Det er blitt et nøkternt skriv om et utviklingssamarbeid som har rommet de fleste sektorer, med stor vekt på utdanning, personellstøtte, miljø og landbruk, kvinnerettet bistand samt rettslige spørsmål, økonomiforvaltning, kultur og idrett. Zambia gikk fra å være et av Norges hovedsamarbeidsland og største bistandsmottakere til en mer marginal mottaker av norsk bistand.
I en velskrevet form får Ofstad fram styrke og svakheter ved ulike bistandsformer og i betydelig, om enn varierende grad får leserne forståelse for hvorfor mye har manglet bærekraft og blitt mislykket. Heftet er ikke ment å skulle gi en samlet analyse, det er ingen utredning, det er i hovedsak en beskrivelse av norsk bistandspolicy overfor Zambia samt nasjonale og internasjonale rammebetingelser som svekket, ja delvis undergravde gode intensjoner.
På den positive siden fremhever Ofstad særlig de fem innsatsområder som preget de avsluttende år med norsk-zambisk samarbeid; viktige gjennomslag for økte rettigheter for kvinner, nasjonalparken i South Luangwa, klimatilpasset landbruk, kampen mot skatteunndragelser samt budsjettstøtte. Hertil kommer en bred innsats i regi av frivillige organisasjoner –– en støtte formidlet via ambassaden eller fra Norad.
Tegner et bredere bilde
Det er prisverdig at Norad bruker noen kroner på en oppsummering som dette. Mens de mange analyser og utredninger som Christian Michelsens Institutt og andre instanser over tid har gjennomført i Zambia har hatt fokus på utvalgte innsatsområder og spesifikke problemstillinger, gir et hefte som dette et mer generelt, mindre akademisk innblikk i Zambia og Norges forhold til landet. Så kan man spørre om en nylig pensjonert ambassadør har den nødvendige avstand til «sitt» land og det samarbeidet han i fem år var en del av.
Jeg synes Arve Ofstad består en slik utfordring, selv om noen trolig vil mene at han kunne vært enda mer kritisk i sin omtale av faktorer som har svekket utviklingssamarbeidet, herunder skiftende, ofte lite begrunnete prioriteringer fra norsk side, Verdensbankens og Pengefondets rolle samt korrupsjon, nepotisme og svake forvaltningssystemer i Zambia.
Har ikke skapt varige spor
Forfatteren finner mange lyspunkter i vårt utviklingssamarbeid med Zambia. Men han legger ikke skjul på at det er trist å erkjenne at mye av innsatsen ikke har skapt utvikling og varige spor i den femte største mottakeren av bistand fra Norge om en ser på perioden 1960-2016.
Han bygger på egne iaktakelser gjennom fem år, på tilgang til zambiske kilder og mellom annet dybdeintervjuer med 13 norske kolleger som i ulike perioder har hatt sentrale stillinger i Zambia. Hans kildetilfang er stort, men blant annet fordi kvinnerettet innsats i perioder har stått sentralt i samarbeidet mellom våre to land er det forbausende at forfatteren bare har funnet plass til en kvinne blant de 13 som er intervjuet. Fremstillingen ville for øvrig neppe ha tapt på om flere zambiske stemmer og synspunkter ble eksponert.
Arve Ofstads hefte, som rommer en nyttig kildeoversikt for videre lesning gir ikke noe helhetlig bilde av 50 års utviklingssamarbeid mellom Norge og Zambia. Men sammen med andre, dyptgående analyser kan heftet bidra til forståelse av hva og hvorfor norsk innsats fungerte eller ikke fungerte i et land som lenge var blant våre fremste samarbeidspartnere. Det er her snakk om erfaringer og lærdom som peker ut over spørsmålet om hvorvidt vi har ambassade i landet.
Bjørn Johannessen har mangeårig erfaring fra Norad og UD og har tjenestegjort i flere land, senest som ambassadør i Malawi.
