På 1970 og 80-tallet da større, riksdekkende norske media holdt seg med egne utviklingsjournalister var Einar Kr. Holtet en av de mest hardtslående. Når han i løpet av sine mange år i Aftenposten fyrte løs om norske «bistandskatedraler i ørkenen» skalv toppsjefene i Norad og UD. «Traumaet» i hans journalistkarriere ble artikkelserien han i 1981 sammen med Alf. A. Andersen laget om 10 norske bistandsprogrammer. En påkostet serie som aldri ble offentliggjort (se www.aftenposten.no sakene du aldri fikk lese). Det skumles fortsatt om at ledelsen i Aftenposten og Norad snakket sammen og stoppet prosjektet. Holtet forlot Aftenposten kort tid etter og har senere hatt ledende stillinger i humanitært arbeid for FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner i Libanon, Irak og Pakistan. Han er også tidligere orlogskaptein i Sjøforsvaret.
Holtets interesse for Vietnam ble vekket under «Lysekil» aksjonen for båtflyktningene i 1979. Fredsløsningen som ble et ragnarokk særlig for hundretusenvis av kinesere i Sør-Vietnam. Opplevelsene resulterte i boka «En båt fra Vietnam» (1979, Cappelen). I høst, 37 år etter, kom «Verdens tøffeste folk». Den er første dokumentarbok om Vietnam på norsk av en norsk forfatter. Boka er basert på et unikt erfarings- og kunnskapsgrunnlag som forfatteren har samlet på mange reiser over flere tiår i hele Indokina. Den gir et imponerende både beskrivende og analytisk bilde av Vietnams historie, kultur, økologi, religion, politiske og økonomiske liv. Refleksjonene er sammenvevd, tar ofte overraskende retninger med en betydelig grad av analytisk kraft, humor og fortellerglede. Lesingen om besøket i «kaffeland» og møtet med desmerkattenes bearbeiding av kaffebønner er et «must» for ett av verdens mest kaffedrikkende folk. Produktet selges til 300 kroner koppen.
Erobringsrike
Holtets utgangspunkt er at Vietnams fortid framstår som mer enn antikolonial frigjøringskrig og blodige landsbymassakre i regi av franske og amerikanske soldater. «Verdens tøffeste folk» har selv en historie som aggressor. Landet er et erobringsrike som i mer enn tusen år har marsjert mot sør og senere vest for å annamme land, herav Vietnam. Kampen om knappe jordressurser mellom annamitter og khmer ulmer fortsatt i områdene langs Mekong. Det er derfor berettiget at Holtet stiller spørsmål ved den offerrollen regimet har tiltatt seg internasjonalt.
Siden reformpolitikken «Doi Moi» (fornyelse) ble vedtatt i 1986 – som innebar liberalisering av økonomien etter mønster av Kina – har resultatene vært imponerende. I 1994 befant 60 prosent av Vietnams befolkning seg under fattigdomsgrensen. I dag er tallet mindre enn 10 prosent. «Doi Moi» åpnet for såkalt sosialistorientert markedsøkonomi. Mulighetene ble grepet begjærlig av alle dynamiske krefter i befolkningen med all den foretaksomhet og stahet som preger dem. Økonomisk vekst har vært mellom fem og sju prosent de siste årene. Hvilke andre land kan vise til slikt?
Regimene både i Kina og i Vietnam har en stor fiende, mener Holtet: sine egne respektive befolkninger. Han venter i nær framtid et indre oppgjør i landet – oppgjøret med korrupte ledere, som ennå ikke har åpnet for frie ytringer og heller ikke et styresett basert på flere partier og flere valg. Holtet gir stor plass til omtale av politisk ensretting, fri meningsbryting og fengsling av opposisjon. Menneskelig utvikling dreier seg imidlertid om å utvide valgmulighetene til folk. Det enorme sosiale framskrittet folket i Vietnam – snart 95 millioner – har oppnådd, tilsier ikke nødvendigvis stor folkelig vilje til politisk endring blant de brede lag. Men, fortsatt vekst er en forutsetning for stabilitet.
Statsstyrt utvikling
Litt overraskende – gitt forfatterens bakgrunn – analyserer ikke Holtet i særlig grad de internasjonale finansinstitusjonene og bistandens rolle i Vietnam. Han peker dog implisitt på at Verdensbankens kondisjonalitetspolitikk knyttet både til demokrati, menneskerettigheter og økonomiske reformer knapt har vunnet fram. Vietnam følger Kina og modellen til de sør øst asiatiske «tigerlandene». Bankens framstilling av Sør Korea, Taiwan, Singapore, Hong Kong og senere Vietnam som erketypiske eksempler på vestlig, fri markedsøkonomi og laissez faire politikk har hatt en nærmest mytisk kraft i Vesten. Mer grundige studier har vist at dette er en forenklet og feilaktig framstilling. Det er ikke åpen markedsøkonomi som har ført til det økonomiske miraklet i disse landene. Den sør-øst asiatiske modellen er preget av en statsstyrt utvikling ledet av sterke ministerier og byråkrater.
Også når det gjelder styresett har det vokst fram asiatiske modeller basert særlig på en felles konfusiansk bakgrunn. Det er holdninger som lojalitet og respekt for autoriteter, nøysomhet, vilje til hardt arbeid, disiplin osv. som dominerer. Et «indre opprør» med «leapfrogging» i løpet av få år til et vestlig flerpartisystem – slik Holtet ser for seg -– virker lite sannsynlig selv om intern opposisjon mot et Kommunistparti «hvor den siste kommunisten ble sett i 2009» utvilsomt øker.
Klimaendringene, det forhold at havet stiger og truer matproduksjon og bosettinger særlig i Mekong deltaet er en av de viktigste truslene landet i dag står overfor. På samme måte som i Brahmaputra- og Ganges deltaene i Bangladesh og Nilen i Egypt. Her ligger kimer til ny konflikt fordi folk tvinges til å se seg om etter nytt land. Migrasjon blir resultatet. Til byene, opp i fjellene eller til nabolandene. Einar Holtet er en av de første som i offentligheten her hjemme tar opp elvedeltaenes økonomiske, strategiske og miljømessige betydning til diskusjon. Han drøfter også manglende landreformer som en voksende utfordring for regimet. Reformer som i Sør Korea og Taiwan har vist seg å kunne skape kapital til ny, forsterket vekst.
Det er fortjenstfullt at Holtet legger fram ny informasjon om norske marineoffiserer som var med å trappe opp Vietnam krigen. De var skipssjefer om bord på norskbygde marinefartøyer kjøpt av USA. Og spilte en avgjørende rolle i krigen mot Nord Vietnam forut for USAs enorme bombekampanje i siste halvdel av 1960 tallet. Hvilke «paier» er det ikke fredselskende, lille Norge har hatt sine fingre i?
Boka har et tankevekkende forord av «napalmjenta» Kim Phuc. Hun har fra sitt eksil i Canada tilgitt amerikanske soldater som påførte henne skader for livet og uttrykker optimistiske tanker om Vietnam. Hun ser en ny generasjon vokse opp med masser av løfterikt talent og pågangsmot. Det er lett å dele både hennes og Holtets framtidsoptimisme. Ett står imidlertid rimelig klart for denne anmelder. Vietnam vil følge sin egen utviklingsvei – dog med et øye til Kina.
