I fjor ble det utgitt en rekke bøker på norsk om Israel og konflikten med Palestina. Et par av dem, Ilan Pappes Ti myter om Israel og Marte H. Engdals Israel ble omtalt og anbefalt i Bistandsaktuelt, betimelig nok knyttet til to markeringer: Det var 70-år siden opprettelsen av staten Israel i 1948 og den tilhørende «nakba», katastrofen for palestinerne; og 25-år siden den etter hvert famøse Osloavtalen fra 1993. Begge deler avstedkom bred medieomtale og heftig debatt i Norge og internasjonalt.
Intet tyder på at 2019 blir noe roligere. Granavolden-erklæringen blir av mange, også langt utenfor den tradisjonelt Israel-kritiske venstresiden og fra liberalt-evangelisk hold, beskyldt for å representere et linjeskifte i synet på konflikten. Det vises til at Israel er det eneste landet som i det hele tatt blir omtalt i erklæringen, og da i positive ordelag. Regjeringen skal « ..legge til rette for styrket forsknings- og utviklingssamarbeid ..osv», mens den ikke skal « ..støtte organisasjoner som oppfordrer til vold osv.. herunder i de palestinske områdene ..» Knapt var erklæringen lansert før den drastiske meldinga kom om at Israel ville kaste ut den norskledede observatørstyrken TIPH i Hebron. Samtidig blir det fra de fleste kommentatorers side uttrykt skepsis og tvil til at «tostatsløsningen», som jo er omfavnet av det etablerte Norge som eneste farbare vei ut av konflikten, overhodet lenger har noen relevans. FN og brede deler av verdenssamfunnet, med USA som det store unntaket, påpeker jevnlig, og i utvetydige ordelag, at den pågående bosettingspolitikken bringer oss stadig fjernere fra noen løsning.
Om få dager er det nyvalg i Israel, samtidig som statsminister Netanyahu er tiltalt for en rekke forbrytelser. Tesen om Israels rolle som «det eneste demokrati i Midtøsten» blir det nå mer enn tidligere satt spørsmålstegn ved. Israel har ikke bare palestinerne å bale med, de har også sine interne, eskalerende problemer. Blant de mange paradokser i israelsk politikk er den innebygde kontradiksjonen i begrepene «den jødiske staten Israel» og «demokratiet Israel». Hvis staten er demokratisk, må den være for alle, og vil den være demokratisk, kan den ikke være begrenset for jødene. Det er i det hele tatt ikke enkelt å forstå for utenforstående, og knapt nok for dem selv, de store linjene i israelsk politikk og tenkemåte.
I denne situasjonen vil den jødisk-israelske filosofen Micah Goodman komme oss i møte. Han har doktorgrad fra Hebrew University» Micah Godman, og er et respektert navn i israelsk offentlighet. Ut fra et alminnelig ønske om å forstå landets situasjon best mulig, sett med israelske øyne, bør vi utgangspunktet være positive til et slikt tilbud. Ingen skal kunne kritisere Goodman for å løpe venstresidens ærend, ei heller vil han kunne beskyldes for å være antisionist. Ikke desto mindre skapte boka furore da den ble utgitt for et år siden i Israel. Nå er den utgitt på Dreyers forlag i (en for øvrig utmerket) norsk språkdrakt.
Goodman er selv den første til å understreke de forvirrende elementene i Israels Palestina-politikk. Allerede i det underfundige ordspillet i tittelen foreskriver han så vel bokas bærende ide som dens konklusjon. Catch-begrepet, med 22 som følgetall, stammer som kjent fra Joseph Hellers roman fra 1961, og kjennetegnes av en gordisk uløselig knute. «67» spiller på resultatet av seksdagerskrigen i 1967, starten på okkupasjonen av palestinske områder. Vi står, signaliserer Goodman, overfor en uløselig situasjon. Like fullt må den løses, om målet er fred. Han prøver å snevre denne utfordringen inn ved å vise til at hans bidrag ikke handler om «.. den arabisk-israelske konflikten», men om «.. debatten om den inne i Israel». Den kritiske leser vil allerede her spørre seg hvordan det er mulig å skille de to: Hans «..reise inn i Israels nasjonale debatt kommer til å bli en reise inn i hjertet av det israelske samfunnet». Ja vel, men spørsmålet som da uunngåelig melder seg er om det er mulig å isolere den fra det palestinske bakteppet.
Fordelen med boka, og det er særlig her den har noe å tilføre norske lesere, er at den så grundig trekker linjene fra jødisk tro og tradisjon til nåsituasjonen. De fleste interesserte har vel fått med seg denne jødiske-israelske premissleveransen, kanskje den viktigste i tillegg til Holocaust-perspektivet. Ikke desto mindre vil det være nyttig å kjenne mer til detaljer og tyngde i forholdet. Dette kan Goodman. Dermed tilbyr den også norske lesere oppfrisking og utdyping av jødisk teologi, tradisjon, og forståelsesmåte. Boka inneholder en mengde bibelske referanser. Så får leseren gjøre opp med seg selv i hvilken grad han eller hun synes de egner seg som utgangspunkt for politisk handling.
Goodman pretenderer å være selvkritisk på sin egen nasjons vegne, det skal han ha. Han stusser eksempelvis over at Israel, som skårer så høyt på et parameter som teknologisk innovasjon, er så svak med hensyn til politisk tenkning: «Når det gjelder å løse konflikten, resirkulerer israelerne de samme ideene igjen og igjen». Dermed blir vi stående i stampe, hevder han. Et spørsmål man kan stille seg i den forbindelse, er om det er grunn til å forvente noen korrelasjon mellom disse to helt forskjellige typer ideskaping.
Ingen bok om den betente Israel-Palestina-konflikten kan unnslå seg en vurdering av språkbruken som benyttes. Fallgrubene er mange, om det er gjensidig respekt og troverdighet som tilstrebes. Det Palestina kaller «muren» blir for israelerne «sikkerhetsbarrieren». Begrepet «apartheid» finnes ikke i offisiell språkbruk, derimot er det hyppig brukt av palestinere og i akademia. Sist ut nå er Trumps og Netanyahus «anneksering» av Golan, - av det internasjonale samfunn kalt «okkupert» i strid med internasjonal lov. Tilsvarende, når man som Goodman velger å omtale det diplomatisk anerkjente Vestbredden konstant som Samaria og Galilea, har han i virkeligheten tatt et politisk valg. Den palestinske legitimiteten til å delta i diskusjonen blir således underkjent, den israelske retorikken tas som en selvfølge, dermed også dominansen.
Ønsker man en saklig og solid oversikt som veileder til Israel-Palestina-konflikten, er nok den tidligere omtalte boka til Heian-Engdal å foretrekke. Pappes bok redegjør grundig, om enn polemisk, til den palestinske forståelsesmåten. Kan Goodmans Catch 67 sies å utgjøre en slags israelsk motvekt til Pappe? Gir den et viktig bidrag til en forståelse av jødisk-israelsk tenkning? For den som søker etter et snevrere religiøst bakteppe, er svaret ja. Men for en mer helhetlig tilnærming med respekt for motparten, er det nok nei.
Tor Erik Gjerde er tidligere mangeårig ansatt i Norad og UD, med erfaring fra Al Ram/Jerusalem. Han er nå freelance/uavhengig konsulent
