for «de fem store» og kampen mellom de andre medlemmene om å få besitte en rådsplass for to år om gangen.
Begrenset honnør til Trygve Lie
Når Tove Gravdal skriver at Trygve Lies «ettermæle i FN er omstridt» fornemmer man et understatement. Greit nok, dette er ingen bok om FNs første generalsekretær som etter manges mening fikk en jobb som var for stor for mannen fra Grorud. Andre har fordømt hans «forfølgelse av russere» eller de har hevdet at Lies åpenbare favorisering av Israel la grunnlaget for mange av de trauma og den diskriminering som palestinerne senere har slitt med.
Gravdal viser til denne kritikken, men vektlegger på sin side Trygve Lies bidrag til at FN-bygningen fikk en fremtredende plassering i New York, og gir ham mye av æren for at Norge har levert store kunstneriske bidrag til utsmykkingen av Sikkerhetsrådets faste møterom mv.
Alvor, men også plass til anekdoter
Forfatteren tar oss igjennom stridsspørsmål som de første ti-årene preget rådet; Israel-Palestina-konflikten, Koreakrigen, Suez-krisen, Kongo, Rhodesia, Iran-Irak-krigen, Kosovo, anslaget 11.9 og dets vidtrekkende konsekvenser samt USAs krigsønske overfor Irak. Senere i boken andre stridsspørsmål, helt opp til våre dager.
Med utgangspunkt i sitt arbeid ved FN-delegasjonen skriver Tove Gravdal inngående om dramatiske september-dager i New York i 2001 og om forløpet til intervensjonen i Irak året etter. USA, i tospann med Storbritannia, ga som kjent etter langvarige forhandlinger blaffen i Sikkerhetsrådet som ikke ville autorisere krigen mot Saddam Hussein. Forfatteren bruker ikke for sterke ord i sin omtale av de løgner som ble utspilt i Sikkerhetsrådet for å rettferdiggjøre krigen.
Stoffet er alvorlig nok, men det skader ikke fremstillingen at hun også finner plass til anekdoter bl.a. om medias jakt etter mulige norske omkomne 11.9 og om den formalistiske UD-pressetalsmannen som «skjelte meg ut» fordi Gravdal hadde vært imøtekommende overfor en NRK-journalist som ønsket en Irak-kommentar fra vår «uhøytidelige, godt likte» FN-ambassadør - istedenfor å henvise journalisten til UD i Oslo, «seks tidssoner unna».
Erfaringene fra sist
En av bokens hovedbolker dreier seg om erfaringene fra sist Norges kjempet om en plass i Sikkerhetsrådet. Daværende statssekretær Raymond Johansen er her en av hennes fremste kilder. Johansen forsvarer ressursbruken, men det «var ikke verdt all reisingen, for det var så mye juging».
Og apropos de mange falske forhåpninger om stemmebytte; de av oss som den gang var pålagt å selge det norske budskapet får lett aha-opplevelser på dette punkt.
Selv husker jeg godt ambassadøren som tok imot meg i sitt lands ambassade, men som før han ville høre om Norges stemmesanking utbrøt; «-Velkommen. Som du kanskje vet er mitt land om to år interessert i Norges stemme for en plass i …., en viktig FN-organisasjon…». Ja, hvem vet om vi fikk deres stemme og om vi ga dem vår stemme to år senere.
Hva vil vi utrette…?
Den kanskje beste delen av Gravdals bok omhandler balansegangen som Norge i Sikkerhetsrådet kontinuerlig må foreta mellom primære standpunkter og maktpolitiske realiteter. Selv diplomatisk arbeid på høyt nivå må vike dersom stormaktene, og da særlig vår fremste allierte USA, ikke deler Norges ønsker og håp.
Sånn sett var det mer «givende» for Norge å arbeide med Etiopia-Eritrea-konflikten i Sikkerhetsrådet enn den evigvarende striden mellom Israel og Palestina. Og det til tross for Norges mangeårige engasjement for palestinernes sak.
Og hva er mulig å få til…?
Ethvert medlem av Sikkerhetsrådet må lede en eller to FN- komiteer, og sist Norge var på vei inn var det regjeringens ønske å lede komiteen som overvåket de fire år gamle sanksjonene mot UNITA, den angolanske opprørsbevegelsen.
Dette virket greit helt til utenriksminister Jagland under en løpetur i Lier-skogen fikk telefon fra sin amerikanske kollega, Madeleine Albright. USA påla oss å lede sanksjonskomiteen for Irak, og herigjennom olje-for mat-programmet, «det største skandaleprosjektet i FNs historie». De som måtte undre seg over hvorfor Norge, som har en høy profil i korrupsjonssaker, ikke gjorde mer for å motarbeide programmets omseggripende vanstyre, med utstrakt korrupsjon, får svar i denne boken.
Og den som svarer er daværende FN-ambassadør, den sindige Ole Petter Kolby; - Nei, «vi kunne ikke det. Alt med Irak var så politisk betent. Hvis vi hadde stukket nesa ut, ville amerikanerne ha blitt forbannet.»
Ja, så enkelt og så vanskelig er det å ha Sikkerhetsrådets mektigste medlem som sin beste venn.
Betyr så dette at Norge aldri maktet å gjøre en forskjell som medlem av Sikkerhetsrådet? Vel, den som leter finner oftest noe, og Gravdal stopper ved påskeaften 2002. Norge ledet da rådet, et verv som månedlig går på rundgang. En dramatisk tilspissing mellom Israel og palestinerne gjorde at Norge måtte sammenkalle Sikkerhetsrådet om det var aldri så mye påskefri i FN. Et norsk forslag til uttalelse fikk rådets tilslutning - med unntak av Syria; «Partene ble bedt om å inngå våpenhvile, og Israel ble bedt om å trekke seg ut fra byene på Vestbredden». En «diplomatisk seier for Norge» skriver Gravdal før hun lakonisk får oss ned på jorden igjen; «men på bakken gjorde den liten forskjell. Voldshandlingene fortsatte…» Og kanskje verst av alt, «det norske håndverksarbeidet» ble ikke en gang omtalt i The New York Times!
Økende interesse for FN-operasjoner
Forfatteren skriver godt om FN-operasjoner, med særlig vekt på Rwanda og Bosnia. Og hun stiller med rette spørsmål om hvorfor Sikkerhetsrådet, som på 90-tallet var mer samstemt og handlekraftig enn på lenge kunne tillate tragediene i Rwanda og Srebrenica.
Noen av de involvertes svar gjengis uten at dette i nevneverdig grad svekker spørsmålenes kraft og relevans. Sikkerhetsrådet på sitt verste vil mange si, og med dette som bakteppe stiller Gravdal også det betimelige spørsmålet; hvorfor hastet det for Sikkerhetsrådet å gripe inn i Libya-konflikten, mens rådet ikke har klart å samle seg om noen humanitær intervensjon i Syria? Svaret knytter seg selvsagt til stormaktenes ulike interesser og den skepsis som misbruket av FN-mandatet i Libya har mobilisert.
Boken gir oppdatert informasjon om FNs fredsbevarende styrker, og forfatteren legger ikke skjul på skuffelse over at norske regjeringer de siste 20 årene ikke har fulgt opp tidligere løfter om økt satsing på FN-styrker. Etiopia, Bangladesh, Rwanda, India og Nepal er i dag land med flere tusen soldater hver til FNs operasjoner, og også Kina øker nå sin innsats på dette felt.
Utviklingen har dels sammenheng med at disse landene tjener penger på sine bidrag, ja styrkene fra diverse utviklingsland fremstår iblant som fremmedarbeidere. Men viktig er det også at Norge, og andre vestlige land, over mange år har prioritert NATO-operasjoner, da særlig i Afghanistan. Gravdal noterer med interesse at det innen Forsvaret synes å være en økende forståelse for betydningen av FN-operasjoner.
Stor bekjentskapskrets
Gravdal er flink til å forklare prosedyrer og det omfattende stammespråket som preger arbeidet i Sikkerhetsrådet, hvor det er tett mellom forkortelser og akronymer. Hun gjør mye bruk av sin omfattende bekjentskapskrets - norsk som utenlandsk. På denne måten tar hun leserne med gjennom rettslige, formelle og uformelle sider ved Sikkerhetsrådet. Opplegget bidrar til kunnskapsformidling og kvalitetssikring, men fremgangsmåten har også en nedside; man savner ofte hennes egne meninger og iblant blir det vel mye en-kildejournalistikk.
Lite refleksjon om Libya
Særlig merkbart er dette i omtalen av NATOs krig mot Libya i 2011. Her siterer hun briten Ian Martin som var FNs øverste leder i landet i vel et år fra 2011, og som «mener det var riktig å intervenere i Libya…, ellers kunne det ha blitt stygt i Benghazi….».
Fremstillingen ville ikke ha tapt på mer refleksjon fra forfatterens side, og en klarere henvisning til den knusende kritikk som bl.a. fra britisk og norsk-svensk hold etter hvert ble rettet mot mange av de «analyser» som legitimerte intervensjonen. Vi snakker her om anslag hvor norske fly slapp i alt 588 bomber over Libya, angrep som bidro til død, ruiner og kaos i landet. Hertil kom sabotasjen mot Sikkerhetsrådets mandat som ikke hjemlet arbeid for regimeskifte i landet.
For medlemskap - tross alt
Prisverdig er det å få en bok «fra innsiden» i FN-systemet, selv om man noterer seg at forfatteren er journalist og ikke historiker. Dette har fordeler og ulemper. Boken vinner på at kilder klargjøres i tekst, noter og supplerende henvisninger. Dessverre mangler boken et personregister, og ettersom forfatteren omtaler mange hendelser som er godt billedlagt er det overraskende at ingen bilder har fått plass i boken.
I et etterord konkluderer Gravdal med at Norge bør søke plass i Sikkerhetsrådet. Ikke fordi hun betviler at det blir utfordrende å arbeide så tett opp mot land som har «makt til å sette seg selv først», men fordi «det vil være feigt av Norge å overlate arbeidet i Sikkerhetsrådet til andre».
Det er her snakk om en argumentasjon nokså sammenfallende med regjeringens; målsettingen for norsk medlemskap er ikke påtrengende presis eller ambisiøs. Men kostnadene ved å måtte innordne seg vetomaktene antas å bli oppveiet av den prestisje og de muligheter det gir over to år formelt å tilhøre FN-systemets elite. Skulle Norge om ikke så lenge slippe igjennom nåløyet får man etter hvert erfare hvordan kirsebærene smaker denne gang.
(Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf).
