Da jeg i mai i fjor anmeldte tidligere NUPI-forsker Ola Tunanders gode bok om Libyakrigen her i Bistandsaktuelt satt jeg med et håp om at det ville bli en oppfølging hvor det ble satt fokus på enda flere aspekter ved denne ulykksalige krigen.
Mitt håp er imøtekommet ved boken «Libya – Krigens uutholdelige letthet», med i alt 11 bidragsytere, herunder forannevnte Tunander, og med Tormod Heier, Rune Ottosen og Terje Tvedt som redaktører.
Der hvor Stortingets «Libya-evaluering» i hovedsak vektla formelle sider ved Norges deltakelse i krigen bretter foreliggende bok ut en rekke sentrale aspekter; forspillet, krigens kontroll-aspekter, folkerettslige spørsmål, norske interesser i krigen, samt medias rolle. Dessuten blir Libya-rapporten vurdert opp mot en bred utredning initiert av det britiske Underhuset, humanitære sider og beskyttelsesscenarier ved krigen, islamismen i det libyske opprøret og endelig; krigens konsekvenser for Libya og flere av nabolandene.
Solid dokumentasjon
Gjennom en sterk faglig fremstilling, en bred dokumentasjon og et omfattende kildetilfang avkler forfatterne svikten i mange av de premisser som lå til grunn for Norges deltakelse i krigen.
Sentrale spørsmål om krigens bakteppe ble ikke stilt verken i regjeringen eller i Stortinget, få eller ingen stilte kritiske og nødvendige spørsmål om holdbarheten i påstander om at massakrer og massevoldtekter kunne komme til å skje øst i Libya, heller ikke om de mange vikarierende motiver som særlig Frankrike, England og USA hadde for å pushe krigen. Motiver som ganske raskt endret krigens dynamikk og overspilte FNs klare mandat om at krigens formål ikke var regimeskifte i Libya.
Det taler norske medier til liten ære at de, med få unntak, ble et haleheng til krigseuforien. Hadde man glemt erfaringene fra Irak hvor særlig amerikanske «avsløringer» av regimets gjøren og laden på viktige områder etter hvert ble gjennomskuet som et gedigent falskneri som skulle rettferdiggjøre krig og skifte av det irakiske regimet?
Liten reell vilje til å lære
Fra en bok med så mange informative og fortettede bidrag er det både vanskelig og urettferdig å fremheve noen av bokens deler. Men uten forkleinelse for andre synes jeg nok at fire forfattere/bidrag skiller seg ut;
- Terje Tvedt om Libya-krigen som et fremstøt for universelle verdier i « verdenssamfunnets interesse»,
- Rune Ottosen om medias bidrag til «taushetens retorikk»,
- Øyvind Østerud om kontrastene mellom den norske Libya-rapporten og en tilsvarende britiske rapport, samt
- Morten Bøås drøftelse av krigens dramatiske konsekvenser, ikke bare for Libya, men også for andre land i regionen som Mali, Niger og Burkino Faso.
Stortinget ba i april 2017 regjeringen om å evaluere det norske engasjementet i Libya, og dette ble fulgt opp gjennom et utvalg, ledet av tidligere utenriksminister Jan Petersen. Siktemålet for utvalgets snevre mandat var å kartlegge læringspotensialet; hva var bra og mindre bra ved beslutningen om norsk deltakelse i krigen? Hvilke erfaringer kan høstes med sikte på bedre og mer «riktige» vurderinger neste gang en tilsvarende situasjon skulle oppstå?
Rapporten og fraværet av en bred og innsiktsfull debatt etter rapporten tyder på at få i regjeringen og Stortinget var opptatt av å lære. - Ja. hva hadde man å lære, utvalget fremholdt jo at det meste gikk riktig for seg.
Som en av de mest sentrale aktørene uttrykte det; Rapporten ga en «forbilledlig fremstilling av de faktiske forhold», mens krigens grufulle konsekvenser og mye annet lå utenfor mandatet. Med stolthet kunne man i Forsvarsdepartementet fastslå at de norske pilotene var blant NATOs beste, og liten tvil ble reist om at de nærmere 600 bombene som norske fly slapp over Libya traff militære mål. Punktum. Så får det være at man ikke bidro til å styrke FN, slik man ønsket, snarere tvert imot.
Det gjør vondt å se kontrasten mellom den norske selvtilfredsheten over våre bidrag til «sivilisasjonens kamp mot oberst Gaddafis ondskap» og de faktiske forhold som etter hvert er avklart. Ikke fordi det er grunn til å ta den libyske despoten i forsvar, men fordi krigens underliggende sider reiser en rekke spørsmål som burde vært langt bedre analysert før regjeringen, med Stortingets samtykke, ga klarsignal til norske medvirkning. Lite av dette omtales og drøftes i evalueringsrapporten, i sterk kontrast til den britiske Libya-rapporten som ikke bare har et bredere og mer adekvat mandat, men som åpenbart er skrevet av folk med betydelig kunnskap om sentrale spørsmål som fortjener oppmerksomhet.
Når prestisje erstatter ydmykhet
Noen få sentrale politikere på rødgrønn side har i ettertid innrømmet at det var feil å legitimere norsk krigsdeltakelse, og på noen har det gjort inntrykk når professor Geir Ulfstein, en av bidragsyterne i boken, fastslår at Norge, ved ikke å avklare rekkevidden for FN-vedtaket, brøt folkeretten i Libya.
Men for de fleste involverte er Libya-innsatsen omgitt med taushet eller mye prestisje, lite ydmykhet og forestillingen om norsk fortreffelighet. I dette inngår Jens Stoltenbergs utsagn om at man visste nok om Libya til å treffe de riktige beslutninger.
Med all respekt for han som i kjølvannet av Libya-krigen ble NATOs generalsekretær tyder lite på at dette er holdbart. Norge hadde et begrenset forhold til Libya og Gaddafi, og kompliserte stammekonflikter og regionale motsetninger var ikke allmennkunnskap i Norge, ei heller på regjeringshold. Det ville neppe skadet om man her hadde lært litt av president Obamas erkjennelse av kunnskapssvikt knyttet til deres Libya-operasjon.
En av de som ikke har beklaget norske beslutninger omkring Libya-krigen er daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, som trolig bedre enn mange så de farlige scenarier som krig i Libya åpnet for. Alt tyder på at Støre hadde ønsket en sterkere vektlegging av de mange pågående meklingsfremstøt, bl.a. i regi av Den afrikanske union, før krig eventuelt sto igjen som en siste utvei. Men når hans nærmeste sjef, så vel som Frankrikes president, britenes statsminister og utenriksminister Clinton presset på og undergravde FN-mandatets legitimitet kunne en norsk utenriksminister ikke stå imot og samtidig bli sittende i sin stilling!
Ingen «nøytral» bok
De tre redaktørene av boken har lagt vekt på oversikt, ryddige registre, oppsummerende avslutningskapitler og omfattende litteraturlister. At en slik artikkelsamling må romme gjentakelser og overlappinger er til å forstå. Det er blitt innvendt at boken ikke er «nøytral» og at den preges av «etterpåklokskap».
Slike utsagn svekker ikke bokens viktighet; ingen av forfatterne påstår at norske myndigheter før krigen startet skulle ha sittet med fasit for krigens gang. Bokens rasjonale er på et faktabasert grunnlag å få fram kritiske spørsmål og problemstillinger som i forkant burde ha ligget på bordet om krigens forspill, dens mulige forløp og aktuelle konsekvenser. Det var her det sviktet så fundamentalt. Fra å være et «ganske velordnet diktatur» er Libya i dag preget av kaos, borgerkrig, fornedrelse og håpløshet.
I bokens avsluttende kapittel skriver Morten Bøås, seniorforsker ved NUPI; «Det man bør kunne forvente er at landene som deltok i NATO-intervensjonen i Libya, er at de tar lærdom av resultatet. Ser vi imidlertid på debatten blant den politiske ledelsen som har ansvar for vestlige intervensjoner fra Afghanistan til Irak og til Libya, kan man spørre seg om de har lært noe som helst av dette.»
En relevant iakttakelse, om enn aldri så deprimerende.
Når ønske om læring blir en floskel
Foreliggende bok drøfter problemstillinger som burde være av største interesse for de som måtte være opptatt av forbedringspotensial, men det er dessverre ingen grunn til å forvente noen bred politisk debatt om innholdet i denne viktige boken. Etter Libya-evalueringen sitter man igjen med samme inntrykk som etter Afghanistan-evalueringen; liten interesse i Stortinget og blant andre sentrale politikere for å delta i en offentlig debatt om det norske bidraget til ødeleggelsen av Libya.
Snakket om «behovet for læring» blir ganske floskel-preget, ja for mange synes det mest bekvemt å etterleve sentensen; - Jeg har gjort meg opp en mening, ikke forvirr meg med fakta !
(Bokanmelder Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Han har vært ambassadør, publisist og leksikograf).
