Hva er krig og hva er fred? Til tross for en fredsavtale og tilstedeværelsen av FNs største fredsbevarende styrke, har freden fortsatt ikke senket seg i DR Kongo siden Afrikas verdenskrig tok slutt i 2002. Heller enn å skape reell fred, reduserte fredsavtalen omfanget av konflikten fra en kontinental krig til en rekke lokale og regionale konflikter som herjer Kongos østlige provinser med varierende intensitet. I Congo’s Violent Peace identifiserer belgiske Kris Berwouts tre strukturelle årsaker til dette:
- den kongolesiske statens kollaps;
- Rwandas innblanding i Kivu-provinsene;
- ulovlig utvinning av naturressurser i Øst-Kongo.
Med et imponerende overblikk over det kaotiske landskapet av konflikter i Øst-Kongo, hvor det sies at hver åskam har sin milits, viser Berwouts hvordan væpnede grupper oppstår og kollapser i tråd med lokalt og regionalt politisk maktspill. Siden 2014 har den mest groteske volden funnet sted i området rundt Beni, hvor den opprinnelig ugandiske motstandsgruppa ADF står bak massakrer av sivile og andre krigsforbrytelser. Volden i Beni gikk inntil nylig under radaren til internasjonale medier, frem til ADF drepte 15 tanzanianske soldater i det blodigste angrepet i FNs historie i Kongo i desember 2017. Kongos militære styrker evner enn så lenge ikke å gripe inn i denne runddansen av ulike militser, og beskrives av Berwouts som ‘en fare for alle andre enn sine fiender’.
Boka viser hvordan Øst-Kongo har blitt fanget av krigens logikk: til tross for at de opprinnelige årsakene til konflikten var politiske, førte den med seg en militarisering av utvinningen av naturressurser som har vist seg umulig å reversere. Kontroll over den lukrative ressursutvinningen i Øst-Kongo er per i dag blant de viktigste årsakene til fortsatt konflikt. Berwouts’ innsikt i Rwandas rolle i denne dynamikken er blant bokas klare styrker. Mens Rwandas omfattende innblanding i Kongo er kjent stoff, går forfatteren videre og analyser interessekonflikter i den politiske eliten og hvordan Kongopolitikken har formet dagens regime i Kigali. Med tilgang til høyt plasserte insidere i politikk og militære, avkler Berwouts det forenklete narrativet om ofre og overgripere i Rwandas traumatiske tid etter folkemordet.
Hva er nytt?
Congo's Violent Peace byr på en grundig og balansert analyse av konfliktdynamikk og maktkamp i Kongo siden fredsavtalen i 2002. Gjennom å fylle et tomrom i den omfattende litteraturen om Kongos kolonitid, Mobutus epoke og Afrikas verdenskrig, er den et viktig bidrag for å forstå dagens situasjon. Samtidig har boka noen viktige mangler. Med sitt tunge fokus på Øst-Kongo, hvor Berwouts har hatt mye av sitt virke og nettverk, går man glipp av det store bildet. Det er slående at krisa i Kasai, som har preget nyhetsbildet siden august 2016, er helt fraværende. Politisk analyse av det raskt skiftende maktspillet i Kongo er dessuten ferskvare, og boka står dermed i fare for å bli fort utdatert. Boka ble publisert i juli 2017, og siden Berwouts la siste hånd på verket har to FN-eksperter blitt drept i Kasai, den historiske opposisjonslederen Etienne Tshisekedi har omkommet, Saint-Sylvestre-avtalen som skulle løse den politiske krisa har kollapset, valgkommisjonen har publisert den etterlengtede valgkalenderen, og 15 FN-soldater har blitt drept i det blodigste angrepet mot FN i Kongos historie.
Med sin akademiske form henvender boka seg primært til et publikum med interesse for og kunnskap om Kongo. Berwouts har i over to tiår jobbet i regionen for FN, ulike NGOer og som rådgiver for EU, og har nylig stått bak utredninger om ulike scenarier for Kabila og potensialet for folkelig opprør. Han skriver med tyngde om dynamikken i Øst-Kongo og det politiske maktspillet i Kinshasa, og krydrer fremstillingen med personlige erfaringer og førstehåndskilder. Samtidig byr boka på lite ny informasjon, og den begrensede tilgangen til informanter i Kinshasas politiske elite er skuffende. Bokas rasjonale føles dermed mer som en nyttig sammenfatning av allerede kjent stoff, heller enn å bidra med ny kunnskap.
Hva nå, Kongo?
Berwouts tegner et dystert bilde av Kongos politiske institusjoner og president Kabilas lederskap. Det vedvarende fraværet av lokalvalg, manglende opplæring av stemmegivere og funksjonærer, og fraværet av lokale institusjoner som kan håndtere den ferske desentraliseringsreformen fra 11 til 26 provinser, styrker bildet av et demokratisk underskudd på lokalt nivå. Berwouts sammenlikner Kongos demokrati med et hus uten vegger, hvor valg til parlament og president ikke er fundert på en demokratisk politisk kultur på lavere nivå. Heller enn å endre politikken i demokratisk retning, blir institusjonene dominert av klientilismen og korrupsjonens logikk. Politikere ute etter å berike seg selv og sine nettverk navigerer mellom opposisjon og posisjon på bekostning av troverdighet og demokratisk legitimitet. Resultatet, ifølge Berwouts, er en befolkning som ikke lenger bare er motstandere av det nåværende regimet, men som er fremmedgjort fra hele den politiske klassen. Den store majoriteten av Berwouts’ kilder anser vold som en uunngåelig konsekvens av den pågående politiske krisa.
Per januar 2018 er det vanskelig å få øye på de positive politiske scenarioene for Kongo i tiden fremover. Kanskje er det her Congo’s Violent Peace har størst verdi – gjennom å peke på de mange parallellene til dagens fastlåste situasjon som finnes i Kongos moderne politiske historie, er det mulig å dra noen viktige lærdommer. Spesielt relevant er opptakten til presidentvalget i 2011, som var preget av intensivert undertrykking av protestbevegelser, grove menneskerettighetsbrudd og en splittet opposisjon som ikke evnet å mobilisere til tross for bred misnøye i befolkningen. Presidentvalget endte som en konsolidering av Kabilas grep om makten, heller enn å konsolidere demokratiet. Etter flere feilslåtte forsøk på å manipulere institusjonene for å sikre seg en ny presidentperiode, ser Kabila imidlertid ut til å ha malt seg inn i et hjørne før det annonserte valget i desember 2018. Utsiktene for å forandre grunnloven ser dårlige ut, og den pågående uthalingsstrategien har sin naturlige begrensing. Hva hans neste trekk blir, er det få som tør å spå.
Torstein Skjeseth jobber som rådgiver i Regnskogfondets Sentral-Afrika-avdeling
