«Den siste flamingo» er en fantasifortelling ispedd fakta om plast og forsøpling. Boken handler om 11 år gamle June som elsker å ta bilder på stranden hjemme i Lofoten. Hun er glad i den flotte naturen, og hennes store drøm er å reise til Afrika.
Junes mamma jobber på fiskefabrikk. En dag June hjelper til med å sløye fisk, oppdager hun at det er plastbiter i magen til fisken. Det er slik Junes engasjementet for havet våkner, og hun starter med å plukke plast på stranden.
En dag finner hun en flaskepost med et bilde av flamingoer som flyr over innsjøen Nakuru i Kenya. June bestemmer seg for å dra til Afrika å ta bilder av ville dyr. Hun panter flasker hun finner på stranda for å få råd til flybilletten.
Frans Flamingo
I boken blir vi også kjent med Frans Flamingo. Han bor, ikke overraskende, ved Nakuru-innsjøen sammen med sin mor og to millioner andre flamingoer.
Frans og flokken kjenner plast-problemet på nært hold. Boken forteller om hvordan turistene som kommer til innsjøen forsøpler og ødelegger det rike dyrelivet. For Frans og de andre flamingoene blir det til slutt så ille at de bestemmer seg for å flytte.
Men det vet ikke June – ennå. Hun blir fortvilet og lei seg når hun oppdager at det finnes plastsøppel i Afrika, også. Til tross for sin unge alder forteller historien hvordan hun bestemmer seg for å rydde opp, og at det nytter å engasjere seg. Det er når June kommer til Afrika at boken blir spennende. Hun får god kontakt med dyrene, og hun oppnår resultater, til tross for at hun møter motstand. Boken vil inspirere unge lesere til å gjøre noe for miljøet der de bor.
«Plastdama» inspirerte
Forfatter Nina Hanssen er selv opptatt av miljøet. Ideen til boka fikk hun på en reise til Nakuru-innsjøen med sine to sønner. Men selve hovedpersonen i boka er oppkalt etter June Grønseth (53), eller «plastdama» som hun har blitt kalt.
Miljøengasjementet hos Grønseth startet med at hun fant to døde havsuler som satt fast i tau. Hun ble den lokale ildsjelen som ryddet maritimt avfall i nærmiljøet sitt. Som June i boka er Grønseth frilansfotograf og bosatt i Lofoten. Hun har samlet inn tonnevis av plastsøppel, skrevet utallige artikler og e-poster mot engangsplast, ledet ryddeaksjoner og åpnet andres øyne for hva vi er i ferd med å gjøre med kloden vår.
- Jeg synes det er supert å være rollemodell for boken, det er jo ren natur og bevaring av natur som er viktig for oss alle på kloden, sier Grønseth.
Til barn som engasjerer seg vil jeg si: Flott at du vil bidra til et godt miljø for alle. Det grønne skiftet kommer nå.
Grønseth er lokallagsleder av Naturvernforbundet, og har fortsatt mange saker på dagsorden. Nylig har hun også engasjert seg i naturvern på Gran Canaria hvor hun sitter i styret i Oceans4Life GC.
Fin samtalebok
Boken beskriver miljøengasjement på en slik måte at barn forstår hva forsøpling fører til. Boken gir også 12 praktiske tips fra June Grønseth til hva vi kan gjøre for å unngå bruk av plast i hverdagen. Boken er fint illustrert av Håkon Lystad.
«Den siste flamingo» er skrevet på en lett og ledig måte og passer for barn mellom 8 og 12 år. Den har et tydelig budskap om at vi må slutte å ødelegge jorden vi bor på.
Hjemme hos oss var det 11-åringen som fikk mest ut av boken. Han er speider og opptatt av naturen.
- Vi må gjøre noe snart, eller så kommer jorda til å gå under, sier han.
- De voksne må høre på barna, det er vi som vil oppleve klimakriser. Alle må hjelpe til og vi må ta med oss søppel når vi har vært i naturen.
Han forteller at flere barn plukker søppel på eget initiativ på skolen der han går.
Lillebror på 7 år syntes boken var spennende. Han ble fascinert av dyrene og likte at de kunne snakke, men han forsto ikke så mye av miljøengasjementet.
For de yngste barna anbefaler vi boken som høytlesing, eller at den leses sammen med barn. Dette er en bok som trengs å bli snakket om i etterkant. Jo eldre barna er, vil du bli utfordret på egne handlinger. Vær forberedt på å kikke etter plast i kjøleskapet og andre steder i huset.
Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland har skrevet forordet til boken. Hun påpeker at barna kan påvirke de voksne til mer handling. Kanskje det er det som trengs?
