Biologi-professor Dag O. Hessen har lenge vært sentral i debatten om artsmangfold, økologi, naturforvaltning og klima. Mens mange av hans kolleger hjemme og ute er blitt sittende i sine elfenbenstårn, har Hessen jevnlig kommet ut i åpent lende.
Det er således ikke tilfeldig at hans nyeste bok «Verden på vippepunktet», med undertittelen «Hvor ille kan det bli?» åpner med henvisning til det såkalte klimabrølet foran Stortinget i august i fjor. Der slo en sindig, middelaldrende, faglig merittert professor følge med mange andre, og tok i noen sekunder på seg et noe spesielt ansiktsuttrykk.
Og overfor de som undret seg over at Hessen den dagen befant seg på Eidsvoll plass, og ikke på Blindern, hadde han følgende melding å komme med; «Amazonas og Australia brenner, Grønlandsisen smelter, ekstremvær og hetebølger herjer. Havene er fulle av plast, mens insekter, fugler og amfibier – ja, de fleste dyr – er på sterk retrett».
Dette og annet var også bakteppet for at han og 24 andre forskere og kulturpersonligheter undertegnet en støtteerklæring for den første skolestreiken for klimaet.
Fagfolk må på banen
Hessens mantra synes klart; det er en tid for alt. Forskning i stille rom er viktig og nødvendig, men iblant må også fagfolk på banen, ikke bare følge viktige hendelser fra tribunen. Ja, mon ikke forskere har en særlig forpliktelse til å opplyse andre om sentrale utviklingstrekk i naturen og i atmosfæren, rammeverket for vår eksistens.
Og det er her han også i denne boken viser sin styrke, som informant og som kommunikator med leserne. Overnevnte brøl er unntaket, hans stil ellers er saklig neddempet og lite insisterende. Hans budskap og meninger stikkes ikke under noen stol, men i god akademisk tradisjon er han åpen for vurderinger som kan nyansere eller supplere hans egen forståelse og hans advokering for en ny livsstil.
Boken spenner mellom mange viktige og gjenkjennelige temaer, slik som natur- og artstap, naturforvaltning, økonomi versus økologi, karbonfangst, bokføring av klimagassutslipp, Greta Thunberg, og nødvendigheten av «det grønne skiftet». Den store befolkningsveksten, som reduserer naturmangfoldet og fører til økt forbruk og klimagassutslipp, er selve «elefanten i rommet».
En reise gjennom artenes historie
Det er en intens og spennende reise Hessen tar oss med på. I et kjapt og informativt språk beskriver han artenes tilblivelse og de (endrede) rammebetingelsene som store dyr, små dyr, insekter og raudåta, «Norges kanskje viktigste dyr», er underlagt. Og som en viktig del av fortellingen blir aktuelle evolusjons-teorier og ulike økosystemer rekapitulert og utdypet, naturlig nok med Charles Darwin som sentralt bindeledd.
Forfatteren gjør oss kjent med brudd i den evolusjonære utviklingen, hvorav de første flercellede bløtdyrene fra om lag 575 millioner år tilbake i tid har en fremtredende plass. Og det samme gjelder «den kambriske eksplosjonen» som startet 25 millioner år senere.
Viktig er også formingen av fossile karbonlagre for 65 millioner år siden, skapt av meteoritt-nedslaget utenfor Mexico. Dette nedslaget bidro til at blant annet dinosaurer måtte se mennesket overta hegemoniet på kloden.
Gjør kompliserte fakta forståelige
Dag O. Hessen understreker at artsutryddelse ikke er noe som bare preger dagens biologi. Enkeltarter, ja «grupper av arter har blitt borte» gjennom historien. Masseutryddelser har ofte skjedd over «et relativt kort tidsrom» sier han, før han understreker at fartsbegrepet her tilhører paleontologer og geologer. Vi snakker om hendelser som ikke lar seg etterspore på youtube eller i gamle aviser.
Noe av det som gjør forfatteren til en særlig skattet veileder er hans evne til å omgjøre kompliserte fakta og årsaksforhold til forståelig tekst. Dette er en viktig egenskap for enhver som har mye på hjertet om store temaer. Og boken taper ikke på at Hessen er dyktig til å belegge sin ofte teoretiske fremstilling med praktiske, lett håndgripelige eksempler – iblant med en fornøyelig undertone og med overraskende referanser.
Et av de mest sentrale punktene i boken gjelder de miljømessige grensene for vekst. Forfatteren avviser en «Ole Brumm»-løsning når det er tale om valget mellom fortsatt vekst eller bærekraftig utvikling. Ja, inntil videre betrakter han et «ja takk til begge deler» som ønsketenkning.
Og i drøftelsen av økonomiske aktiviteter som særlig bidrar til menneskeskapte utslipp av klimagasser nevner han sementindustrien, stålindustrien, flytrafikken og turismen. Alle står for eksponentiell vekst, og hver for seg forverrer de klima og miljø her i landet og internasjonalt.
Kampen om Virkeligheten
«Det er høy risiko for at dette går galt…» Oppslaget i en ledende norsk avis i fjor sammenfalt med massive markeringer for miljøet, og Hessen nikket anerkjennende inntil han leste fortsettelsen; «Vi tåler ikke særlig dårligere økonomisk vekst i verden». Bankmannens bekymring gjaldt aksjemarkedet, ikke utviklingen på klima- og miljøområdet.
Eksempelet over illustrerer ulike virkelighetsforståelser av temaet vekst og miljø, i dag som tidligere. Hessen har for eksempel stor respekt for «Brundtland-rapporten» av 1987, men er samtidig kritisk til rapportens betoning av økonomisk vekst som en nødvendighet.
Hessen erkjenner at mange oppfatter både han selv og likesinnede som naive og eventyrlystne. Vel får de kreditt for å besitte mye faglig innsikt, men de tildeles liten ære hva gjelder Virkeligheten med stor V.
Forfatteren synes særlig oppgitt over hvor vanskelig denne debatten blir når det er snakk om olje og gass. Både oljenæringens talsmenn og store deler av det politiske etablissementet ser norsk fossilindustri «som en del av løsningen, ikke problemet, i den globale klimapolitikken». Norsk olje er jo renere enn annen olje, og enda mye renere enn kull, gjentas det ofte. Hessen makter ikke å skjule sin overbevisning om at sakskomplekset er mer komplekst enn som så.
Tre vippepunkter
Forfatteren knytter mye av innholdet i boken til det han kaller vippepunkter. I det første av tre slike punkter slår han fast at de siste 100 års endringer i naturen er dramatiske. Det er snakk om «en halvering av mangfoldet i løpet av et øyeblikk i historien».
Befolkningsøkning og økt forbruk legger beslag på stadig større landområder, i tillegg til at klimaendringer i økende grad bidrar til naturdød. Forfatteren skisserer frykt for dyptgående skifter i hele økosystemer, og han understreker nødvendigheten av «storskala naturvern» om ikke enkeltarter, næringskjeder og naturmangfoldet skal bli ofret i et negativt, uopprettelig vippepunkt.
I drøftelsen av sitt andre vippepunkt viser han til beregninger utført av FNs klimapanel (IPCC) som indikerer yttergrenser for den globale oppvarmingen til mellom 1,5 og 4,6 grader fram mot 2100. Andre anslag antyder 2,3-3,4 grader som mest sannsynlig, gitt et doblet atmosfærisk CO2-innhold om 80 år.
Uansett hvordan virkeligheten vil fremstå understreker Hessen at «temperaturøkninger i seg selv har en eskalerende effekt». Man behøver ikke være klimahysteriker for å innse at selv en utvikling som er mer positiv enn de mest ekstreme anslagene vil kunne vise seg umulig å håndtere, både for mennesker og for økosystemer.
Det tredje vippepunktet knytter Hessen til vårt forbruksmønster. Han betoner viktigheten av økt gjenbruk, men er samtidig opptatt av at det grønne skiftet ikke skal representere en ny miljøbelastning.
For Hessen er det et lyspunkt i en tid med blomstrende negative profetier at begrepet bærekraft synes å få en økende oppslutning blant forbrukere. Viktig og bra sier forfatteren, men føyer til at vi er langt fra vippepunktets oppside – det som forutsetter at begrepet bærekraft «setter premissene for verdensøkonomien».
Innvendinger til å leve med
Det er lett å gi kompliment til forlaget Res Publica som stadig utgir spenstige debattbøker om aktuelle og viktige samfunnsspørsmål. Hesses bok er enda et eksempel på dette, og bør være interessant langt utenfor fagmiljøene. Boken inkluderer dessuten et solid noteapparat og en bred referanseliste, hvilket er nyttig for oppfølgende lesing.
Forfatteren nøyer seg med én grafisk figur i boken, trolig ville mange lesere satt pris på flere. Dessuten savnes her, som i andre Res Publica-bøker, et personregister. Men disse innvendingene svekker ikke gleden mange vil føle over en bok som krever mye av leserne, men som samtidig gjør oss klokere i møtet med en komplisert verden.
Siste punktum ble satt før koronaen traff oss. Dermed mistet vi forfatterens drøftelse av mulige miljømessige konsekvenser av de siste måneders pandemi. Men bli ikke overrasket om han gjør dette til et sentralt tema i en senere bok. Slikt kan falle naturlig for en forfatter som evner å se de store sammenhenger, og som også kan skrive klokt om dem.
(Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf).
