Sytti år er gått siden Ben Gurion proklamerte opprettelsen av en stat som den gang ikke hadde et definert territorium. Det skjedde ikke før den palestinske befolkningen var fordrevet og bekjempet i en blodig krig, en ufred som med ulik styrke og intensitet har fortsatt til denne dag.
Det palestinske motsvaret til den israelske feiringen, av dem kalt Nakba, «katastrofen», gir seg nå uttrykk i heftige, men fredelige demonstrasjoner, ikke minst på Gaza, der over et femtitalls ungdommer, kvinner som menn, noen også barn, to journalister, så langt er drept av israelske skarpe skudd.
Fordømmelsene er da også mange, og det er framsatt krav om uavhengig gransking, som rutinemessig er blitt avvist av USA og Israel. Israelerne gjør det lett for seg ved å vise til at «Hamas står bak», hvilket er sant, men bare til en viss grad, virkeligheten er atskillig mer nyansert. Dette er noe av bakteppet for lanseringen av den israelske historieprofessoren Ilan Pappes Ti myter om Israel på Solum forlag nylig.
Bistandsaktuelt har nylig anmeldt en annen publikasjon med samme tematikk, nemlig boka «Israel, historie, politikk og samfunn», skrevet av den norske historikeren Marte Heian-Engdal. Det er mange fellestrekk mellom de to publikasjonene. Begge starter med referanser til den eldste historien og den tidlige sionismen. Og begge understreker eksempelvis at den jødiske populasjonen begrenset seg til under fem prosent ved forrige århundreskifte, mens den palestinske befolkningen, ifølge israelske arkiver, var på anslagsvis fem hundre tusen. Her er vi allerede ved to av forholdene Pappe kaller «myter», nemlig forestillingen om at den massive innvandringen av europeiske jøder ved forrige århundreskifte skjedde ved at «et folk uten land» kom til «et land uten folk». Andre gjengangere fra israelsk historiefortelling er at «sionisme ikke er kolonialisering», «palestinerne forlot hjemlandet frivillig», og «Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten».
I tillegg karakteriserer Pappe Osloavtalen og ideen om «to-statsløsningen» som eneste vei til fred, som myter. Ja, han går faktisk enda noen lange skritt videre, i det han argumenterer for at en «fremforhandlet to-statsløsning» ikke bare er en ide som er blitt tømt for ethvert reelt innhold, men faktisk representerer et av de største hindrene, for fred. Noen vil få kaffen i halsen av mindre, ettersom nettopp dette begrepsparet er kjernen i gjeldende begrepsbruk i det internasjonale diplomatiet, herunder også om den norske posisjonen: «Målet .. er å bidra til en to-statsløsning der israelerne og palestinerne lever side om side innenfor gjensidig anerkjent grenser ..».
I den mer etablerte, offisielle internasjonale Israel-Palestina-diskursen eksisterer ikke begreper som kan oppfattes sensitive eller ladede, som apartheid, bantustan, kolonialisme, undertrykkelse, og, ja, nettopp myter. Pappes bok, derimot, kjennetegnes ved nettopp hyppig bruk av denne retorikken. I forordet begrunner han behovet for å bruke en kraftig språkbruk slik:
Dette er ingen objektiv bok, snarere er den nok et forsøk på å gjenopprette maktbalansen, på vegne av de koloniserte, okkuperte og undertrykte palestinerne i Israel og Palestinernes land. Det ville være et stort pluss om sionismens eller Israels støttespillere om de var interessert i å engasjere seg i bokens argumenter. Når alt kommer til alt, er den skrevet av en israelsk jøde, som er like bekymret for sitt eget samfunn som for palestinernes.
Vi er altså vitne til et gedigent skisma i den grunnleggende forståelsen av hva som er situasjonen, og, følgelig, av hva som kan bli en strategi for veien framover. Pappe er for øvrig ingen ekstremist, snarere er han å se på som eksponent for en bred strømning som omfatter aktører i akademia, blant israelske, palestinske og andre aktivistmiljøer. Han nevnes gjerne sammen med akademiske storheter som Noam Chomsky og John Pilger. Nå skal det sies at det ikke er noe spesielt originalt å hente fram disse perspektivene hans. Alle er kjent fra debatter, akademiske som politiske, i andre sammenhenger. I Norge har f.eks. Odd Karsten Tveit og Sidsel Wold grundig referert til de fleste av dem. Det aktuelle nå er at Pappe analyserer dem mer inngående, kritisk, viser til kildebelegget, systematiserer dem, og presenterer dem for et bredt publikum.
Den offentlige samtalen om Israel-Palestina er neppe tjent med at det fins en slik parallellitet mellom den offisielle og den akademiske diskursen. Det vil kunne hevdes, i Mandelas og Gandhis ånd, at det også i Palestina-Israel-spørsmålet er viktig å kjenne til, og aktivt gå inn i, motpartens forståelsesmåte. Bare slik kan broer bygges. I så måte har Pappe gitt et solid bidrag.
Mange analytikere argumenterer for at palestinsk frustrasjon, med tilhørende israelsk asymmetrisk voldsbruk, snarere vil øke enn avta i tida framover. Etter at det ble kjent at Israel skal arrangere en storslått internasjonal musikkonkurranse neste år, kommer diskusjonen om Israels rett til å fortsette å sette seg opp mot internasjonal lov, garantert til å eskalere. Norske myndigheter og NRK har eksempelvis allerede blitt møtt med krav om å motsette at konkurransen skal finne sted i Jerusalem.
Pappes bok vil av noen oppleves som en ubehagelig påminnelse om at det finnes gode grunner til protester, det være seg i Gaza, på Vestbredden, i Jerusalem, eler i Israel forøvrig. Uansett, diskusjonen vil tjene på at perspektivet han risser opp blir innlemmet i den totale analysen. Fortielse er ingen tjent med i det lange løp.
Verdt å merke seg for norske lesere er at Solum har bedt den norske historikeren Jørgen Jensehaugen skrive et etterord, der han gir en innsiktsfull analyse av utviklingen innen israelsk historieskriving og brytningene mellom de forskjellige tradisjonene. Jarle Petterson har levert en upåklagelig oversettelse.
Oppsummeringsvis:
Der Heian-Engdals bok representerer balanse og nøkternehet, har Pappe sin styrke i engasjement og tydelighet. En opplyst debatt tjener på at begge elementer er på plass. De to bøkene supplerer hverandre på en fruktbar måte.
