Ja, i boken «Visjonen om en bedre organisert verden» er det ikke bare diplomatiet som står i fokus, forfatteren inkluderer stort og smått fra sine sentrale stillinger i Utenriksdepartementets embetsverk og fra arbeid med politisk tilsnitt. I sum er det blitt intet mindre enn 752 sider med undertittelen «Fremskritt og motkrefter».
Et imponerende lerret
Det er et ganske imponerende lerret Skogmo bretter ut, med særlig vekt på de globale, multilaterale aspekter ved norske utenrikspolitikk. Dette er et nyttig korrektiv, eller supplement, til den bilaterale opptatthet som ofte preger utenrikspolitikken, og ikke minst utviklingspolitikken, her hjemme. Og det er ikke minst viktig i en situasjon hvor vår fremste allierte under Trump-styret markerer en stadig sterkere vilje til alenegang, bilateralisme og nedsnakking av flersidige, overnasjonale verdier. Med blant annet FNs sikkerhetsråd, general- forsamlingen, UNIFIL, UNHCR, WHO og EEC/EU som bakteppe er forfatteren opptatt av endringsprosesser, forvaltningssystemer, reformbehov og viktigheten av å ha et helhetssyn på internasjonal politikk. Sentrale temaer er nedrustning, fredsoperasjoner, reintegrering, kvinner og likestilling, godt styresett, havrett, ny økonomisk verdensorden samt menneskerettigheter.
Aha-opplevelser
I tillegg til ovennevnte drøfter Skogmo, med utgangspunkt i egne erfaringer, organisering, administrasjon og politikk internt i UD, mellom UD og andre departementer og mellom UD og Norad. For mange vil hans analyse av kontaktflater, konfliktlinjer og persongalleri gi aha-opplevelser og være en nyttig rekapitulering av utviklingstrekk som man har fulgt helt eller delvis. Og beretningens verdi blir ikke redusert ved at forfatteren i mange sammenhenger formidler anekdoter og mindre kjente fortredeligheter. Mye av Skogmos fremstilling har et leksikalsk preg, annet har dagbokens form, Det hele blir en lærerik revy hvor leseren får innblikk i, eller gjensyn, med sentrale utfordringer i så vel norsk som internasjonal politikk.
Men når dette er sagt, en av svakhetene ved hans tilnærming er at det hele blir veldig deskriptivt; motsetninger og (interesse-)konflikter mellom nasjoner, departementer, UD og Stortinget, politikere og embetsmenn hadde fortjent en sterkere problematisering. Et av mange eksempler; forfatteren skriver godt om tragedien i Bosnia-Herzegovina 1992-95 som kulminerte med Dayton-avtalen. Greit at det fremheves at Norge medvirket til landets nye konstitusjon, men ble dette en hensiktsmessig forfatning og hvilken pris har bosnierne, helt fram til i dag, betalt for fredsavtalen i Dayton/Paris?
Skogmos bok rommer tre hovedbolker; hans oppvekst og utdanning, overordnete visjoner om en bedre og mer ryddig organisert verden og en tributt til tidligere utenriksminister Knut Frydenlund som forfatteren over mange sider gir det beste skussmål. Omgitt av en passe dose humor stikker ikke Skogmo under en stol at hans nære slekt i Namdalen i Trøndelag kan være stolt over at denne lærevillige gutten skulle bli lommekjent på den store scene, i Oslo, New York, Geneve og Paris. Samtidig vil det for mange fortone seg som et paradoks at forfatteren, som i mange jobb-sammenhenger nøt en tilbaketrukket tilværelse både hjemme og ute, en som ikke først tok ordet i forsamlinger men gjerne dyrket referentens rolle nå fremstår med en så omfattende og ambisiøs bok.
Blandet kvalitet
Kort sagt, dette er en bok med de beste intensjoner, med mange gode og viktige partier, men likevel av noe blandet kvalitet. Lite er for smått til å komme med. Jeg etterlyser en redaktør som med rød penn var i stand til å fortelle forfatteren at en strammere redigering og et par hundre siders kutt i manus ville gitt en bedre og mer leservennlig bok. Dette dels fordi unødvendige detaljer står i kø, dels fordi mangt og mye er utførlig omtalt i andre sammenhenger. Men rett skal være rett; Skogmos fortellerglede og hans versjon av historisk viktige hendelser har ofte nerve og spenning. Dette gjelder blant annet tre høyst forskjellige kapitler; kampen for å få Gro Harlem Brundtland valgt til sjef for WHO, den forrige kampanjen for norsk medlemskap i Sikkerhetsrådet og hans reflekterte omtale av sitt forhold til Arne Treholt, eks-kollega og venn. Skogmo ble som andre lamslått over det Treholt «hadde rotet seg opp i....». Men hans fordømmelse av eks-kollegaens alvorlige feiltrinn blokkerer ikke for en raus omtale av Treholts mange positive egenskaper.
Mange venner….
Forfatteren viser tilsvarende konduite overfor andre som omtales i boken. Et langt liv i UDs tjeneste har gitt ham mange venner, og boken er en velkommen anledning til å si takk for følget. Og på samme måte som Skogmo har vært en sterk tilhenger av harmonimodellen i mange store internasjonale saker, blir det mer harmoni enn kritisk avstand når kolleger og deres virke skal omtales. Dette er på sett og vis aktverdig, men man skulle ønske at dette i mindre grad hindret forfatteren i å være kritisk i sine refleksjoner etter et langt yrkesliv. Men slik blir det gjerne når han i boken er på fornavn med så mange;¸Gro, Jens, Jonas, Thorvald, Bjarne, «statsråd Hilde», «statssekretær Sigrun», «direktør Tove», «prosjektleder Jostein» og «kampanjeleder Morten» mv. Ja, det vel nesten bare UDs/Statsbyggs fomling og manglende evne til å skaffe ambassaden i Paris nye kontorer som eksplisitt rammes av forfatterens oppgitthet og entydige kritikk.
Skogmo makter dårlig å skjule sin svakhet for ros og selvros, men når dette ikke føles kleint er det fordi han krydrer rosen med mye humor og fordi han flere steder er ydmyk nok til å erkjenne at han er tildelt jobber utover sitt kompetansenivå. Stor var for eksempel hans forbauselse da han 60 år gammel ble «pålagt» å lede en nyopprettet utviklingspolitisk avdeling, et «av de få områder i UD jeg ikke tidligere hadde jobbet med….». Slik lar han leserne, her og på andre områder, bedre enn hva som er vanlig i UD, få ta del i sine begrensninger.
Svakheter
Skogmo fører et bra språk og boken tjener på en ryddig innholdsfortegnelse samt en grei oversikt over aktuell referanselitteratur, som forfatteren ofte gjør bruk av. Jeg savner et emne- og navneregister og er forbauset over at boken ikke har med et eneste bilde som kunne visualisere noen av de spennende historiene forfatteren formidler. Noen trykkfeil er til å leve med, mens annet burde vært unngått. Eksempelvis påstås det at Pakistans general Pervez Musharraf i 1999 «gjennomførte et militært statskupp mot den valgte president». Faktum er at anslaget var rettet mot statsminister Nawaz Sharif, ikke mot noen president.
Skogmo skriver for øvrig også om militærkuppet i Chile i september 1973, og er høflig nok til ikke å navngi ambassadøren som utløste «proteststorm her hjemme da (han) ikke åpnet dørene for de som søkte tilflukt». Om enn foreliggende bok er ordrik nok, er det underlig at forfatteren ikke nevner at Frydenlund, hans store forbilde, umiddelbart sendte senere ambassadør Frode Nilsen til Santiago, hvor han reddet et stort antall mennesker fra kuppmakernes voldsregime. Politikk og diplomati på sitt beste!
Bokanmelder Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og i UD. Ambassadør, publisist og leksikograf.
