Forfatteren er lite opptatt av å synliggjøre Vildes nye arbeidsland, det er opplevelser på mikroplan som står i fokus. Ikke desto mindre fornemmer vi at romanens hoveddel utspilles i Sør-Sudan. Glimtvis ser vi bakteppet; Juba som den sentrale byen, landsbygda med nuer og dinkaer som dominerende befolkningsgrupper.
Økende humanitære behov
Selstøs bok betoner kompleksiteten i prosjektarbeid ute; Sykepleierens lange arbeidsdager med økende krav om å fungere som «landsbygdlege» fordi hospitalets nyansatte lege over lang tid rammes av ustabil helikoptertjeneste. Dernest lokalbefolkningens forventninger om et adekvat helsetilbud for nødstilte mennesker, særlig barn. Bildet domineres av underernæring, diare, luftinfeksjoner og kuttskader - problemer som oftest lar seg løse, dels ved behandling på hospitalet, dels ved at FNs matvareprogram supplerer prosjektets enkle mattilbud. Vilde noterer at 228 barn er avhengig av deres matrasjoner, men man aner konturene av borgerkrigen ikke langt unna. Regjeringsstyrkene er kommet under press av ulike geriljagrupper, og de ansatte vet at hospitalets enkle oppsett vil bli dramatisk utfordret om ikke bare flyktninger, men også krigsofre blir en del av pasienttilfanget.
Den meningsløse død
Vildes frykt for det som venter får næring av prosjektets prekære hverdag; en kvinne har slept seg fram til hospitalet, med sitt barn innhyllet i et klede. Hospitalet er stengt for dagen, men de to slippes inn. Barnet trenger inhalasjon, det trenger oksygen, det trengs medikamenter. Sistnevnte finnes, men hva med den fine oksygen-maskinen som fortsatt står ubrukt på deres lille apotek. Hospitalet var tiltenkt en dynamo som kunne drive maskinen, men prosjektledelsen hjemme ombestemte seg i frykt for at soldatene kunne høre duren fra dynamoen. Vilde er oppgitt; har ikke ledelsen forstått at prosjektet lenge har akseptert at soldatene bringer sine barn til hospitalet for en ukentlig matrasjon ? Den vesle strever med å puste, antibiotika er ikke nok, det trengs oksygen. Men uten en maskin som fungerte maktet man ikke å gi tilstrekkelige inhalasjoner, hospitalet må notere nok et dødsfall. Så unødvendig, så meningsløst.
Dårlig samvittighet
Parallelt med barnas omfattende sykdomsliste gnisser det ofte
«ekspertene» imellom. Vilde er den hvite nordmann, de andre er de svarte fra Afrika. Mens sistnevnte er mest opptatt av logistikk og at nødvendige helikopterforsyninger kommer før regntiden, stiller Vilde krav om å få fjernet gress mellom teltene, der skjules slanger. Og hun plages av hospitalets svake sikkerhetssituasjon som forverres ved at vaktene ikke makter å holde seg våkne. Viktige spørsmål, men samtidig egnet til skamfull følelse av egoisme i en situasjon hvor det meste rundt henne domineres av fattigdom og fornedrelse.
Som om ovennevnte ikke er nok for den utsendte sykepleier plages hun av dårlig samvittighet i retning hjemlandet. Dels i forhold til venninner som gjerne ville hatt henne med på en jente-tur til Portugal, men enda mer i forhold til Fredrik. Han som stadig har stilt opp for henne måtte akseptere at hun valgte tjeneste på den afrikanske landsbygda.
Når kjærlighetssorg overvinnes
Men kjærlighetssorgen som sliter i henne holdes på avstand av tvilen om hans følelser er gjensidig. Ble hun ikke allerede før avreise fra Norge utfordret av hans eks-kjæreste som stadig, gjerne på nattetid, ringte og sendte ham sms-er ? Han lovet å bytte mobilnummer, men gjorde det ikke. Hvordan skulle dette tolkes ? Telefonsamtaler hjem overbeviser henne ikke om at hun er den eneste kvinne i Fredriks verden. I det minste spiller hun denne antakelsen ut for egen samvittighet, og det hjelper til å rettferdiggjøre lystige stunder og tidvis flørting innad i ekspertgruppen hun er en del av.
Den røde tråden i Annlaug Selstøs bok er Vildes rivning mellom ståsteder, hennes tvetydige tilhørighet. Jovisst er hun norsk og vil gjerne dra hjem når hennes kontraktstid utløper, helikopteret lander og prosjektets nye sykepleier kommer til syne. Men hva så når ingen ny sykepleier kommer ut av helikopteret, og de andre «ekspertene» gjentar sin bønn om at hun må bli; «afrikanske barn og deres mødre trenger deg». Tvilen sliter i henne og minutter før avreise ber hun piloten om å losse hennes bagasje. Hun makter ikke å la nødstilte i stikken, hva og hvem skal hun hjem til ?
En sterk antakelse om at Fredrik ikke tripper av forventning etter å se henne igjen gjør det lett for Vilde å forsone se med sitt valg. Og flørte med en av sine kolleger; boken avsluttes med at de begge gir til kjenne et stort behag ved å arbeide sammen.
Detaljer til overmål
Annlaug Selstøs roman er ingen dyptgående analyse av et land i strid og konflikt, det er intet studium av truende borgerkrig. Boken «Vera ein annan stad» gir innblikk i et krevende dagligliv for så vel innfødte som «eksperter». Forfatteren gir til kjenne observasjoner og dilemmaer som er kjente for mange som har arbeidet i felt. Hun skriver en effektiv nynorsk, men blir veldig detaljert iblant. Her skal ingen hendelse fra hennes dagligliv være unevnt, knapt noen foreteelse er for liten til å bli omtalt. Romanen er sentrert om Vilde, men boken ville ikke ha tapt seg om prosjektsted, program og kolleger var presentert med en tydeligere identitet.
Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf
