- Jeg håper dommeren i Kisangani kommer til å snakke med noen av oss som jevnlig møtte French og Moland på puben i Kampala, sa han.
På puben var det anerkjennelse å høste, dette var «modige gutter» som hadde vært på farlige oppdrag før - i Etiopia, Kenya, Uganda og Kongo.
Jeg leser den nyutkomne boken «Maskespillet i Kongo» og minnes samtalen jeg i april 2010 hadde med en svensk eks-kollega som jeg nå tilfeldigvis møtte i Mosambik. Han hadde forflyttet seg fra Kampala til bistandsarbeid i Maputo. Jeg var der på et regionalt ambassadør-møte, og ettersom vår reise hjem til Europa ble rammet av aske-utbruddet på Island ble det god tid til å mimre både om vår felles fortid i Bangladesh og snakke om de to nordmennene som satt fengslet i Kongo.
En annerledes bok
Innholdet i boken om de norske leiesoldatene i Den demokratiske republikken Kongo stemmer godt med det jeg hørte for 10 år siden. Vanvittig mye har vært skrevet om Joshua French og Tjostolv Moland, nær 40 000 ganger har de vært omtalt i norske media siden de ble arrestert i mai 2009. Dessuten er bøker skrevet og det er laget film mv.
Trenger vi så enda en bok om de to nordmennenes galei i Afrika? Nei, egentlig ikke. Men denne boken er ikke bare om de to, vel så mye er det en samling beretninger om Norge, vår selvgodhet, vår prektighet, samt manges aversjon mot forståelse og læring om noe ukjent.
Lite av medieomtalen etter French/Moland-saken har hatt et samfunnsperspektiv, lite har gitt oss innblikk i Kongo og Norges forhold til dette store landet – i fortid og i samtid. Lite eller intet har vært skrevet om sakens konsekvenser for norsk-finansiert bistandsarbeid i Kongo og den betydning saken har hatt for integreringen av kongolesere her i landet. Og endelig, man har lært lite om «det voldsforherligende tankegodset som saken berører».
Norsk arroganse
Foreliggende bok søker å rette på dette. Og slik sett er det en spennende utfordring Fellesrådet for Afrika, som utgiver, har påtatt seg. Boken er et viktig debattinnlegg om arroganse overfor «de i Afrika», norske myndigheters beskjedne vilje til å forstå kongolesiske samfunnsstrukturer og UDs tidvis tvilsomme samarbeidspartnere i kampen for å få drapsdømte leiesoldater hjem til Norge. Gjennom et titalls artikler utvider redaktør Marta Tveit på en kløktig måte vår horisont, gir oss økt innsikt om «de andre» og oss selv. Gode litteraturlister supplerer bildet, så får vi leve med en del gjentakelser slik det ofte blir når en bok består av mange deler.
Boken retter kritiske blikk på medias dekning av French/ Moland-saken, og man får gjenopplevd den servilitet som både media og navngitte forfattere viste overfor to nordmenn som gikk seg vill i sitt forsøk på å tilby opprørsgrupper tvilsomme tjenester. Interessant er det også å få rekapitulert brede holdninger i Norge, ofte med rasistiske undertoner, mot aktørene i kongolesiske rettsinstanser. Hvem var disse menneskene som trodde de kunne behandle «våre gutter» på en så nedverdigende måte? Viste ikke de teatralske innslagene i rettssalene at dette ikke bare var primitivt, men også inhumant mot norske borgere?
Imponerende gravearbeid
Bokens hovedbolk står Halle Jørn Hanssen for. Med sin mangeårige bakgrunn som bl.a. journalist og NRK-korrespondent i Afrika har han hatt bedre forutsetninger enn de fleste for å følge French/Moland-saken. Et imponerende gravearbeid ligger til grunn for hans bidrag i boken. Med stor innlevelse tar han utgangspunkt i sakens bakteppe; French/Molands mislykkete rolle i det norske forsvaret, hvor de uttalt savnet en «krigerkultur (som) er en naturlig del av mennesket». Og hva var vel da mer naturlig enn å reise til Kongo, hvor forfatteren følger dem fra fengslingen i mai 2009 og fram til Frenchs hvitvaskingskampanje etter hjemkomsten i 2017.
I Hanssens bidrag til boken passerer det meste revy; venneparets forsett i et kongolesisk vepsebol av politiske og militære stridigheter – med fristende muligheter for leiesoldater med ambisjoner og sans for skarpe oppdrag. Etableringen av et sikkerhetsselskap, som mot god betaling, kunne tilby tjenester til ofte tvilsomme enheter som trengte vern om sin illegale, lukrative virksomhet i gruver og/eller i skogplantasjer. Ferden gikk gjennom jungelen, via fatale skudd som drepte deres sjåfør, seks-barnsfaren Abedi Kasongo, og fram til lange uker, måneder og år i fengsler som ikke frister noen.
«Vi har vunnet»
Deretter rettssaker, Molands selvmord i fengselet i 2013 og kampen som UD, kristne konservative i Norge samt Frenchs mor og andre førte for frigivelse – fram til den noe spesielle pressekonferansen på selveste 17. mai da Erna Solberg og daværende utenriksminister Børge Brende kunne erklære at French var satt fri. Stolthet blandet seg med prektighet hos regjeringens nummer en og to, og det var som man hørte budskapet; «Regjeringen klarte det, og om mindre enn fire måneder er det valg.» Norge hadde vunnet over vanstyret i Kongo, og mange mintes tidligere utsagn fra høyt hold om at «de ikke bare har dødsstraff», men sågar «kapper hoder av folk». Når ikke «Ja, vi elsker» ble avspilt, var det vel fordi vi alle hadde hørt sangen noen ganger tidligere den dagen.
Kriminell hjelper kriminell
Mange har undret seg over at UD kunne bruke flere millioner kroner for å få en drapsdømt nordmann fri i et land hvor dødsdom ikke har vært praktisert siden 2003. Andre har vært mer forbløffet over at norske myndigheter kunne gjøre bruk av israeleren Dan Gertler i sitt arbeid for benådning av French.
Historien om Gertler har gått under radaren her hjemme, men blir nå flombelyst av Halle Jørn Hanssen. Gertler var en internasjonalt kjent diamantforedler som både Verdensbanken, Pengefondet og amerikanske myndigheter lenge hadde i søkelyset for kriminell virksomhet bl.a. i Kongo. Gertler var på god fot med president Kabila, men han var samtidig under internasjonal granskning da han ble engasjert i French-saken. «Det er merkelig om ikke UDs «politiske ledelse visste om dette», skriver forfatteren lakonisk. Aldri før har det vel hendt at norske myndigheter hyrer en internasjonalt «meritert» kriminell til arbeidet for å få løslatt en annen kriminell!
Som andre bidragsytere i boken skriver Hanssen kvast og med stort engasjement. Han avkler fortellingen om at de to i Kongo var naive nordmenn som mer eller mindre tilfeldig hadde havnet i Afrika. Dette er ingen «nøytral» beretning om en spesiell sak, men de som klager over ensidighet bør ha i mente den omfattende sjamør-turneen som Joshua French etter hjemkomsten gjennomførte i by og bygd – for de som ville betale og lytte.
«Litt uheldige gutter»
Mens Halle Jørn Hanssen tegner det store bildet, gir sosialantropologene Sindre Bangstad og Bjørn Enge Bertelsen et nærbilde av situasjonen for French og Moland, og ser nærmere på hvordan deres skjebne ble solgt inn til, og brukt av, medier og folk i Norge. På den ene side «Kongo som vill, korrupt og primitiv….. Moland og French på den annen side ...i spennet fra litt uheldige gutter på tur til mer eller mindre sakesløse eller uskyldige ofre for den primitive verden de hadde havnet i…». Norge er utgangspunktet, Norge er sentrum, Kongo og det meste annet blir skummelt og mindreverdig.
Det er i sannhet en ganske drepende gjennomgang av fortellingene som norske skribenter solgte hjem fra Kongo, og særlig forfatterne Morten Strøksnes og Fredrik Græsvik får gjennomgå. Begge har skrevet leseverdige bøker om saken, men det skader ikke også å lese den versjonen av virkeligheten som Bangstad/Bertelsen presenterer i denne boken. Da vil man i det minste måtte erkjenne at de to drapsdømte var noe mer enn det som fremgår av Græsviks omtale; «to fine fyrer som mest av alt ønsket å være frie menn».
Norge og Kongo
Sosialantropologen Espen Wæhle skriver spennende om de mange norske leiesoldatene i Kongo gjennom tidene. Det er blitt en innsiktsfull beretning om den historiske kontaktflaten mellom Norge og Kongo – mer omfattende enn de fleste aner. Interessant nok var det i Ituri-området nær grensen mot Uganda, hvor French og Moland tok seg inn i Kongo i april 2009, at de første norske offiserene hadde sitt voldsutsatte operasjonsområde mer enn hundre år tidligere. I alt 236 nordmenn er ettersporet i Kongo siden 1890-tallet; offiserer, leger, sjøfolk, jurister, dommere mv. Wæhle, som tidlig på 1980-tallet gjorde feltarbeid nettopp i Ituri-regionen, bretter ut mange historier i fascinerende ordelag.
Regnskogen fikk lide
Norge hadde store planer for innsats i Kongo, verdens nest største regnskogland. Lars Løvold, Regnskogfondets tidligere leder, drøfter hvordan innsatsen i Kongo led under French/Moland-saken. Etter en lovende start hadde norsk skogbistand stadig svakere fremgang, og Løvolds påstand er klar; «At ingenting skjedde, kan bare forklares på en måte: Moland og French-saken kom i veien. Utenriksdepartementet valgte å koble regnskogbevaring og lokal utvikling for millioner av fattige mennesker med frigivelse eller soningsoverføring for to drapsdømte nordmenn».
Miljøaktivisten Barthelemy Boika Mahambi følger i en egen artikkel opp med skuffelse og sterk kritikk fra kongolesisk side over at Norge ofret en god sak til fordel for drapsmenn. Påstandene i denne og Løvolds artikkel er forståelige, men jeg synes nok forfatterne burde ha problematisert dette mer. I et annet av bokens bidrag slås det fast, som vel sant er, at byråkrati og korrupsjon i Kongo må ta en god del av skylden for at dette bilaterale programmet stagnerte.
Integreringen blir vanskeligere
To av de mange interessante bidragene i boken omhandler French/ Moland-sakens negative innvirkning på integreringen av kongolesere i Norge. Et av bidragene er skrevet av Irene Kinunda Afriyle, kulturarbeider/lærer i Bergen, som har bodd her i landet i 12 år. I sitt bidrag «Gutta i Kongo» viser hun hvordan saken sementerte og forsterket tradisjonell skepsis blant nordmenn overfor kongolesere.
Lederen for Velferdsnettverket, Honoratte Basemake Mohanzi, som kom til Norge i år 2000, skriver sitt bidrag langs samme spor. «Tenk om dekningen av saken hadde bidratt til å bryte ned myten om hvit overlegenhet», skriver hun indignert, og fortsetter; «Tvert imot ble hele dette dramaet vist fram ut ifra «Ola Nordmanns»-perspektiv». Og Mohanzi er ikke nådig mot politikernes håndtering av saken. Det er som om politikernes forståelse av situasjonen kan kokes ned til sterk arroganse: «Vi er hvite og kan ikke begå kriminalitet i Kongo».
Reisebrev fra Kongo
I tillegg til ovennevnte bidrag rommer boken et interessant «Reisebrev fra Kongo, Anno 2011» skrevet av forsker Randi Solhjell og bistandsarbeider Madel Rosland.
Les mer: Moland-French-teateret - sett fra Øst-Kongo
De gir et innblikk i hvordan det var å leve i Kongo to år etter at French og Moland ble arrestert. Landet gjennomlevde dramatiske forhold; et omstridt presidentvalg, humanitære kriser og stadig mer skremmende rapporter om seksualisert vold i militære kamper langs og på tvers av ulike skillelinjer. Men for nordmenn flest, norske media og også norske diplomater i Kinshasa var det French/Moland-saken som syntes verd oppmerksomhet. De to gremmes av «de svært sneversynte perspektiver og analyser» som lå til grunn for norske holdninger til hendelser i Kongo, og gjennom sitt reisebrev søker de å balansere bildet.
Høyreradikalt tankegods
En viktig bok skal gjerne ha en god avslutning, og «Maskespillet i Kongo» lever opp til dette. Først ved forfatter Nikolaj Frobenius, dernest ved professor Thomas Hylland Eriksens etterord.
Frobenius hadde påtatt seg å finne fortellingen som kunne bli manus og film om French/Moland, men etter to besøk i Kongo og lange samtaler med fangene valgte han å skille lag med filmmakerne. Frobenius skrev i stedet boken «Kongonotatene» som både uttrykker medansvar i møtet «med det store, vakre og nedkjørte Kongo», men som også er blitt den mest utførlige gjengivelse av det tankegodset som lå til grunn for leiesoldatenes oppdrag i landet. Forfatteren måtte gradvis erkjenne at han sto overfor «politisk bevisste leiesoldater» med høyreradikale sympatier blandet med «krigsromantikk». Frobenius makter bedre enn andre å avkle myter omkring maskespillet i landet.
Klokt etterord
I et poengtert etterord tar Hylland Eriksen oppgjør med den hjemlige dekning av Kongo og de to leiesoldatene, og noe oppgitt spør han om vi virkelig ikke er kommet lenger. Manglende kunnskap om Kongo og kolonihistorien gjorde «det lett for norsk mainstream-presse å skrive om Moland og French uten kritiske innvendinger». Derimot ble det tydeliggjort for lesere og lyttere at Kongo er et «tropisk inferno og et samfunn regjert av inkompetente kleptokrater, og det var følgelig intet mindre enn heroisk av våre gutter å holde ut under slike forhold».
Forfatteren tror ikke «fordommer, forakt og uvitenhet» uten videre lar seg utrydde, men han har håp om at denne boken kan bidra til bedring.
(Bokanmelder Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf).
