Berit Åslaug Håkås Tveite var tidlig på 1970-tallet lærer ved Sinyolo Secundary School, en harambee-skole nordøst for Victoriasjye, på kenyansk side av grensen mot Uganda.
Tveite har samlet på historier og inntrykk fra sine år ved Sinyolo-fjellet, og har nå fordelt materialet på 37 kapitler og latt oss andre få ta del i sine opplevelser. Det er blitt en artig bok som bekrefter at man ikke er avhengig av bindsterke, omfattende skrifter for å bli kjent med andre folk og kulturer. Også i et mindre format er det mulig å gi leserne innblikk i andres levesett, skikker og vaner hos «fremmede» befolkningslag, i dette tilfellet luo-folket, Kenyas tredje største befolkningsgruppe. Tveite er en god forteller som under sitt opphold åpenbart har klart å balansere fortvilelsen over mangt som var tungt og deprimerende med glede over nye opplevelser, rike natur- og kulturopplevelser og samværet med elever, skolens ansatte og andre som kom hennes vei.
«Det norske» passer ikke inn
Raskt lærer hun å akseptere at mange av de formelle, innlærde, høyt verdsatte norske normene for en lærer ikke passer inn i luones hverdag. Kartet må justeres og tilpasses terrenget, ikke omvendt. Hennes empati overfor andre gir henne tillit særlig fra jentene på skolens internat som ofte og titt kan ha behov for å hengi seg til en forståelsesfull «frøken». For deres utfordringer er mange; krevende skolegang, foreldres arbeidsledighet og tilhørende fattigdom, medisinmannens lumske anslag eller faren for å miste retten til skolegang om representanter for motsatt kjønn kommer for nær.
Bokens handling dreies rundt skolens husmor, den allestedværende Hildah Akongo, og to av hennes sju barn, «the young one» og «the brown one». Førstnevnte fikk oppnavnet som sistefødte i familien, sistnevnte fikk sitt fordi barnet var lysere i huden enn sine søsken. Slik var det gjerne i Sinyolo, oppnavnene fulgte barna og ga også opphavet til den noe spesielle boktittelen. Gjennom sitt samvær med ansatte og ikke minst elevene ved skolen gir Tveite leserne innblikk i mange av de aspekter som preger skolen og internatets beboere; disiplin, stammemedisin, hygiene, uønsket graviditet, selvmord, ernæring, arbeidsplikter, idrettsdager og fest. Men samtidig løfter forfatteren blikket mot utviklingstrekk i Kenya som har relevans også for fjerntliggende Sinyolo; tørke, flom, avlingssvikt, strabasiøs kverning ved møllen, etniske motsetninger og studentopprør.
Masai-høvdingen på besøk
Elever og ansatte ved skolen er stedbundne, bare unntaksvis blir det en anledning til en utflukt mot bysamfunnet Kisumu ved Victoriasjøen. En sjelden gang får de storfint besøk av en legandarisk maisai-høvding, en av landets rikeste og mektigste menn. Rent rørende er Tveites fortelling om festen hvor høvdingen var midtpunkt, og hvor han kalte til seg unge, vakre Grace og lurte på hvem hennes far var.
«- Men det er jo deg det pappa», svarte Grace med tårer i øynene. Hennes mor kom i sin tid fra dette stedet og akseptere derfor at datteren gikk på en slik fattigslig skole. Høvdingens villfarelse ble godtatt av de mange som visste at hans samlede barneflokk hadde passert et første tresifret tall. Ikke bare enkelt å holde oversikt.
Vel lyrisk i blant
Berit Åslaug Håkås Tveite har tidligere utgitt en diktsamling og et par noveller fra New Delhi, hvor hun en periode bodde. Man merker hennes lyriske årer, fremstillingen er frodig, iakttakelsene skarpe. Så får vi leve med at det iblant blir noen språkblomster som når vi for eksempel får vite at «dagen enda var i fødsel» eller da hun ikke fikk sove «før søvnens engler kom med vaktavløsning» mens «Nancy var….munter og strålende som en aprildag». Boken har et tyvetalls fotos og rent vemodig er det jo å se dunkle svart-hvitt bilder, oftest med hardt tiltrengt billedtekst.
Når Headmasteren æres
Det faktum at hun delte oppholdet ved skolen med sin ektefelle gir forfatterens tid i Kenya en ekstra dimensjon. Inge Tveite, mangeårig Norad-ansatt, tjenestegjorde som Headmaster ved skolen i Sinyolo. Ikke uventet blir forfatteren i mange sammenhenger Mrs. Inge, og hun gir mange fornøyelige beskrivelser av hvordan hennes ektefelle trakteres på internatet. Hennes tilløp til protest parkeres når hun innser at alle andre synes det er flott at en av elevenes førstefødte får «Mr. Inge» som navn, og det blir mer. I skjæringspunktet mellom underdanig aktelse og en smule ironi blir inngangsdøren til hundre unge damers soverom på jenteinternatet påmalt; «Mr. Inges sovesal». Heller ikke da synes Headmaster å ha nedlagt veto, snarere tvert imot. Ja, hva kunne man ikke tillate seg før me too-kampanjen!
P.s. Ovennevnte bok kan kjøpes om man kontakter forfatteren på aaslaugberit@gmail.com
Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og Utenriksdepartementet. Ambassadør, publisist og leksikograf.
