Foreliggende bok, «Cuba, from Fidel to Raul and Beyond» er basert på Byes doktoravhandling som han forsvarte i januar 2019, og dens aktualitet er forsterket gjennom forfatterens oppdatering fram til april. Boken rommer således ikke bare Raul Castros ti år ved makten, men også det påfølgende år – den første perioden uten en Castro i ledelsen. Nær 60 år etter at «den nye tid» ble innledet i Cuba har Miguel Diaz-Canel tatt over som president.
Forfatterens hovedanliggende er å presentere det økonomiske reformarbeidet som Raul Castro initierte da han i 2009 etterfulgte sin bror Fidel. Dernest å drøfte om økende økonomisk pluralisme 10 år senere førte til desentralisering av politisk makt. Eller var det kanskje slik at tilløpene til endring av politiske strukturer fremmet eller hemmet det økonomiske reformarbeidet?
Behovet for reformer
Mye av Vegard Byes bok omhandler spenningsforholdet mellom staten og den private sfære. Tidlig under Raul Castros ledelse syntes behovet for omfattende reformer klart for landets makthavere. Tegnene hadde lenge vært åpenbare; det økonomiske sammenbruddet i Sovjetunionen kombinert med årelang amerikansk motarbeidelse av Cubas interesser var knapt til å holde ut. Og verre skulle det bli da Venezuela, landets fremste allierte, gradvis ble rammet av økonomisk stagnasjon kombinert med politisk kaos. Innen det cubanske jordbruket ble det tillatt med økt privat produksjon blant annet av de to fremste eksportartiklene, kaffe og tobakk, men staten beholdt kontrollen over eksport.
Også andre landbruksprodukter nøt godt av reformer under Raul Castro, men på de fleste områder fikk reformene beskjedne utslag og man klarte ikke å gjøre Cuba selvforsynt med landbruksvarer. Resultatet ble markert prisøkning på sentrale vareslag og Bye fastslår at Cuba ikke maktet å trekke lærdom av de resultater landet politiske forbilder, Kina og Vietnam, har oppnådd innen jordbruket. Mens mange slo til lyd for ytterligere privatisering, eller i det minste en rasjonell blandingsøkonomi ble myndighetenes svar sterkere statlig kontroll med produksjon og omsetning. Statlige virksomheter fikk økt handlingsrom noe som ikke fremmet utnyttelse av landets betydelige jordbrukspotensial.
Obama-besøk skapte frykt
Ovennevnte gjenspeiler utviklingen innen mange sektorer i Cuba; spenningsforholdet mellom individers muligheter og privat eierskap på den ene side, på den andre side Partiets inngrodde aversjon mot å åpne vinduer som man fryktet ikke ville la seg lukke. Forfatteren bruker forholdet til USA som et talende eksempel. President Obama kom i april 2016 til Havanna hvor amerikanerne ikke bare gjenåpnet sin ambassade, men også løsnet på noen av de restriksjoner som i flere tiår hadde rammet Cuba, tross en nærmest ensidig fordømmelse av FN. Cubanske myndigheter tok imidlertid ikke i mot USAs invitt vedrørende bl.a. handel og økonomisk samkvem med Cubas private sektor. Der hvor Obama ønsket å se fremover, syntes Fidel Castro og hans mest betrodde mer opptatt av å dyrke fortidens fiendskap.
Det bidro heller ikke til å bygge gjensidig tillit at Obamas karisma blant den jevne cubaner syntes å fenge langt mer enn det landets egne ledere gjorde. Bye er åpen på at han, som mange andre, tok feil av konsekvensene av Obamas besøk. Det ble ingen håndsrekning til reformistene, økt privat virksomhet som Raul hadde åpnet for ble satt i revers gjennom en partikongress bare en måned etter Obamas besøk. Regimets ideologi ble skjerpet, forventningene om substansielle reformer, politisk og økonomisk, ble slått tilbake. Partiet tok ikke sjansen på vesentlige kursendringer som kunne ha bidratt til å normalisere Cubas plass i det internasjonale samfunn. Frykten var åpenbart stor for at liberalisering ville ha en dominoeffekt og på sikt true regimets maktunderlag. Som vi har sett i andre land, for eksempel i det tidligere DDR og i Nord-Korea; forestillingen om en ytre fiende er grei å ha for å gi legitimitet til hjemlig undertrykkelse. Og med Donald Trump i Det hvite hus, og hans konfronterende retorikk, ble det enkelt for myndighetene i Cuba å rettferdiggjøre gjenopptakelse av sin slitesterke anti-amerikanske holdning. Man var tilbake til start!
Cubas valg fremover
Om enn Vegard Bye synes deprimert over sider ved utviklingen på Cuba er han ikke blant de som tror at status quo eller stagnasjon vil prege Cuba for «all fremtid». Derfor avslutter han boken med en spennende opplisting av mulige scenarier som landets myndigheter vil kunne stå overfor. Ved å drøfte ulike motsetningsforhold antyder Bye mulige retningsvalg for Cuba. Dette omfatter blant annet fortsatt sentralisering versus desentralisering innen stat og samfunn, fortsatt vertikal representasjon av interesser eller horisontal innflytelse, fortsatt ensretting fra regjering og byråkrati eller mer åpenhet og ansvarlighet, fortsatt vekt på autoritære styringsmekanismer eller større økonomisk og politisk pluralisme med reell politisk deltakelse, fortsatt satsing på større statlige selskaper eller stimulering av små og mellomstore bedrifter, fortsatt markedsmessig lovløshet eller et legalt og velregulert forretningsliv, økonomiske og sosiale ulikheter eller sosial sikkerhet og redusert økonomisk ulikhet. Og ikke minst; stagnasjon og forvitring på demokratiområdet eller en allmenn demokratisk utvikling?
En kritisk nyansert bok
Bøker om Cuba anklages ofte for å ha en svart-hvitt karakter; enten rosemaling eller fordømmelse av landet og dets styresett mv. Vegards Byes bok vinner på å være kritisk nyansert. Han vektlegger bakteppet for mye av landets mistrøstighet, viktig og nødvendig. Men samtidig synes han frustrert over regimets fortsatte tro på at folket, og da særlig de unge slekter, vil avfinne seg med en dogmatisk ideologi som blokkerer for en utvikling bort fra irrasjonell, forstokket statsmonopolisme. Som mange av oss har kunnet iaktta ved besøk på Cuba, private virksomheter utgjør en voksende del av landets økonomi. Men bl.a. et snevert handlingsrom fra statens side og en vilkårlig skatte-politikk tvinger 60 prosent av den private økonomien til å arbeide uformelt og ofte illegalt.
Boken vinner på et bredt kilderegister knyttet til hvert av bokens hovedkapitler, utførlige bibliografier og en omfattende oversikt over forfatterens cubanske samarbeidspartnere. De som hadde forventet en bred og oppdatert allmennkunnskapsbok om Cuba vil bli skuffet, mange spennende sider ved Castro-tidens to siste tiår faller utenfor rammen for denne utgivelsen. Boken preges selvsagt av dens utgangspunkt, en akademisk avhandling med vekt på politikk og økonomi, for så vidt ingen smale interesseområder når det gjelder dette landet. Men vent og se; kjenner man forfatteren rett vil han, når tiden føles riktig, komme med en oppfølgende bok. Trolig mindre «akademisk», men ikke nødvendigvis mindre viktig av den grunn.
Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf.
