Suketu Mehta er født i Calcutta, men vokste opp i USA, hvor han i dag underviser ved en journalisthøgskole i New York. Han har tidligere utgitt en prisbelønt bok om Bombay og har også markert seg som skribent i amerikanske aviser og tidsskrifter.
Hans anliggende denne gang er å gjøre oss klokere om faktorer som ligger bak migrasjon samt, blant annet ut fra egne erfaringer, å drøfte muligheter og problemer knyttet til assimilering. En grunnholdning hos forfatteren er at innvandring til økonomisk velstående land har et bakteppe med krig, konflikter, narkobander, klimaendringer, nød og nedverdige livsvilkår.
For Mehta utgjør kolonialismen mye av underlaget for dagens migrasjon og forfatteren ser ingen grunn til at de som flytter på seg skal be om unnskyldning. Tvert i mot anser han det som naturlig at spørsmålet som ofte stilles innvandrere; «- Hvorfor er dere her ?», besvares med; «- Vi er her fordi dere var hos oss».
Underforstått, spar oss for din intoleranse og arroganse, vi er alle innvandrere.
Fra India via Kenya til USA
Det gjør inntrykk når forfatteren bruker sin egen slekt som eksempel på migrasjonens kraft og utfordringer. Fra bestefarens påtvungne flukt fra sin indiske landsby, via slektens mangeårige opphold i Kenya, fram til midten av 1970-tallet da Mehta flyttet til USA.
Selv om forfatteren lar mange vestlige lands politikk bli offer for kritikk faller det, ut fra hans boplass og sitt asiatiske utseende, naturlig å fokusere på den diskriminering som, ofte med rasistiske overtoner, gjennomsyrer dagens amerikanske migrasjonspolitikk.
Hans bok har begrepet «manifest» i sin undertittel, et uttrykk for den bitterhet som Mehta føler. Samtidig slår han fast at dagens situasjon bærer paradoksets preg ettersom den overveldende del av USAs befolkning utgjøres av innvandrere.
Mehta gir mange eksempler på offisielle amerikanske holdninger som ikke minst er fordømmende og diskriminerende overfor meksikanere og de mange som drar mot USA, via Mexico - fra nød, vold og undertrykkelse i Mellom-Amerika.
Eller som president Trump fremholdt under et regjeringsmøte i januar 2018 da det var tale om innvandrere fra Haiti og afrikanske land; «-Hvorfor skulle vi ønske å få hit folk fra disse møkkalandene ? Vi burde heller få hit flere folk fra steder som Norge.» Nordmenn flest klarer som kjent ikke å skjule sin stolthet når en amerikansk president nevner Norge ved navn.
Mon om ikke begeistringen bør være ganske betinget i dette tilfellet ?
Nasjonalitet og menneskeverd
Forfatteren dokumenterer mye inkonsekvens og hykleri på det omtalte saksområdet og han påviser at stor urettferdighet er nedfelt i kriteriene for oppholdstillatelse i USA (og i mange andre vestlige land);
- I dette århundre er det «din nasjonalitet som avgjør ditt menneskeverd», skriver han.
Mehta ser mange likhetstrekk mellom de hierarkiske modellene i USA, Gulf- statene og i vestlige land, hvor innvandrere i verste fall lever under slavelignende forhold, i beste fall som gjestearbeidere. Sistnevnte begrep finner forfatteren for øvrig høyst problematisk ettersom behandlingen av denne type innvandrere oftest bryter med alt man forbinder med å få gjester på besøk.
Imperialismens kraft
Forfatteren er sterk i sin fordømmelse av imperialismen som «har fanget millioner i fattigdomsfellen», og som bidrar til at kvinnen i Honduras ikke får oppleve at hennes barn får nyte verdier som vi i Vesten tar for gitt; «-Fordi de rike nasjonene har tatt fra henne det som behøves for å leve et bedre liv, og brukt det på sine egne barn i stedet.»
Bakteppet for Mehtas fortelling er den politikk som USA og andre land gjennom tiår har ført overfor fattige land. Enorme verdier er «stjålet» og når så innbyggere fra gjeldstunge land søker til USA for, om enn i begrenset grad, å nyte godt av den velstand som er skapt av de verdier som er tatt fra dem, ja da stenges grensene.
Istedenfor broer og tillit bygges murer og mistillit, og noe av det som opprører forfatteren aller mest er Trump-regimets spill på frykten for innvandrere.
Ja, mener han, iblant blir frykten viktigere enn innvandringen i seg selv, og populistene i USA makter ofte ved sin propaganda å vri debatten bort fra økende ulikhet, tiltagende fattigdom og andre negative utviklingstrekk som har krav på oppmerksomhet.
Mehta gir blant annet gripende beskrivelser av tragedier som utspilles i USAs grensestrøk hvor foreldre frarøves barn med de dyptgående trauma dette fører med seg. Forfatteren nøler ikke med å karakterisere sider ved president Trumps politikk som etnisk rensing.
Frykten for «de andre»
«-Fryktpropagandaen er en vellykket strategi» hevder forfatteren og hans indignasjon blir ikke mindre når han omtaler situasjonen i Ungarn, Polen, Israel, Storbritannia og Østerrike. De «patriotiske fyrtårn», som har sterke tilhengere også her på berget, har fremgang, samfunn polariseres mens sentrale verdier og humane idealer forvitres.
Frykten bidrar til å legitimere nye, autoritære trekk ved samfunnet. For Mehta bryter utviklingen med hans dypeste forståelse av menneskeverd; «-Vår mest grunnleggende drift er å overleve….og gjøre alt vi kan for at vårt avkom skal få et bedre liv enn vi selv har. Det er dette som mer enn noe annet er drivkraften bak den globale migrasjonen.»
Og iblant er han høyst dagsaktuell; «-Hvis muslimer blir forfulgt i India, vil de kristne være de neste på listen. Hvis muslimer og meksikanere blir forfulgt i USA, blir jødene og de homofile de neste på listen.» Under dekke av nasjonalisme skytes det på de som står mest utsatt til. Og straks man «har begynt å gi næring til hatet, vil det vokse og bli grådigere. Det vil aldri bli tilfredsstilt.»
Forlaget Res Publica fortjener honnør for at de bidrar til å reise problemstillinger om innvandring, trosretninger og religionkonflikter, temaer som en er sentrale senest i Sylo Taraku sin tankevekkende bok «Frihetskampen i islam» som jeg anmeldte her i januar.
Mehtas bok er ingen nøytral fagbok, snarere er det en debatt-bok med normative og kontroversielle meninger. Han belyser viktige spørsmål, og han slår hull i myter blant annet om påstått kriminell overrepresentasjon blant USAs om lag 30 millioner illegale innvandrere. Dessuten målbærer han interessante tanker om den verdi innvandrere kan representere for et land, ikke bare økonomisk men også kulturelt.
Relevans også for Norge
Det er lett å innvende at Mehta er for generell i sin beskrivelse av populistenes styrke i Vesten og at han i for liten grad ser likhetstrekk mellom dagens situasjon og migrasjonen for hundre år siden, som blant annet Norge stod sentralt i. Fryktfaktoren knyttet til innvandring er utvilsomt viktig, ikke bare i USA, men mange vil nok mene at forfatteren i unyanserte vendinger underkjenner fryktenes underlag, dens rasjonale.
Andre vil trolig hevde at han tillegger kolonitiden for stort ansvar for dagens økende migrasjon, ref. hans egen opptatthet av komplekse årsaksforhold samt den politikk som i mange land fremmer migrasjon. I forlengelsen av dette vil det kunne bli påstått at han idylliserer migrasjonens kraft på en naiv og lite balansert måte. Fordømmelsen av den behandling mange innvandrere blir gjenstand for blokkerer ofte for innvandringens mer problematiske side.
Slik blir det gjerne på et interessefelt hvor det personlige engasjementet er stort, spørsmålene er mange - mens fasitsvarene er få. Forfatterens oppgitthet og sinne er særlig knyttet til det amerikanske samfunn, men hans analyse og advarsler har relevans for mange vestlige land, også for Norge. Ikke minst gjelder dette bokens tankevekkende epilog om egne erfaringer omkring assimileringens utfordringer og muligheter.
(Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf.)
