Skjebnens ironi gjorde at eksil-somalieren Farah på 1990-tallet levde i Nigeria, samtidig som diktatoren han flyktet fra, Siad Barre, også fikk asyl i Nigeria. Siden har han skrevet fra Sør-Afrika.
Handlingen i romanen utspiller seg i Oslo. Utøya-terroren blir bakteppe og motstykket til islamsk terrorisme. Sønnen til bokas hovedperson, den somaliske eks-diplomaten Mugdi, radikaliseres og ender opp som selvmordsbomber i Mogadishu.
Familien rives mellom Mugdis avstandstaken fra all terror og fordømmelse av sin egen sønn, og kona Gacalos lojalitet til sitt eget barn, terroristen.
Nuruddin Farah mistet sin søster i et terrorangrep i Kabul i 2014, der hun arbeidet for Unicef. Blant annet derfor skriver Farah med innlevelse og forakt for enhver form for terrorisme, høyreekstrem eller islamsk terrorisme.
Familiedramaet tilspisser seg da parets svigerdatter, terroristens kone kommer til Norge. Hvordan forholde seg til denne kvinnen som forfekter dypt konservative islamske ideer og avstandstaken fra det sekulære Norge? Familien rives mellom omsorg og forsøk på å overbevise, mellom sorg og skam, familiebånd og -ansvar settes på prøve.
Romanen viser oss mange av dilemmaene som innvandrerfamilier stilles overfor fremstilt direkte, uten å være fordømmende.
Farah tegner et ærlig og positivt bilde av somaliere i Norge, og av nordmenns holdninger til somaliere. Hans budskap er dette: konservativ islamsk ekstremisme lever ikke i isolasjon, den er kun en form for intoleranse som styrkes av høyreekstrem intoleranse: «Vi er fanget» sier bokas hovedperson, «mellom en liten gruppe nazi-inspirerte ekstremister og en liten gruppe islamske jihadister som tror på en konservativ fortolkning av islam».
Og kona samstemmer med et budskap til oss alle: «Vi må alle ta oss i vare for provokatører, uansett tilknytning, som er fiender av samfunnet og fred i verden».
Romanen blir aldri moralistisk, men tar tydelig side. Den er klar i sin fordømmelse av enhver form for ekstremisme, fra islamisters angrep i Nairobi til hendelser som ligner de siste dagers hendelser i Christchurch.
Farah beskriver konfliktene i en somalisk familie, hvor mye verre er det ikke når et helt land faller sammen som Somalia gjorde i 1991, spør Farah retorisk.
I mange av sine tidligere romaner har Farah beskrevet dette sammenfallet, men også håp om løsninger. Her kunne vi håpe at Farah tok sitt forfatterskap videre. Somalia har kanskje nå sin beste mulighet siden 1991, sett i lys av den politiske dynamikken som utspiller seg på resten av Afrika Horn.
«North of Dawn», må man vel anta at snart blir å finne i norsk oversettelse, romanens hovedperson driver endog oversettelse av Ole Edvart Rølvågs utvandrerroman «I de dage», om nordmenn i konflikt med lokalbefolkningen i Amerika. Beskrivelsen brukes for å belyse konflikt og muligheter ved migrasjon.
Romanen er, etter mitt skjønn, ikke Farahs beste roman. Det er mangler i hans ellers rike språk som man ikke finner i hans tidligere romaner, kanskje er det bevisst. Men historien er dagsaktuell, stiller oss til ansvar og gir innsikt og ikke minst gir den håp og tro på menneskers kraft og godhet.
(Anmelder av boken, Jens-Petter Kjemprud er Norges ambassadør til Nigeria, med lang erfaring fra norsk utenrikstjeneste, blant annet i Afrika.)
- Les også Bistandsaktuelts intervju, der Nuruddin Farah snakker om et kosmopolitisk Mogadishu som forsvant, tapte svømmeferdigheter, og hvor trist det er å vandre gjennom «den hvite perlen ved Det indiske hav»: – Somaliere vil bli et stolt folk igjen
