Det er liten grunn til å tro at den israelske- og israelskvennlige lobbyen vil finne det opportunt å minne om denne tosidigheten, men for den interesserte observatør må man ha med begge perspektiver. Det er i dette spennet vi må vurdere Marte Heian-Engdals nyutkomne bok «Israel», med undertittelen «Historie, politikk og samfunn».
Mange vil hevde at Israel og Midtøsten-konflikten allerede er gjennomanalyserte temaer. Det er de nok, i aviser og tidsskrifter, i akademia og interessegrupper. Både nøktern informasjon og propaganda flyter til oss i strie strømmer, det være seg fra den sterke pro-Israel-lobbyen (med det offisielle Israel selv i spissen), som fra Palestinavennlig hold. Det kan noen ganger være krevende å skille de to fra hverandre. Uansett, det er intet å si om mengden tilgjengelig litteratur. Den interesserte leser som søker en nøktern og sammenfattende situasjonsanalyse fra et uavhengig ståsted, har derimot en utfordring.
Ryddig og forståelig
Det er altså her Marte Heian-Engdal og Cappelen-Damm forlag vil komme oss til unnsetning. I en bok lansert for en drøy måned siden tar hun mål av seg til å «.. tegne et komplekst bilde av Israel på en mest mulig ryddig og forståelig måte.» Klarer hun det?
La oss først se nærmere på fortellerteknikken hennes, ettersom hun tar et grep som gjør at boka skiller seg fra andre forsøk på gi oversikt: Hun avviker fra den klassiske, kronologiske tilnærmingen, og definerer i stedet elleve avgrensede temaer. La oss like godt liste dem opp: Sionistbevegelsen, opprettelsen av staten Israel, etnisiteter og identiteter, Israel som en «jødisk stat», krigene, forsvarets rolle, bosetningene, det politiske systemet, den politiske historien, den økonomiske utviklingen, og endelig – forholdet mellom «den jødiske staten» og «det jødiske» i global (dvs i hovedsak amerikansk) forstand. Kapitlene kan dermed leses som korte essays, uavhengig av hverandre. I volum skiller kapitlet om bosettingene seg ut, i sidetall teller om lag det dobbelte av snittet av de andre. Dette er et grep som er godt begrunnet, gitt bosetterbevegelsens sterke rolle i nasjonsbyggingen, og dens like destruktive kraft i forsøkene på å etablere en fredsløsning basert på målet om en tostatsløsning.
Avgrenset tematikk
Fordelene med en slik tematisk angrepsmåte er åpenbar, den gir oss muligheten til å komme dypere inn i en relevant og avgrenset tematikk enn hva en kronologi tilbyr. Utfordringen med denne strukturen er like klar, noe Heian-Engdal selv på utførlig vis analyserer i forordet: det er en fare for at krysskoblingen mellom temaene svekkes. Eksempelvis er det opplagt at den politiske historien og den økonomiske utviklingen må sees i tett sammenheng.
Dermed er det betimelig å stille spørsmålet: Lykkes Heian-Engdal med sitt utradisjonelle grep? Denne anmelder vil svare et tydelig ja på det. Det skyldes for det første at hun makter å velge ut de viktigste elementene som bør komme med innenfor et format som teller knappe 200 sider. Like viktig er den sobre og nøkterne stilen hennes. Boka preges av saklighet og dempet språkbruk. Hun viker (selvsagt) ikke fra å analysere de mange sensitive tema, som eksempelvis, fordrivelsen av palestinerne fra deres hjem, terroren (den palestinske så vel som den jødiske), konflikten om Øst-Jerusalems status, tragedien i Gaza, godkjenningen av Palestina som stat, splittelsen mellom størstedelen av det internasjonal samfunn (USA er unntaket) og Israel i synet på internasjonal rett og okkupasjonen.
Et eksempel på hvordan hun på balansert vis håndterer et omdiskutert perspektiv, gjelder omtalen av det politiske systemet i Israel (fra side 141): På mange måter er (Israels) overlevelse. .. en imponerende prestasjon. Staten har aldri vært utsatt for kuppforsøk, samtlige valg har blitt gjennomført uten alvorlige mangler, og alle maktovertagelser har gått fredelig for seg. Landet har en fri presse og offentlig debatt. Til tross for dette er det en utbredt oppfatning blant valgforskere og statsvitere om at landets politiske system ikke er optimalt, at det er et haltende demokrati. Noen mener også at et «jødisk demokrati» er selvmotsigende, og at landet må velge ett alternativ – enten jødisk eller demokratisk.
Der er selvsagt at utvalget av emner, tema og innfallsvinkler vil kunne bli, og nok vil bli, diskutert. Noen vil eksempelvis ikke like å bli minnet på at jødene kontrollerte bare en marginal del av landområdet i det som nå er Israel i sionismens tidlige fase. Kanskje vil man endatil betvile det, - men Heian-Engdal kan vise til ny forskning, åpne arkiver og et grundig noteapparat.
Lite om Norge-Israel
Et tema Heian-Engdal ikke i særlig grad tar opp, er Norges forhold til Israel, hverken i tilknytning til etableringen av staten eller utviklingen framover. Man kunne for eksempel ha tenkt seg at et tusenkroners-anliggende som Osloavtalen (som fyller 25 år i år), var analysert, eller i det minste tatt med mer enn i en parentes. Har avtalen vært en total fiasko? - eller bærer den i seg den eneste mulige kimen av en fredsløsning? Norske historikere og internasjonale forskere har allerede gitt betydelige bidrag i dette bildet, så det fins mye godt stoff å øse av. Kanskje kan Cappelen-Damm og Heian-Engdal gå nærmere inn på dette sensitive området i en seinere utgave? For med den rivende, dramatiske og høyst uforutsigbare utviklingen som skjer i området, er det uomtvistelig at det vil bli nødvendig fra tid til annen å oppdatere fortellingen som her er gitt oss.
Hvilken målgruppe henvender boka seg til? Hun sier selv bare at ambisjonen har vært å skrive en bok hun «.. selv har lett etter, men ikke funnet i den norske faglitteraturen». Selv er jeg ikke i tvil, forfatteren har funnet den også på vegne av et bredt publikum, herunder også studenter og praktikere innenfor organisasjonsliv, utviklings- og utenrikspolitikken.
Tor Erik Gjerde er tidligere mangeårig medarbeider i UD og Norad. Har jobbet en tiårsperiode særlig med Midtøstenspørsmål, hvorav tre år som bistandssjef i Jerusalem. Gjerde er nå uavhengig konsulent.
