Libyakrigen var basert på påstander om at den libyske diktatoren, oberst Gaddafi, bedrev folkemord i sitt eget land. Tunander fører omfattende dokumentasjon for at mange av de fremsatte påstandene var falske eller løgnaktige. Men for FN som, med Srebrenica og Rwanda som bakteppe, hadde skjerpet sin rett til «humanitære intervensjoner» ble det vanskelig ikke å foreta seg noe.
Frankrike, Storbritannia og USA fremskaffet underlaget FN trengte for å fatte formelle vedtak om å verne det libyske folket mot overgrep. Deretter tok det som i første rekke ble en Nato-arabisk krig form. Hovedpilarene var et sterkt fransk påtrykk, Natos 9658 angrepstokt, hundrevis britisk-amerikanske tomahawk-raketter samt spesialstyrker fra Qatar og annen militær deltakelse fra Emiratene, Jordan, Egypt og Sudan. Dette var en ny type allianse, en ny type krig, ja, det ble «den verden jeg ønsker å se» som utenriksminister Clinton uttrykte det overfor The New York Times. Og også Norge ble med, det gjaldt å stoppe Gaddafi-regimets fremferd mot opposisjonsgrupper, særlig i kystbyene Benghazi, al-Bayda, Derna og Misrata.
Løgnaktige påstander
Forfatterens anliggende er at FN-vedtaket bygget på svakt dokumenterte påstander, mye løgn og raffinert retorikk, tilsvarende materialet som lå til grunn for krigen mot Irak i 2003. Og han gir mange eksempler på at det ikke bare på politisk hold, men også i media ble fremsatt påstander som i beste fall var overdrivelser, ofte falsum. Ikke minst Weakelis-lekkasjer og rapporten som i 2014 ble lagt fram for det britiske Underhuset underbygger mange av hans påstander. Etter Tunanders mening brøt dessuten krigsanslagene mot Gaddafis maktbase med FN-mandatet som tilsa en avgrenset krig. Rasjonalet ble i økende grad ikke det humanitære, hovedfokus ble å fjerne landets enehersker siden 1969. Og, fastslår Tunander, det hele var planlagt lenge før krigen brøt ut. Derfor kunne motstandsgrupper raskt mobilisere våpen og derfor møtte journalister vel etablerte informasjonsopplegg i Benghazi nærmest fra krigens første dag. Boken gir for øvrig bra innsikt i etniske, religiøse og stammemessige forhold i Libya som i likhet med flere av nabostatene har sterke indre spenninger mellom tilhengere av henholdsvis afrikansk og arabisk utenriksorientering.
Bajas på den internasjonale scene
For Tunander var kampen om Libya, og bestrebelsene på å fjerne Gaddafi, basert dels innenrikspolitiske, dels geopolitiske faktorer. Diktatoren hadde i en årrekke vært et sterkt uromoment, noen vil si en flegmatisk bajas på den internasjonale scene. Hans eksentriske væremåte var en ting, mer alvorlig var det at han over en årrekke ga betydelig pengestøtte til opposisjonsgrupper og terrororganisasjoner i blant annet i Sudan, Tsjad og Marokko (Vest-Sahara), men også utenfor Afrika. Mange drapsforsøk mot Gaddafi er dokumentert og refereres i boken. Diktatoren maktet å stå imot, og ikke minst store oljeinntekter bidro til at han kunne kjøpe venner internt og eksternt. Men den arabiske våren satte mye av dette i spill, grunnlaget ble lagt for det endelige oppgjøret med Libyas enehersker.
Radikale islamister mot Gaddafi
Gaddafis justisminister siden 2007, Mustafa Jalil, ble en sentral person for opposisjonen. Før han hoppet av fikk han overtalt Gaddafi til å løslate flere hundre av dem Gaddafi kalte «de mest farlige» islamister fra fengsler. Disse, sammen med spesialstyrker fra Qatar, skulle bli opposisjonens fremste bakkesoldater da krigen startet våren 2011. At mange av disse var allierte med al-Qaida ble «oversett» av vestmaktene, her gjaldt det å ta et problem om gangen. Og akkurat nå sto Gaddafi og hans ambisiøse sønner øverst på dagsorden. Interessant er det at Tunander også vektlegger den rolle militære enheter fra Sudan spilte i kampen om Libya. President Omar Al-Bashir besøkte i 2012 Tripoli hvor han ikke bare lovet det nye regimet bistand, men også fremholdt at Sudan lenge hadde gitt libyske opposisjonsgrupper støtte, blant annet som en reaksjon mot Gaddafis støtte til opprøret i Darfur.
Økende misnøye
I tillegg til mange regjeringers generelle misnøye med Gaddafis internasjonale atferd står to andre faktorer sentralt i Tunanders analyse av ønsket om å fjerne diktatoren. Tiltagende motstand i kystområdene øst i landet hadde sammen- heng med at Gaddafis forsøk på å stoppe menneskesmuglere i Benghazi som tjente store penger på å sende afrikanere over havet mot Europa. På den annen side var sentrale vestmakter urolige over at Gaddafi, som i 2009-10 var leder for Den afrikanske union (AU), ikke bare ønsket å etablere en felles afrikansk militærmakt, men også arbeidet for at AU skulle danne en egen afrikansk valuta (gulldinar) i konkurranse med US dollar og euro. Dette kunne få stor betydning for oljelandet Libya og det kunne friste også andre land til å forlate petrodollaren og svekke det amerikanske valuta-hegemoniet.
Gaddafi skulle styrtes
Ola Tunanders bok får en ekstra tyngde ved at den er rik på referanser og kilder. Forfatteren mener å kunne dokumentere at Frankrike, USA, England samt Qatar og andre land i regionen lenge før Libyakrigen startet arbeidet for å styrte Gaddafi. Begrensningene i FN-mandatet ble for disse en formalitet. Daværende president Sarkozy trengte en «populær sak» i den tilstundende valgkampen, statsminister Cameron kunne lett spille på britisk antipati overfor Gaddafi, for Hillary Clinton og FN-ambassadør Susan Rice var det greit å vise styrke ved å overprøve vurderingen til ikke bare amerikansk etterretningstjeneste, men også president Obama og forsvarsminister Gates.
Sistnevnte var alle skeptisk til militære anslag mot Libya og kjøpte ikke uten videre libyske avhopperes påstander om Gaddafis angivelige krig mot sitt eget folk. Hertil kom at lederskapet i Qatar og andre gulf-stater så sitt snitt til endelig å bli kvitt regimet i Tripoli. Og, sa noen, «Libyakrigen kan også være en modell for regimeendring i Syria», med svekkelse av Iran til fordel for Israel! Summen av ovennevnte bidro til at AUs fredsplan for Libya, etter hvert akseptert av Gaddafi, raskt ble spilt utover sidelinjen. Her gjaldt det for mange å ikke tape momentum.
Medias tvilsomme rolle
Viktig var også medias rolle, og Tunander er åpenbart mer enn forbauset over at viktige medier så ukritisk valgte å formidle propagandaen fra Gaddafis opposisjon. Ikke minst Qatar-eide al-Jazira få gjennomgå. Denne tv-stasjonen som under krigene i Afghanistan og Irak var høyt verdsatt for sin grundighet og saklighet, forfalt nå til å bli et ukritisk talerør for de meste ekstreme påstander om Gaddafis regime. Og al-Jazira fikk følge av CNN som kunne fortelle at diktatorens politikk «er akkurat som Attila eller Gjengis Khan, der han simpelthen slakter ned sine motstandere når han kan».
Retorisk spør Tunander hvorfor de vestlige ledere ikke ønsket å gjøre tilsvarende anslag mot Egypt eller andre land i og utenfor Afrika hvor ulike diktatorer sto for minst like alvorlige overgrep mot menneskerettigheter og politiske minoriteter. Hans eget svar er kort og godt; Libyas oljerikdom.
Omstridt forsker, men solid dokumentasjon
Ola Tunander, mangeårig forsker på PRIO, er i noen kretser omstridt for sine teorier og påstander. Men få vil benekte hans kunnskaper og solide evner til å fremskaffe dokumentasjon, noe også hans siste bok bærer preg av. Og det er prisverdig at Fritt ord har bidratt til at Tunanders vurderinger kan balansere den ensidighet som her hjemme har preget forståelsen av Libyakrigen. Ja, apropos sistnevnte; boken er ikke en beretning om Norges deltakelse i krigen. Men han viser til at Norge og Danmark var ansvarlig for en tredel av bombingen fram til august 2011, og Jens Stoltenberg siteres på at det fra norsk side er snakk om å forsvare sivile. Ja, mer enn det, statsministeren slår fast at det forelå «ikke et vedtak i FNs sikkerhetsråd for å erstatte Gaddafi eller fjerne han som leder av Libya…».
Man får akseptere at Tunander bare marginalt omtaler Norges rolle i krigen. Men litt overraskende er det når han med rette påpeker myndighetenes mangelfulle behandling av saken, og krigens elendighet for det libyske folket. Boken rommer et pent bilde av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sammen med Hillary Clinton. Man kunne forvente at forfatteren i beskrivelsen av AUs gjentatte forsøk på å vinne gehør i konflikten ville omtale Støres opprinnelige støtte til AUs arbeid for deretter å drøfte hvordan og hvorfor han ganske raskt falt ned på krigssporet.
Vel ukritisk om Gaddafi
Tunanders bok er klart leseverdig. Men man kan samtidig hevde at bildet som tegnes av Gaddafi og hans styresett iblant blir overfladisk og for lite kritisk. De mange avsløringene av narraktigheten og den tvilsomme retorikken som førte til ødeleggelsen av staten Libya ville ikke ha blitt mindre betimelig om man presenterte et mer kritisk bilde av despoten i Tripoli. Til gjengjeld bruker forfatteren stor plass på å drøfte Qatars rolle, ja han mener at det lille kongedømmet i realiteten førte krig mot Libya - på vegne av USA. Mange iakttakelsene om Qatar er interessante, men det ville ikke skade om forfatteren mer eksplisitt redegjorde for hvordan kunne det ha seg at nettopp dette landet fikk spille en så sentral rolle før og under Libyakrigen ? Og hva var Hillary Clintons dypeste beveggrunn for å være hauk i en situasjon hvor hennes sjef slet med å komme seg ut av to andre kriger ? Var det troen på at amerikanerne ved et senere presidentvalg ville belønne en «sterk og bestemt kvinne som fikk en diktator tatt av dage»?
Sterkt forord
Formodentlig vil den kommende analysen av Norges deltakelse i krigen drøfte de vurderinger som Stoltenberg og andre må ha gjort seg da de så hvordan FN-mandatet ble misbrukt av Norges allierte. I denne boken er det Alf Roar Berg, tidligere sjef for e-tjenesten, som mer enn forfatteren setter ord på den norske innsatsen. I et forord til boken slutter han seg til Tunanders vurderinger og fortsetter; «Det er merkelig at Norge og enkelte andre europeiske land fulgte USAs ønsker og var med på galskapen…» Godt sagt, vil mange si.
Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf.
