Mange av oss har over tre tiår fulgt Gunnar Kopperud gjennom hans reportasjer fra ulike afrikanske land, hovedsakelig gjengitt i Dagbladet. Hans siste reise er gjennomført, og i essay-samlingen «Vi som elsket Afrika» oppsummerer han inntrykk, hendelser og refleksjoner. Og som bokens tittel antyder, forfatterens store kjærlighet til Afrika har sloknet. Håp, illusjoner og optimisme er erstattet av skuffelse, bitterhet og depresjon.
Kopperud har lenge vært blant våre dyktigste frilansere, som ofte har reist utenfor allfarvei og som har vært opptatt av å komme tilbake til steder han har forlatt. I bokens åpning og avslutning tas vi med til den spanske enklaven Ceuta, nord i Marokko, afrikanernes første møte med Schengens yttergrense. Her ligger deres håp om en ny hverdag om de bare klarer å forsere piggtrådgjerder og kontrollposter.
Mellom bokens ytterpunkter formidler Kopperud mange sterke historier. Det er beretninger fra Sør-Sudan, Mauretania, Etiopia, Somalia. DR Kongo/Zaire, Rwanda, Angola, Sierra Leone og Zambia. Og han avslutter med kapitler om «Fortellingen vår om de andre», nødhjelp og «Asylinnvandring».
Krig, sult, overgrep….
Gjennom skarpe observasjoner formidler Kopperud afrikanske forhåpninger om fremgang og bedre liv, men hans fokus er primært rettet mot faktorer som undergraver førstnevnte; krig, sult, overgrep, trakassering, traumer, marginalisering, Jo, vi kjenner oss igjen fra opphold i bl.a. Sør-Sudan, Rwanda, Mauritania og på Afrikas Horn.
Den røde tråden i boken er forfatterens mismot over å måtte erkjenne at Afrika ikke makter å forme den fornyelse og konsolidering som han gjennom årtier har trodd på. Afrikanske eliter plyndrer og utnytter sine folk, afrikanere i hopetall ønsker mest av alt å forlate sitt kontinent, komme seg nordover til oss.
Manges tragiske skjebne
Og heller ikke eksterne krefter spiller på lag med afrikanerne, snarere tvert imot. Bistandsarbeidere flest gjør en hederlig innsats, etter Kopperuds mening. Men budskapet er klart; bistand misbrukes, nødhjelp korrumperer, lokalt engasjement blir erstattet av passivitet og stakkarslighet. Norges Utenriksdepartement og Verdensbanken («subsidier er sosialisme») lukker øynene når deres politikk påviselig påfører utviklingsland mer lidelse og nye utfordringer. Hertil får norske frivillige organisasjoner og media gjennomgå, og avslutningsvis slår han fast at asylinstituttet bør avvikles. Bokens ramme er så visst bred nok.
Kopperud møter mange enkeltpersoner på sin vandring, og han er flink til å formidle deres behov, ønsker og drømmer. Han drøfter personlige spørsmål, men også spørsmål av mer filosofisk, eksistensiell karakter. Og erfaring har også lært ham at manges tragiske skjebne oftest skyldes en villet politikk av noen få, gjerne eliter i Afrika eller ved ulike hovedkontorer der ute.
Groteske historier
Forfatteren er ikke nådig i sin omtale av vold og overgrep som preger Afrika. Det hele er dels politisk motivert, dels har det et etnisk og/eller religiøst grunnlag. Ja, en del av historiene er så groteske at man skulle ønske de ikke var sanne. Det gjelder bl.a. overgrep i Sør-Sudan, kaos og uhemmet vold i Somalia og folkemordet i Rwanda.
Og oppe i det hele får også media sine pass påskrevet. Kopperud sier mye fornuftig om den narraktige klikk-journalistikken, og han gir eksempler på det redaksjonelle forfallet som mange steder har tatt sete. Eller hva skal man si når den prisbelønte fotografen bærer med seg en død barnekropp i håp om å finne en mest mulig passende kulisse for nye, effektfulle bilder. Eller om grensevakten som, mot passende betaling?, blir overtalt til å stenge portene slik at det etter en dags venting endelig ble så mange flyktninger i køen at det kunne tas bilder som tilfredsstilte redaktørens ønske om å få dokumentert lidelse og «massevandring».
Kopperud treffer bra med mange av sine iakttakelser, men han bruker bred pensel og lar ofte mismotet få overtak. Og apropos media, forfatteren undres over hvor mye norsk bistand, og media, har preget vårt bilde av Afrika. Og han fortsetter; «Det var aldri lett å selge afrikanske solskinnshistorier til norske aviser; om landsbyer som hadde fått innlagt rent vann, om kvinner som organiserte sparegrupper, om skolebarn som hadde fått lærebøker. Avisene ville ha krig, nød, katastrofe….» Tja, bør det sies så unyansert? Har ikke kritikken mot medias dekning av utviklingsland ofte gått på at det blir for mange «solskinnshistorier» og for lite analyse av underliggende årsaker til fattigdom, underernæring, utbytting og krig ?
Når illusjonene brister
«Vi som elsket Afrika» gir mange av oss aha-opplevelser og flere av hans ganske provoserende spørsmål om bistand, nødhjelp og elitenes hersing med brede befolkningslag er på sin plass. Ikke minst under opphold i Etiopia mistet Kopperud mange illusjoner, det viste seg ikke å være slik han lærte som gutt, at hungersnød var noe Gud sendte over et folk som straff for noe. Ei heller var det slik han senere lærte, at sult var noe naturen stod for "i form av tørke, gresshoppersvermer, flom». Nei, sult forårsakes av mennesker, som regel i krig.
Mye av hans kritikk mot norsk bistand er på sin plass, og om det enn er å slå inn åpne dører, skader det ikke å bli påminnet om norske bidrag til etableringen av «hvite elefanter». Til gjengjeld må forfatteren akseptere at noen vil finne enkelte av hans eksempler, f.eks. fra Zambia, om hvordan bistandssystemet fungerer, noe karikert. Og bedre er det ikke hans uriktige påstander om at man fra norsk side satt passiv og så på at en stedlig guvernør overtok og ble rik på et norsk-finansiert vannprosjekt i Angola. Dette vil måtte bli utelatt eller omskrevet i et eventuelt nytt opplag av boken.
Levende språk, men….
Mangt og mye i Kopperuds bok er interessant i et historisk perspektiv. Men ettersom hans opplevelser går minst et par ti-år tilbake i tid blir hans beskrivelse av «Afrika» generelt sett ofte lite treffende for dagens situasjon.
Kopperud er flink med å oppnå kontakt med afrikanere, men oftest blir de han møter temmelig anonyme, ja staffasje for forfatterens historie. Iblant reiste han med fotograf. Fotografene takkes i boken, men det er overraskende at deres bidrag ikke på noe punkt gjenspeiles i boken. At det er gjentakelser og unøyaktigheter er til å leve med, verre er det at boken, til tross for å være et essay, bringer få kilder eller referanser, og ingen fotnoter.
Bokens språk er mange steder godt og levende, dumt er det derfor at språkblomstene og klisjeene står tett, helt fram til bokens siste side. Der står en ung eritreisk gutt sammen med ham på et skip med kurs mot Europa. Gutten snakker, «som om han synger», og forfatteren "ser mot vannet, ser ordene i sangen treffe vannet… og forsvinne."
Det er på dette skipet Kopperud lytter en «siste gang til sangen fra Afrika, og innser at det var den største feilen jeg gjorde - å tro at de var som meg, og jeg som dem, mens det jeg hørte i virkeligheten var stemmen til et kontinent, som snakket til meg på et språk jeg ikke forsto?». Man tar seg i å spørre; ett språk, én stemme – er det slik Afrika er?
Tvilsomme premisser
En av problemstillingene som står sentralt hos Kopperud er forholdet mellom flyktningleire og omkringliggende befolkningsgrupper. Hva skjer når folk i nødstilte områder ser at konvoier med biler lastet med nødhjelp passerer dem på vei til en flyktningleir? Dette er en viktig, og ofte underkommunisert problemstilling. Men hvor langt kan man gå i å overføre problemstillingen til norske forhold for å anskueliggjøre hvordan asylanter tilføres midler på bekostning av beboerne i norske lokalsamfunn ?
Til min smule forbauselse avslutter Gunnar Kopperud boken med kapitlet "Asylinnvandring". Min undring skyldes ikke at kapitlet gjerne kunne vært skrevet av Sylvi Listhaug, Per Sandberg eller Carl I. Hagen, mer det forhold at kapitlet rommer flere tvilsomme premisser. Forfatterens anliggende er å få fjernet asylinsttituttet; han synes afrikanerne "skal bli der de er, og beskikke sitt eget hus." Og etter at han har formulert dette sitt nye mantra fortsetter Kopperud noe patetisk; "Sånn, så var det sagt. Det gjorde godt."
Upassende kynisme ?
Forfatterens bakteppe for ovennevnte konklusjon er blant annet at i "dette rike landet vårt står kommunale skoler og råtner, det kuttes og kuttes i verferdstilbudene…". Dernest situasjonen i 2015 da vi så "en folkevandring av "asylsøkere" med busser, biler og til fots..." Og sentralt i denne strømmen sto angivelig afrikanske asylsøkere uten identitetspapir som de "sannsynligvis (har) revet … i stykker og kastet … ved ankomsten til Norge" slik at de kan "dikte opp historien sin selv" om navn og identitet mv.
Som så ofte ellers i denne boken, Kopperud tar seg ikke tid til å nyansere. Folket forfatteren tidligere elsket, fremstår nå ikke bare som svindlere, de får også representere Afrika. I dette og andre kapitler er det mye moralisering, men hans standpunkt skal respekteres selv om trolig noen vil finne hans nyetablerterte holdninger kyniske. Synd er det imidlertid at han ikke finner plass til å nevne at om lag en million nordmenn på 1800- og 1900-tallet utvandret til Nord-Amerika for å søke lykken og et bedre liv.
Jeg betviler ikke at han lokalt i sitt kjære Brandbu ser kontraster mellom privat rikdom og offentlig armod. Men skal eritreiske ungdommer som rømmer fra mangeårig militærtjeneste i diktaturet hjemme, og benytter sin rett til å søke asyl, gis medansvar for dette? Vet vi at kløften mellom rike og uformuende i Norge vil minske om innvandringen til vårt land opphører? Og mer; var det afrikanere som dominerte tilstrømmingen i 2015 som forfatteren stadig viser til? Hva med afghanere og syrere ?
Et forslag til vurdering
Det er neppe til å diskutere at de fleste afrikanske land også i 2018 har store utfordringer og at folk flest på dette komplekse kontinentet fortjener en bedre hverdag. Utviklingen går mange steder sakte, tilbakeslagene er mange og krig er fortsatt en del av Afrikas svøpe. Men i de fleste av kontinentets hjørner har utviklingen på viktige områder de siste 20 årene vært sterk og rivende. Hertil kommer at Afrika i økende grad markerer seg internasjonalt. Kanskje pensjonist Kopperud skulle la mismotet få hvile – og unne seg en ny Afrika-tur?
(Bokanmelder Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Han har vært ambassadør, publisist og leksikograf.)
